Er det flere her som har barn de ikke trenger å kjefte på, er masete etc.?

[Anonym bruker]

 

Dette er ikke et skryteinnlegg, jeg lurer oppriktig på dette.

Var på en større fest i går hvor foreldrene begynner å snakke seg i mellom. Folk som uffer seg over hvor utålmodige og kjeftete de er på barna, hvor slitne de er og hvor umulige ungene kan være.

Hvor mye ungene krever, at de trenger ferie, at de protesterer, kjekler og krangler med ungene ofte.

 

Blir oppriktig lei meg av å høre sånt. Så ukoselig om ungene blir kjeftet på og snakket til så nedlatende.

 

Jeg kjefter aldri, eller har ikke behov for å bruke kjeft på mitt barn, ihvertfall svært sjeldent. Han er 10, snart 11 år, og sånn har det bestandig vært.

Han hører etter, vi snakker sammen og kommuniserer, snakker til hverandre med respekt! Jeg hører på hans synspunkter, møter ham, men det er aldri noe hyl eller skrål om jeg bestemmer noe annet enn hans ønsker.

Har aldri hatt noe særlig trass, alltid vært veldig enkel å ha med å gjøre.

Men likevel er det barns personlighet som er så forskjellig, eller er det foreldres stressmestring og indre som gir seg utslag på barna igjen?

 

Jeg hadde aldri villet levd et liv med så mye konflikter og misnøye:(

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Samme her! Ser at flere sier at det er fordi du bare har et barn, men jeg har tre barn og vi har det på samme måte. Jeg mener at foreldre som trenger å kjefte på barna må gå i seg selv og ikke skylde på barna.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

 

Jeg tror du skal gå i deg selv og innse at det er forskjell på barn. Du er heldig. Nyt det. 

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

[Plutselig_gravid]

Jeg har 4 barn. To av dem trenger jeg aldri å snakke til, to av dem har jeg stadig utfordringer med. Det er nødvendigvis ikke negativt.

Unger er forskjellig.

 

Jeg er generelt tålmodig, men jeg har dårlige dager jeg også. Ungene blir påvirket av dette. Har man mange dårlige dager der lunten er kort, er det lett å havne i en ond sirkel.

 

Da kan det være lurt å spørre seg selv om man er kjeftete fordi ungene er ulydige eller om ungene er ulydige fordi en selv er kjeftete.

[Anonym bruker]

Jeg kjefter sjeldent på barna men selvfølgelig skjer det. Og det er alltid når de ikke hører for barna enten krangler med hverandre eller de leker med hverandre så ingenting annet bli hørt.

Er det kun et barn hjemme så hører barnet bedre og aldri kjefting.

Har du min et barn så skjønner du ikke helt problemstillingen med å være sliten.

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

[Anonym bruker]

Jeg kjefter sjeldent på barna men selvfølgelig skjer det. Og det er alltid når de ikke hører for barna enten krangler med hverandre eller de leker med hverandre så ingenting annet bli hørt.

Er det kun et barn hjemme så hører barnet bedre og aldri kjefting.

Har du min et barn så skjønner du ikke helt problemstillingen med å være sliten.

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

Hva med de som ikke har barn? De er ikke berettiget til å være slitne de eller?

 

Blir like dumt som at jeg skal si til deg at du med 2-3 barn eller hva du enn har ikke vet hva det er å være sliten fordi du ikke er alenemor til fire barn hvor ett av de er mutihandikappet( og ja jeg kjenner ei som er det.

 

Hvorfor skal vi alltid sammenligne oss med hverandre. Om hvem som er mest sliten. Og det skal alltid dømmes ut ifra antall barn og livssituasjon. Vi mennesker er alle forskjellige og har takler livet på hver vår måte og har individuelle grenser.

 

Anonymous poster hash: 6997f...9bf

[Anonym bruker]

 

Jeg kjefter sjeldent på barna men selvfølgelig skjer det. Og det er alltid når de ikke hører for barna enten krangler med hverandre eller de leker med hverandre så ingenting annet bli hørt.

Er det kun et barn hjemme så hører barnet bedre og aldri kjefting.

Har du min et barn så skjønner du ikke helt problemstillingen med å være sliten.

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

Hva med de som ikke har barn? De er ikke berettiget til å være slitne de eller?

 

Blir like dumt som at jeg skal si til deg at du med 2-3 barn eller hva du enn har ikke vet hva det er å være sliten fordi du ikke er alenemor til fire barn hvor ett av de er mutihandikappet( og ja jeg kjenner ei som er det.

