Ønsker egentlig å gå fra samboeren min

[Anonym bruker]

Jeg er gravid i uke 32 med vårt andre barn. Jeg er sykemeldt og utslitt og kjenner godt på at det ikke er lenge igjen til fødsel.

 

De siste ukene har jeg blitt så skuffet over samboeren min, som tydeligvis ikke skjønner hvordan jeg har det. Han jobber, har en avdelingslederstilling som krever mye av ham. Han trives i jobben, og det er jeg glad for. Det han ikke skjønner er at jeg trenger litt mer hjelp nå i slutten av svangerskapet.

 

Om morgenen ordner han seg og drar på jobb før vi har stått opp. Jeg vekker datteren vår på snart tre, får hnne klar til barnehagen og går med henne dit. Så går jeg hjem, setter på en vask med tøy, rydder litt på kjøkkenet, ser litt tv, spiser lunsj og sover noen timer før jeg henter datteren vår i barnehagen. Som oftest står middagen klar når han kommer hjem.

 

Når vi er ferdig med middag går han fra bordet uten å rydde etter seg. Han sier at han må svare på noen Mail, og forsvinner opp. Jeg rydder da etter middagen, ser på barne tv med vesla, gir henne kveldsmat og steller henne for kvelden. Han blir med på nattasangen, og tøyser litt med henne. Så slapper vi av foran tven og ser kanskje noen episoder av en tv serie før jeg legger meg.

 

Problemet er at han hver dag påpeker ting jeg ikke har gjort. For eksempel ikke vasket treningstøyet hans, husket å kjøpe smør, reklamert på noe vi har kjøpt som ikke virker etc. Pga alle hormonene jeg har i kroppen ender det veldig fort i at jeg gråter og prøver å forklare ham hvordan jeg har det, og hvorfor jeg blir lei meg og trist når han påpeker alt jeg ikke har gjort. Og ofte ender det i at han forsvarer seg og drar "prøver du å si at jeg ikke gjør noe hjemme" kortet, som aldri fører noesteds hen.

 

Jeg mener ikke at han aldri gjør noe i huset, men synes han er svært dårlig til å bidra i hverdagen sånn som vi har det nå. Og jeg vet at han gjør mye på jobben, problemet er at jeg ikke ser at han gjør så mye for familien og fellesskapet. Uansett hvordan jeg legger det fram ender vi opp med å bli sinte på hverandre, og jeg tenker med skrekk på hvordan hverdagen min blir om to uker, når vi blir enda en liten til. Jeg vet ikke om han har reflektert over at det da vil måtte bli mye mer arbeid i heimen for ham.

 

Har dere damer noen kloke råd for hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gå fram. Overskriften er nok litt misvisende, jeg ønsker absolutt ikke å gå fra ham, men jeg føler meg så utrolig lite satt pris på og tenker at jeg ikke kan fortsette å ha det sånn i årene som kommer. Er det bare hormonene som snakker? Vil det bli bedre når nr to kommer?

 

Anonymous poster hash: dc719...348

[Anonym bruker]

Skriv ned alt du gjør i løpet av dagen i en uke, og be ham skrive en lik liste. Sett dere ned på slutten av uka og se over hvem som gjør hva, og hva som må endres?

 

Personlig hadde jeg bedt ham klappe igjen og gjøre det selv hvis han vil ha noe gjort, og ikke sagt noe mer enn det.

 

Anonymous poster hash: d5b26...bf8

[Anonym bruker]

Du får svare at du gjør det du har orket, og at du sliter nok med å klare å få gjort det du har gjort. Det er jo ikke som du går hjemme for å ha fri. Merker jeg ble litt provosert på dine vegne (og jeg er ikke gravid nå). Da jeg var gravid så hjalp ikke mannen så mye mer til med det andre barnet eller huset, men han klaga da i hvertfall ikke p noenting. Det er å bli tatt for gitt. Det ville jeg nok tatt opp med han om jeg var deg... det har ikke noe å si hvem som har gjort hva, men å klage eller kreve mer enn du orker er faktisk utrolig sårende og gjør at du føler deg lite satt pris på for det du faktisk sliter med å klare til nå. Legg det frem på en måte som sier hvordan du føler det og at du ikke klarer mer uansett og at det er sårende. Uten å heve stemmen eller bli sint, kanskje du når inn

Anonymous poster hash: 66a74...e16

[Anonym bruker]

Ha ha ha Morro han "mannen" din.

