Noen som har vokst opp med mor med asperger?

[Anonym bruker]

Jeg skrev en kommentar i en annen tråd her, men skjønner at det var bedre å opprette en egen tråd.

 

Andre som har erfaring? Hvordan har det påvirket dere? For min del ødela det meg veldig, ved at hun drev "psykisk terror". Total manglende empati og evne til å sette seg inn i barnas følelser/ liv og hennes virkelighet var (er) den eneste rette. Å vokse opp med henne gjorde at jeg sent lærte sosialt samspill og alltid var usikker i andres nærvær, jeg visste ikke hva som var et normalt reaksjonsmønster. Klarer meg "bedre og bedre" som voksen, men sliter fortsatt med endel senskader.

 

Flere?

 

Anonymous poster hash: b7772...f81

[Anonym bruker]

Jeg skrev en kommentar i en annen tråd her, men skjønner at det var bedre å opprette en egen tråd.

Andre som har erfaring? Hvordan har det påvirket dere? For min del ødela det meg veldig, ved at hun drev "psykisk terror". Total manglende empati og evne til å sette seg inn i barnas følelser/ liv og hennes virkelighet var (er) den eneste rette. Å vokse opp med henne gjorde at jeg sent lærte sosialt samspill og alltid var usikker i andres nærvær, jeg visste ikke hva som var et normalt reaksjonsmønster. Klarer meg "bedre og bedre" som voksen, men sliter fortsatt med endel senskader.

Flere? Anonymous poster hash: b7772...f81

Følger denne.

Her vokser mine barn opp med en AS voksen og jeg lurer på hvordan dette påvirker dem i det lange løp.

 

Anonymous poster hash: 1a4ca...aba

[Anonym bruker]

Det lurer jeg også på, siden jeg har AS selv. Greit å vite hvilke feller man bør unngå å gå i...

 

Jeg er for øvrig vokst opp med en far med AS, men det er jo vanskelig å vite hva som er arv og hva som er miljø siden jeg har det selv. Det jeg husker best av det negative er hans nulltoleranse for feil. Hadde jeg gjort noe bra som jeg var stolt av, så måtte han alltid påpeke det som var feil eller som kunne vært bedre. Eller han rett og slett bare lo av meg fordi feilene jeg gjorde var så latterlige...

 

Jeg har veldig dårlig selvtillit og er livredd for å gjøre feil, tåler ikke å bli observert mens jeg gjør noe. (Utfører et arbeid eller skriver noe f.eks.) Om mannen dukker opp bak meg mens jeg skriver på pc'en så slår jeg av skjermen i full panikk, så han har blitt rimelig mistenksom mer enn en gang. Også er jeg aldri stolt av noen ting lenger, for det er alltid et "men", det kunne alltid vært bedre.

 

Men jeg vet jo ikke om det er derfor, muligens en kombinasjon av flere ting.

Anonymous poster hash: 9533d...6e4

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en far som har asperger, og en mor som var mye fraværende. I tillegg til omsorgssvikt fra mor, er jeg veldig glad det har gått så bra med meg som det har gjort. Jeg har god utdannelse, snill mann og stabilt ekteskap og tre flotte barn.

Skjønte tidlig at faren min ikke var som andre, og har i alle år lengtet etter en mannsperson og ha vanlige samtaler med. Misunnet vennene mine, og sugde til meg at jeg kunne av hva deres fedre sa og gjorde.

 

Som tenåring ble jeg visstnok veldig pen, og var henrykt over oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, og skjønte ikke helt at jeg ble utnyttet. Skulle ønske noen fortalte meg at han faktisk hadde aspergers, ikke bare glatte over. Da hadde jeg hatt en grunn. Jeg har alltid tenkt at det ikke var noe spesielt med meg, at jeg ikke var vits i å snakke med, bry seg om eller vise interesse for.

 

Faren min fungerer helt greit i kjente situasjoner, feks i jobben sin. Den utfører han perfekt, må være den beste ansatte noen kan ha. Men på skoleavslutninger, hvor man spontant måtte forholde seg til andre voksne, på ferier nye steder, høre om vanskelige ting som hadde skjedd.... Fullstendig uten evne til å gjennomføre på en normal måte. Lærte meg tidlig at hvis jeg alltid svarte at alt er "ok", så var alt rolig og greit, og ikke minst slapp jeg å bli skuffet. Del så lite som mulig, vær så lite til bry som mulig, og forvent ingenting. Det ble mitt mantra.