 

Hvorfor skal vi alltid sammenligne oss med hverandre. Om hvem som er mest sliten. Og det skal alltid dømmes ut ifra antall barn og livssituasjon. Vi mennesker er alle forskjellige og har takler livet på hver vår måte og har individuelle grenser.

 

Anonymous poster hash: 6997f...9bf

Nå svarte jeg faktisk på hovedinnlegget da og prøvde ikke å sammenligne noenting. HI sammenligner seg jo selv med alle venninnene og kan ikke skjønne hvorfor de kjefter og er slitne. Jeg svarte at ting nettopp er relativt. HI har et barn og som mange her påpeker, så blir det ikke mye masing og kjefting med kun et barn. Ofte blir støynivået og adferden anderledes med flere barn i huset.

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

[Gjest Sekretøsa]

Har 3 barn, men trenger bare å snakke til to av de flere ganger. Han i midten sier alltid ja, og har aldri, uten unntak, oppført seg på noe måte som gjør at jeg trenger å heve stemmen. Han krangler dog en del med største, men det er aldri han som begynner

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjefter sjeldent på barna men selvfølgelig skjer det. Og det er alltid når de ikke hører for barna enten krangler med hverandre eller de leker med hverandre så ingenting annet bli hørt.

Er det kun et barn hjemme så hører barnet bedre og aldri kjefting.

Har du min et barn så skjønner du ikke helt problemstillingen med å være sliten.

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

Hva med de som ikke har barn? De er ikke berettiget til å være slitne de eller?

 

Blir like dumt som at jeg skal si til deg at du med 2-3 barn eller hva du enn har ikke vet hva det er å være sliten fordi du ikke er alenemor til fire barn hvor ett av de er mutihandikappet( og ja jeg kjenner ei som er det.

 

Hvorfor skal vi alltid sammenligne oss med hverandre. Om hvem som er mest sliten. Og det skal alltid dømmes ut ifra antall barn og livssituasjon. Vi mennesker er alle forskjellige og har takler livet på hver vår måte og har individuelle grenser.

 

Anonymous poster hash: 6997f...9bf

Nå svarte jeg faktisk på hovedinnlegget da og prøvde ikke å sammenligne noenting. HI sammenligner seg jo selv med alle venninnene og kan ikke skjønne hvorfor de kjefter og er slitne. Jeg svarte at ting nettopp er relativt. HI har et barn og som mange her påpeker, så blir det ikke mye masing og kjefting med kun et barn. Ofte blir støynivået og adferden anderledes med flere barn i huset.

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

Reagerte på siste setningen din. At ved å ha ett barn så skjønner man ikke problemstillingen ved å være sliten. Det blir bare for dumt å si.

 

Anonymous poster hash: 6997f...9bf

[Anonym bruker]

Har tre aktive gutter på 8, 11 og 12. Vil påstå vi er en harmonisk familie og det er veldig sjelden konflikter eller ufred. Jeg får stadig vekk slengbemerkninger om at jeg ikke aner hvordan det er å ha barn... Nei vel, det er vel romvesen jeg har satt til verden da.

 

Jeg mener at tonen i en familie blir bestemt ut i fra hvordan vi voksne velger å håndtere utfordringene. Vi har hele tiden vært bevisst på å være konsekvent, vennlig, men bestemt. Vi har ikke behandlet de likt, men rettferdig og tilpasset de ulike personlighetene. Guttene våre er høflig, tolmodig og velfungerende. Jeg vil påstå at vi har gjort noe riktig.

 

Anonymous poster hash: b8248...d69

[Anonym bruker]

Enig med hun som skriver at det er pga samspillet og interaksjonen mellom barna at det blir kjefting. Storesøster som konsekvent plager lillebror osv. Med en gang storesøster er ute er det sååå rolig her og ingen kjefting - fordi ingen biter eller ruller oppå hverandre eller tar lekene fra hverandre. Heaven, og jeg fatter ikke hvordan jeg kunne være sliten da vi hadde ett barn hehe:)

 

Anonymous poster hash: b9ca0...0b4

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg kjefter sjeldent på barna men selvfølgelig skjer det. Og det er alltid når de ikke hører for barna enten krangler med hverandre eller de leker med hverandre så ingenting annet bli hørt.

Er det kun et barn hjemme så hører barnet bedre og aldri kjefting.