Betaler han deg lønn for å vaske treningstøyet hans?

 

Hvorfor i all verden tror han det er DU som skal vaske hans skitne klær?

Her må du sette ned foten.

 

Om dere begge er friske deler dere 50/50 på husarbeidet, men nå som du er gravid burde han gjøre mer.

Anonymous poster hash: f5b51...873

[Anonym bruker]

Familievernkontoret. Han trenger sikkert å få det inn i huet av en tredjeperson.

Anonymous poster hash: cd7a1...b7f

[Anonym bruker]

Har du fortalt ham hvordan du føler det?

 

Sett utenfra, uten å vite hvor syk du føler deg, ser det ut som om du har veldig rolige dager. Da er det ikke rart at han forventer at du tar deg av slike småting som må gjøres. At dette blir mye for deg må du fortelle. Det er ikke noe som er selvsakt at andre forstår.

Anonymous poster hash: a350c...5d3

[Gjest Gul stjerne]

Jeg hadde drept ham om han hadde kommentert at jeg ikke hadde vasket treningstøyet hans.

[Gjest Gul stjerne]

Utenom det mener jeg at man ikke skal gå fra hverandre under svangerskapet eller det påfølgende året etter at barnet er født. Det er unntakstilstand.

[Anonym bruker]

Jeg lurer mest på hvorfor du sier du skal føde i uke 34...? Eller leser jeg feil?

 

Anonymous poster hash: 8cd93...b04

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor syk du er, men det er jo en grunn til at du er sykemeldt.

 

Men, hvis du får til å gjøre husarbeid, er det kanskje ikke så rart at han forventer at du gjør mest når du går hjemme og han har en krevende jobb? (likevel ville jeg reagert på den med treningstøyet...)

 

Jeg er også gravid i uke 32, med barn nr 2, men er i full jobb, og har lang reisevei til og fra. Mannen min kompenserer litt ved å hente og bringe litt ekstra i barnehagen, og tar seg mye av barnet vårt,  men ellers er jeg i sving fra tidlig til seint. Det er sjelden jeg har mulighet til å sette meg ned en halvtime. Jeg sier ikke at det skal være sånn, men jeg tror det er realiteten for mange av oss som er gravide med barn fra før. For min del kan jeg leve med det (selv om jeg begynner å bli alvorlig sliten nå), men alle er forskjellige og har forskjellige svangerskap og forutsetninger. For min deler er det avgjørende at mannen min også står på for fullt. Det er ikke sånn at han ligger på sofaen mens jeg rydder og ordner, hvis det er sånn hos dere skjønner jeg at du blir frustrert.

Anonymous poster hash: 06282...877

[Anonym bruker]

Jeg lurer mest på hvorfor du sier du skal føde i uke 34...? Eller leser jeg feil?Anonymous poster hash: 8cd93...b04

Da leser du feil.

 

Anonymous poster hash: dc719...348

[Anonym bruker]

 

Jeg lurer mest på hvorfor du sier du skal føde i uke 34...? Eller leser jeg feil?Anonymous poster hash: 8cd93...b04

Da leser du feil.

 

Anonymous poster hash: dc719...348

Ok. Står at du er i uke 32,og lurer på hvordan hverdagen blir om to uker da det kommer en til nemlig

 

 

Anonymous poster hash: 8cd93...b04

[Anonym bruker]

 

 

Jeg lurer mest på hvorfor du sier du skal føde i uke 34...? Eller leser jeg feil?Anonymous poster hash: 8cd93...b04

Da leser du feil.