 

Som voksen sliter jeg fortsatt å dele private ting, eller si ifra hvis noe oppleves urettferdig. Jeg er en veldig god lytter, men vil nødig bry andre med meg og mitt. Jeg sliter med å stole på folk, og har egentlig lavt selvbilde, tenker at jeg egentlig ikke så veldig mye mer enn helt grei. Jeg er ikke morsom eller spennende, og blir ovverrasket hvis folk antyder noe annet. Jeg har mer enn nok med meg selv og mine nære venner, antydninger til nye vennskap bryter jeg fort. Er veldig privat av meg, folk kan oppleve meg som overlegen og høy på pæra. Egentlig bare veldig usikker.

 

Har vurdert å søke hjelp for å bearbeide barndommen, men tenker igjen at det er mange som har det verre. Og jeg har det jo veldig bra, nå. Har du vurdert å søke hjelp, HI? (Beklager at dette ble veldig langt)

 

Anonymous poster hash: c52d0...73c

[Anonym bruker]

Jeg skrev en kommentar i en annen tråd her, men skjønner at det var bedre å opprette en egen tråd.

 

Andre som har erfaring? Hvordan har det påvirket dere? For min del ødela det meg veldig, ved at hun drev "psykisk terror". Total manglende empati og evne til å sette seg inn i barnas følelser/ liv og hennes virkelighet var (er) den eneste rette. Å vokse opp med henne gjorde at jeg sent lærte sosialt samspill og alltid var usikker i andres nærvær, jeg visste ikke hva som var et normalt reaksjonsmønster. Klarer meg "bedre og bedre" som voksen, men sliter fortsatt med endel senskader.

 

Flere?

 

Anonymous poster hash: b7772...f81

 

Du har satt diagnose på din mor selv forstår jeg?

Prevalenser for asbergers hos kvinner er omtrent 0,01%, så det er vesentlig større sannsynlighet for at din mors atferd har helt andre forklaringer.

 

 

Anonymous poster hash: c7510...d55

[Anonym bruker]

Men å få hjelp for å bearbeide ting, uansett hva årsaken er, det kan nok være en god ide .

Anonymous poster hash: c7510...d55

[Anonym bruker]

Takker for svar!

 

Dette var som å høre om meg på mange måter! Særlig det med å bli utnyttet litt i ungdomstiden.. Kunne ikke sette grenser for meg selv, da min mor overskred mine og ikke respekterte meg som individ i det hele tatt. Følte ikke jeg hadde rett til å si nei, om du skjønner..

 

Ellers er jeg også redd for å stole på folk, får lett nye bekjentskap, men trekker meg hvis det blir for nært.

 

Har i en periode trodd at jeg hadde AS selv, men innser nå at jeg bare har blitt veldig påvirket hjemmefra. Har god selvinnsikt og har helt siden jeg flyttet hjemmefra jobbet med meg selv. Jeg innså også veldig tidlig at det jeg ble utsatt for var unormalt, men klarte ikke beskytte meg naturlig nok.

 

Er likevel også utrolig takknemlig for at jeg har et så godt fungerende ekteskap/ liv som jeg har i dag. Vurderer å snakke med psykolog om et par områder jeg sliter (som å motta kritikk - går rett i forsvar etter å ha blitt høvlet ned altfor mye ;-) godt å dele erfaringer med dere!

 

HI

 

Anonymous poster hash: b7772...f81

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skrev en kommentar i en annen tråd her, men skjønner at det var bedre å opprette en egen tråd.

 

Andre som har erfaring? Hvordan har det påvirket dere? For min del ødela det meg veldig, ved at hun drev "psykisk terror". Total manglende empati og evne til å sette seg inn i barnas følelser/ liv og hennes virkelighet var (er) den eneste rette. Å vokse opp med henne gjorde at jeg sent lærte sosialt samspill og alltid var usikker i andres nærvær, jeg visste ikke hva som var et normalt reaksjonsmønster. Klarer meg "bedre og bedre" som voksen, men sliter fortsatt med endel senskader.

 

Flere?

 

Anonymous poster hash: b7772...f81

Du har satt diagnose på din mor selv forstår jeg?

Prevalenser for asbergers hos kvinner er omtrent 0,01%, så det er vesentlig større sannsynlighet for at din mors atferd har helt andre forklaringer.

 

 

Anonymous poster hash: c7510...d55

Eller så er det store mørketall iom at aspergers hos kvinner og menn utarter seg svært forskjellig.

 

4:1 er et tall som brukes litt oftere. Hvor har du 0.01% fra? Høres utdatert ut...

 

 

 

Anonymous poster hash: b7772...f81

[Lovemelikeyoudo]

Du som skriver det lengst innlegget her. Jeg har IKKE vokst opp med en far med AS, men derimot en veldig engasjert far. Allikevel har jeg aldri lært å sette ord på følelser og det å snakke om ting. Jeg har de samme opplevelsene av meg selv mtp at jeg ikke vil være til bry,er veldig privat pluss pluss. Jeg har mange ganger lurt hva hvorfor jeg er som jeg er...