Har du min et barn så skjønner du ikke helt problemstillingen med å være sliten.

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

Hva med de som ikke har barn? De er ikke berettiget til å være slitne de eller?

 

Blir like dumt som at jeg skal si til deg at du med 2-3 barn eller hva du enn har ikke vet hva det er å være sliten fordi du ikke er alenemor til fire barn hvor ett av de er mutihandikappet( og ja jeg kjenner ei som er det.

 

Hvorfor skal vi alltid sammenligne oss med hverandre. Om hvem som er mest sliten. Og det skal alltid dømmes ut ifra antall barn og livssituasjon. Vi mennesker er alle forskjellige og har takler livet på hver vår måte og har individuelle grenser.

 

Anonymous poster hash: 6997f...9bf

Nå svarte jeg faktisk på hovedinnlegget da og prøvde ikke å sammenligne noenting. HI sammenligner seg jo selv med alle venninnene og kan ikke skjønne hvorfor de kjefter og er slitne. Jeg svarte at ting nettopp er relativt. HI har et barn og som mange her påpeker, så blir det ikke mye masing og kjefting med kun et barn. Ofte blir støynivået og adferden anderledes med flere barn i huset.

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

Reagerte på siste setningen din. At ved å ha ett barn så skjønner man ikke problemstillingen ved å være sliten. Det blir bare for dumt å si.

 

Anonymous poster hash: 6997f...9bf

Du tar jo setningen ut av kontekst da. HI sier selv at hun ikke er sliten av barn og skjønner ikke hvorfor folk er slitne. Jeg sier at det da kan være pga kun et barn. Jeg svarer ikke i generelle termer men direkte til HI.

 

 

Anonymous poster hash: 234a7...e8c

[Anonym bruker]

Litt annen alder på mine da. Vi har ei på 5 og ei på 3.

Hun på 5 er veldig enkel å ha med å gjøre, lett å sette grenser for og hun skjønner tegninga når jeg må endre uttrykk i ansiktet og heve stemmen litt. Hun trasket og testet grenser i 2-3års alderen, ja, men hun er Tålvmodig, omsorgsfull, rettferdig og smart.

 

Hun på 3 er litt av en prøvelse akkurat nå. Hun blir så utrolig sint av hver minste ting, det er vanskelig å holde seg. Hun freser, virkelig!

Men det er jo ikke uvanlig i denne alderen. Hun var bare så skjønn, god og flink, men så plutselig skjedde det noe her sier ikke at hun ikke er skjønn, god og flink nå, men vi ser de sidene skjeldnere nå

Kjefter ikke medmindre det er helt nødvendig, det holder som regel å prate om det:)

 

Anonymous poster hash: eeec8...7ca

[Anonym bruker]

 

 

 

Dette er ikke et skryteinnlegg, jeg lurer oppriktig på dette.

Var på en større fest i går hvor foreldrene begynner å snakke seg i mellom. Folk som uffer seg over hvor utålmodige og kjeftete de er på barna, hvor slitne de er og hvor umulige ungene kan være.

Hvor mye ungene krever, at de trenger ferie, at de protesterer, kjekler og krangler med ungene ofte.

 

Blir oppriktig lei meg av å høre sånt. Så ukoselig om ungene blir kjeftet på og snakket til så nedlatende.

 

Jeg kjefter aldri, eller har ikke behov for å bruke kjeft på mitt barn, ihvertfall svært sjeldent. Han er 10, snart 11 år, og sånn har det bestandig vært.

Han hører etter, vi snakker sammen og kommuniserer, snakker til hverandre med respekt! Jeg hører på hans synspunkter, møter ham, men det er aldri noe hyl eller skrål om jeg bestemmer noe annet enn hans ønsker.

Har aldri hatt noe særlig trass, alltid vært veldig enkel å ha med å gjøre.

Men likevel er det barns personlighet som er så forskjellig, eller er det foreldres stressmestring og indre som gir seg utslag på barna igjen?

 

Jeg hadde aldri villet levd et liv med så mye konflikter og misnøye:(

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Samme her! Ser at flere sier at det er fordi du bare har et barn, men jeg har tre barn og vi har det på samme måte. Jeg mener at foreldre som trenger å kjefte på barna må gå i seg selv og ikke skylde på barna.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

Jeg tror du skal gå i deg selv og innse at det er forskjell på barn. Du er heldig. Nyt det.