 

Anonymous poster hash: dc719...348

Ok. Står at du er i uke 32,og lurer på hvordan hverdagen blir om to uker da det kommer en til nemlig

 

 

Anonymous poster hash: 8cd93...b04

 

 

Er nok to måneder det skal stå  

 

Anonymous poster hash: c9d89...540

[Anonym bruker]

Takk for innspill. Jeg har vært sykemeldt siden november, grunnen er at jeg er utbrent, i tillegg til gravid. Jeg gjør det jeg har krefter til. I dag har jeg hatt en god dag og fått gjort mye i huset, mens andre dager ( spesielt mandager) er jeg så sliten av helgen at jeg ikke får gjort så mye. Det er det jeg ønsker litt forståelse for. Jeg har prøvd å forklare ham dette flere ganger, men da får jeg svar som at jeg ikke blir mindre sliten av å ikke gjøre noe... Jeg hadde vært enig i dette om jeg "bare" hadde vært sykemeld og isolerte meg hjemme, men pga graviditeten (med bekkenplager osv.) så tror jeg faktisk det har noe for seg å hvile... Dessuten har jeg en del venner som er hjemme i permisjon, og er sosial hver uke i tillegg til at jeg kommer meg ut i butikken etc.

 

Jeg er helt klar over at det sikkert er mye hormoner som gjør meg litt nærtagen, men hadde faktisk forventet meg litt ekstrasevice - ikke det motsatte...

 

Anonymous poster hash: dc719...348

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg lurer mest på hvorfor du sier du skal føde i uke 34...? Eller leser jeg feil?Anonymous poster hash: 8cd93...b04

Da leser du feil.Anonymous poster hash: dc719...348

Ok. Står at du er i uke 32,og lurer på hvordan hverdagen blir om to uker da det kommer en til nemligAnonymous poster hash: 8cd93...b04

 Er nok to måneder det skal stå   Anonymous poster hash: c9d89...540

Ja, skulle stå to måneder

 

Anonymous poster hash: dc719...348

[Anonym bruker]

Utenom det mener jeg at man ikke skal gå fra hverandre under svangerskapet eller det påfølgende året etter at barnet er født. Det er unntakstilstand.

Støtter denne. 😊

leste en plass at en samlivsekspert mente at man ikke burde "få lov til å" gå fra hverandre før minste barnet var 2 år, da tiden frem til det rett og slett er en unntakstilstand. Nå som min minste er 2,så skjønner jeg hva hun mente. 😊

 

 

Anonymous poster hash: 6f489...562

[Anonym bruker]

Du begynner med å be han rydde etter seg når han har spist. Ellers lar du tallerkenen hans stå. Kommunikasjon er viktig...

Anonymous poster hash: af004...5ec

[skinnfilla]

Åh, blir så irritert på dine vegne!

Og det trenigstøyet hans ,hadde jeg heller satt fyr på , enn å vaske det i hvert fall!

[Anonym bruker]

Du begynner med å be han rydde etter seg når han har spist. Ellers lar du tallerkenen hans stå. Kommunikasjon er viktig... Anonymous poster hash: af004...5ec

Jeg pleier å be ham ta tallerkenen sin, faktisk. Ellers så sier jeg at han skal hjelpe meg å ta av bordet før han går opp, og da gjør han det. Men jeg er ikke moren hans... Det burde ikke være nødvendig å si.. Det å la tallerkenen hans stå synes jeg ikke er kommunikasjon, men en passiv aggressiv måte å løse problemet på. Ikke fan av det. Jeg har ikke noe problem med å ta disse tingene opp med ham, men jeg kommer ingen vei, og det er frustrerende..

 

HI

 

Anonymous poster hash: dc719...348

[Anonym bruker]

Her er det jeg som er avdelingsleder og har en krevende jobb... Er gravid i snart uke 30.

Har to små fra før og en mann som jobber like mye som meg.

 

Jeg gjør alt av husarbeid og alt som har med barna å gjøre... og han klarer å kommentere ting jeg ikke får gjort.

 

Skikkelig sjarmtroll, I know.

Men det er ikke de som kjenner på kroppen hvordan det er å gå gravid. Og ikke alle skjønner problemet med å klare alt man tidligere klarte.

 

Trøster meg med at jeg er knallsterk og kan alltids klare meg alene uten problem. Der hadde mannen min slitt...

 

Anonymous poster hash: 57e53...931