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

Det vet jeg godt. Alle tre er helt forskjellige og den eldste er meget krevende. Vi har heldigvis en veldig nær relasjon og vi samarbeider stort sett bra. Noen ganger skjærer det seg, men da som oftest fordi jeg er sliten etc. Tyr ikke til kjefting likevel.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

[thricane]

Barn er forskjellige, voksne er forskjellige, enkelte perioder i livet kan være enkle og noen kan være utfordrende.

 

Kjenner jeg blir litt fasinert over hvor mange som ikke kobler dette.

[Anonym bruker]

 

 

 

Dette er ikke et skryteinnlegg, jeg lurer oppriktig på dette.

Var på en større fest i går hvor foreldrene begynner å snakke seg i mellom. Folk som uffer seg over hvor utålmodige og kjeftete de er på barna, hvor slitne de er og hvor umulige ungene kan være.

Hvor mye ungene krever, at de trenger ferie, at de protesterer, kjekler og krangler med ungene ofte.

 

Blir oppriktig lei meg av å høre sånt. Så ukoselig om ungene blir kjeftet på og snakket til så nedlatende.

 

Jeg kjefter aldri, eller har ikke behov for å bruke kjeft på mitt barn, ihvertfall svært sjeldent. Han er 10, snart 11 år, og sånn har det bestandig vært.

Han hører etter, vi snakker sammen og kommuniserer, snakker til hverandre med respekt! Jeg hører på hans synspunkter, møter ham, men det er aldri noe hyl eller skrål om jeg bestemmer noe annet enn hans ønsker.

Har aldri hatt noe særlig trass, alltid vært veldig enkel å ha med å gjøre.

Men likevel er det barns personlighet som er så forskjellig, eller er det foreldres stressmestring og indre som gir seg utslag på barna igjen?

 

Jeg hadde aldri villet levd et liv med så mye konflikter og misnøye:(

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Samme her! Ser at flere sier at det er fordi du bare har et barn, men jeg har tre barn og vi har det på samme måte. Jeg mener at foreldre som trenger å kjefte på barna må gå i seg selv og ikke skylde på barna.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

Jeg tror du skal gå i deg selv og innse at det er forskjell på barn. Du er heldig. Nyt det.

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

Det vet jeg godt. Alle tre er helt forskjellige og den eldste er meget krevende. Vi har heldigvis en veldig nær relasjon og vi samarbeider stort sett bra. Noen ganger skjærer det seg, men da som oftest fordi jeg er sliten etc. Tyr ikke til kjefting likevel.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

 

Da lurer jeg på følgende; Hva legger du i ordet kjefting?  For meg kan  kjefting være kun litt hard tilsnakk, om barnet har gjort noe usedvanlig dumt eller rampete. Man må ikke gape/skrike for å kjefte!  Å komme utenom det ser jeg på som uvanlig, ja om ikke merkelig. Da har man virkelig ikke de største utfordringene med barna sine.

Eller man er den tufsen som setter seg rolig ned og sier; Nei, Nils, du får ikke lov til å kaste Jens utenfor stupet hele tiden. Nå som Jens er død, tror du ikke mammaen hans blir lei seg nå? ` (Satt veldig på spissen)

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Dette er ikke et skryteinnlegg, jeg lurer oppriktig på dette.

Var på en større fest i går hvor foreldrene begynner å snakke seg i mellom. Folk som uffer seg over hvor utålmodige og kjeftete de er på barna, hvor slitne de er og hvor umulige ungene kan være.

Hvor mye ungene krever, at de trenger ferie, at de protesterer, kjekler og krangler med ungene ofte.

 

Blir oppriktig lei meg av å høre sånt. Så ukoselig om ungene blir kjeftet på og snakket til så nedlatende.

 

Jeg kjefter aldri, eller har ikke behov for å bruke kjeft på mitt barn, ihvertfall svært sjeldent. Han er 10, snart 11 år, og sånn har det bestandig vært.

Han hører etter, vi snakker sammen og kommuniserer, snakker til hverandre med respekt! Jeg hører på hans synspunkter, møter ham, men det er aldri noe hyl eller skrål om jeg bestemmer noe annet enn hans ønsker.

Har aldri hatt noe særlig trass, alltid vært veldig enkel å ha med å gjøre.

Men likevel er det barns personlighet som er så forskjellig, eller er det foreldres stressmestring og indre som gir seg utslag på barna igjen?

 

Jeg hadde aldri villet levd et liv med så mye konflikter og misnøye:(

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Samme her! Ser at flere sier at det er fordi du bare har et barn, men jeg har tre barn og vi har det på samme måte. Jeg mener at foreldre som trenger å kjefte på barna må gå i seg selv og ikke skylde på barna.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

Jeg tror du skal gå i deg selv og innse at det er forskjell på barn. Du er heldig. Nyt det.

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

Det vet jeg godt. Alle tre er helt forskjellige og den eldste er meget krevende. Vi har heldigvis en veldig nær relasjon og vi samarbeider stort sett bra. Noen ganger skjærer det seg, men da som oftest fordi jeg er sliten etc. Tyr ikke til kjefting likevel.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

Da lurer jeg på følgende; Hva legger du i ordet kjefting? For meg kan kjefting være kun litt hard tilsnakk, om barnet har gjort noe usedvanlig dumt eller rampete. Man må ikke gape/skrike for å kjefte! Å komme utenom det ser jeg på som uvanlig, ja om ikke merkelig. Da har man virkelig ikke de største utfordringene med barna sine.

Eller man er den tufsen som setter seg rolig ned og sier; Nei, Nils, du får ikke lov til å kaste Jens utenfor stupet hele tiden. Nå som Jens er død, tror du ikke mammaen hans blir lei seg nå? ` (Satt veldig på spissen)

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

Som jeg skrev, snakke til hverandre med respektløst tilsnakk, heve stemmen høyt, usaklig, frustrert, urimelig... Ja, kjefting!

 

Vi er verken dumme, naive, inkonsekvente eller snakker overpedagogisk.

Vi har vært rimelig konsekvente, men samtidig milde og kjærlige.

Om jeg sier, xxxxxx når bråker dere fælt, kan dere vær så snill og dempe dere, så gjør han og de det. Men jeg skriker ikke av den grunn.

Likevel så trenger vi svært svært sjelden å heve stemmen eller bli sinte..

Er liksom aldri behov for det:)

 

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

[Anonym bruker]

Når jeg bare har ett barn hjemme, så er det aldri kjefting eller krangling. Men når alle tre er til stede... Da nytter det ikke å snakke med de kranglefantene.

Å ta i mot oppdragelsestips fra ettbarnsforeldre er nesten det samme som å høre på barnløse 😁

 

Anonymous poster hash: e8a1b...68e

Vi har tidvis hatt barn boende her, og stort sett alltid andre barn her.

Er fortsatt ikke bråk her.

 

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

[Anonym bruker]

Du kan nok ikke sammenligne venner med søsken. Når barna har venner på besøk er det svært sjelden jeg trenger å heve stemmen. Da leker og koser de seg:) når det bare er de to derimot.. Hjelpe meg hva de kan finne på å krangle om altså...

 

Og jeg får alltid høre at barna er snille og høflige når de er hos andre, så det er ikke mangel på oppdragelse som er årsaken.

 

Beklager hi, men du har ett barn, som i tillegg er ti år (kanskje den enkleste alderen som er). Da er det litt sært å bli sjokkert over at venner med flere barn ønsker seg litt fri iblant.

 

Anonymous poster hash: a4e22...c01

[Elsker livet]

Har et barn jeg sjelden trenger å kjefte på, nokså rolig, moden og fornuftig. Men har det bestemt seg for noe er det like vanskelig å rikke som faren. Noe som til tider får meg til å se rødt og alle regnbuens farger. Har et annet barn jeg må mase mye på. Det får rett og slett ikke opp farten, og virrer rundt og driver med alt mulig annet enn å få f.eks yttertøyet på. Så har jeg ett barn som er veldig flink å irritere opp de andre barna. En slik usynlig bølle. Blir det høylytt krangling og knuffing får jeg veldig fort kort lunte. Den siste er en skikkelig bulldoser, brauter seg frem overalt, men er som type egentlig tålmodig. Om det er deres personlighet som spiller mest inn eller vår oppdragelse og evt. ubevisste ulike forventninger til hver av dem som spiller mest inn, vet jeg ikke. 

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Dette er ikke et skryteinnlegg, jeg lurer oppriktig på dette.

Var på en større fest i går hvor foreldrene begynner å snakke seg i mellom. Folk som uffer seg over hvor utålmodige og kjeftete de er på barna, hvor slitne de er og hvor umulige ungene kan være.

Hvor mye ungene krever, at de trenger ferie, at de protesterer, kjekler og krangler med ungene ofte.

 

Blir oppriktig lei meg av å høre sånt. Så ukoselig om ungene blir kjeftet på og snakket til så nedlatende.

 

Jeg kjefter aldri, eller har ikke behov for å bruke kjeft på mitt barn, ihvertfall svært sjeldent. Han er 10, snart 11 år, og sånn har det bestandig vært.

Han hører etter, vi snakker sammen og kommuniserer, snakker til hverandre med respekt! Jeg hører på hans synspunkter, møter ham, men det er aldri noe hyl eller skrål om jeg bestemmer noe annet enn hans ønsker.

Har aldri hatt noe særlig trass, alltid vært veldig enkel å ha med å gjøre.

Men likevel er det barns personlighet som er så forskjellig, eller er det foreldres stressmestring og indre som gir seg utslag på barna igjen?

 

Jeg hadde aldri villet levd et liv med så mye konflikter og misnøye:(

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Samme her! Ser at flere sier at det er fordi du bare har et barn, men jeg har tre barn og vi har det på samme måte. Jeg mener at foreldre som trenger å kjefte på barna må gå i seg selv og ikke skylde på barna.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

Jeg tror du skal gå i deg selv og innse at det er forskjell på barn. Du er heldig. Nyt det.

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

Det vet jeg godt. Alle tre er helt forskjellige og den eldste er meget krevende. Vi har heldigvis en veldig nær relasjon og vi samarbeider stort sett bra. Noen ganger skjærer det seg, men da som oftest fordi jeg er sliten etc. Tyr ikke til kjefting likevel.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

Da lurer jeg på følgende; Hva legger du i ordet kjefting? For meg kan kjefting være kun litt hard tilsnakk, om barnet har gjort noe usedvanlig dumt eller rampete. Man må ikke gape/skrike for å kjefte! Å komme utenom det ser jeg på som uvanlig, ja om ikke merkelig. Da har man virkelig ikke de største utfordringene med barna sine.

Eller man er den tufsen som setter seg rolig ned og sier; Nei, Nils, du får ikke lov til å kaste Jens utenfor stupet hele tiden. Nå som Jens er død, tror du ikke mammaen hans blir lei seg nå? ` (Satt veldig på spissen)

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

Som jeg skrev, snakke til hverandre med respektløst tilsnakk, heve stemmen høyt, usaklig, frustrert, urimelig... Ja, kjefting!

 

Vi er verken dumme, naive, inkonsekvente eller snakker overpedagogisk.

Vi har vært rimelig konsekvente, men samtidig milde og kjærlige.

Om jeg sier, xxxxxx når bråker dere fælt, kan dere vær så snill og dempe dere, så gjør han og de det. Men jeg skriker ikke av den grunn.

Likevel så trenger vi svært svært sjelden å heve stemmen eller bli sinte..

Er liksom aldri behov for det:)

 

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

 

Svært sjelden? Altså, da gjør du det jo, kjefter altså.

Hovedinnlegger snakker om at hun ALDRI kjefter. Jeg kjefter heller ikke ofte, men jeg kjefter jo, når behovet oppstår en sjelden gang? 

 

Anonymous poster hash: adff4...28c

[Anonym bruker]

Vi har fire barn og har det som HI beskriver. Orker aldri å si noe om det når dette diskuteres for da er det vi som er unormal plutselig. Jeg både ser og hører mye andre gjør og situasjoner hvor jeg vet vi bevisst har håndtert på andre måter som har løst seg bedre.

 

En kan ikke lære andre hvordan de skal oppdra, en må heller nyte det hvis en er så heldig å ha funnet formelen og harmonien i hjemmet sitt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5f60f...1e1

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke si vi kjefter mye, men det hender. Det tror jeg faktisk bara har veldig godt av. Det er viktig å venne seg til at folk kan bli sinte, uten at det egentlig er så farlig. Det er viktig å få lov til å være sint selv også.

 

Anonymous poster hash: c01a9...bbb

[Anonym bruker]

Trassige barn er helt normalt. Barn som aldri pusher grenser og som har voksen dialog med sine foreldre i svært ung alder er ikke vanlig. Trassalderen kommer uansett, min erfaring er at barn/ungdom som er veldig enkle og pliktoppfyllende får fjortisperioden sin når de fleste andre en ferdig med den, ca i 17 - 19 årene.

 

Anonymous poster hash: 0ebd5...e01