Urolige barn, hvor mye er akspetabelt?

[Anonym bruker]

Jeg har flere barn og de eldste klarer fint å oppføre seg som de skal, men minsten er veldig krevende. Hun er 5 år nå, og tidvis veldig vanskelig å ta med seg på ting. Jeg er en av dem som lar meg irritere dersom andre tar meg seg barn på ting og ikke irettesetter dem/går vekk med dem dersom de forstyrrer, som tråden her om Disney on Ice med hun jenta som sparket i stolsetet. Derimot tåler jeg mye mer når foreldrene tydelig forsøker å få barna sine til å være rolige og virkelig gjør sitt beste, nor jeg har inntrykk av at er vanlig (altså at man godtar mer når foreldrene prøver).

 

Spørsmålet er bare hvor mye synes dere er akseptabelt selv når foreldrene til et urolig barn virkelig jobber for å holde det rolig/stiller? Når bør man gi opp og gå ut? Dersom dette er mulig da så klart.

 

På kino f.eks. er jenta vår som regel ganske urolig. Hun vrir seg mye i setet sitt, skal ned av sitt sete opp i fanget på en av oss, tilbake i sitt sete, en tur (eller tre) ut på to, plukke opp noe hun mistet osv. Hun glemmer seg fort og sier noe med vanlig stemme, men demper seg og går over til hviskestemme med en gang vi hysjer på henne, noe vi gjør så fort hun snakker. Hun kommer noen ganger borti setet foran når hun skal opp eller ned av sitt sete, men ellers tror jeg ikke noen andre merker noe til uroen bortsett fra at de som sitter nærmest ser at hun er litt urolig (dersom de kikker bort på oss da). Vi har, pga at hun er så urolig, bare hatt henne med på kino 4-5 ganger med lange mellomrom i håp om at hun er blitt roligere med alderen, men foreløpig ser det svart ut her. Er dette greit og akseptabelt synes dere? Når foreldrene hysjer, prøver å få henne til å sitte i ro og det mest er litt opp og ned av setet?

Anonymous poster hash: ac23f...be6

[Anonym bruker]

Jeg har veldig stor forståelse for foreldre som prøver så godt de kan å få barna til å holde seg i ro.

 

Personlig går jeg ut og hjem nokså fort dersom gutten ikke oppfører seg som han skal. Det er ikke bare et spørsmål om å ta hensyn til andre, men om oppdragelse i mine øyne. Jeg kan ikke si til gutten at han må oppføre seg fint og la han tulle det til uten åreagere. Han er forøvrig også 5 år, og dette har jeg gjort fra ganske tidlig av. Vi har gått fra restaurant (gikk kun på restauranter der man betaler på forhånd i en periode), fra kino, fra teateret, fra vennebesøk. Stort sett var det i perioden 2,5-3,5 år, nå er han klar over hvilke forventninger vi har til offentlig oppførsel og vi passer på å ikke ta han på steder der det kan utarte seg når han er sliten eller i volatilt humør fra før.

 

For oss har det handlet om at gutten er veldig egenrådig og viljesterk og at vi ønsket tidlig få han til å akseptere noen grunnregler for livet i felleskap. Innenfor rammene vi har satt lar vi har styre selv, men tråkker han over grensen er vi veldig konsekvente. Også har det vært viktig for oss å være klar på hvorfor vi gjør ting. For eksempel, jeg går på kino med gutten min for at vi skal gjøre noe koselig sammen; om han ikke sitter rolig blir det stress å passe på at han ikke plager andre, da er det ikke koselig for noe og vi kan like godt gå hjem. Er han ikke i stand til å sitte i ro blir det uansett koseligere å se på film hjemme; jeg lager pop corn og vi koser oss uten at det er forventning om at han sitter stille i hele filmen. Det samme gjelde konsert, show og andre utflukter.

 

For vår del sliter vi med kino og dermed pusher vi på det noe særlig. Vi prøver 1-2 ganger i året, det kommer når det kommer. Men konsert, teater forestillinger og show går fint og vi utnytter det på fullt.

 

Men det må nesten være du som bestemmer ut fra egne prinsipper og praksis på andre områder. Det viktigste er at du er konsekvent og ikke sier ting som du ikke mener (blir litt oppgitt over de som truer med å gå ut og aldri gjør det).

 

Anonymous poster hash: 1481e...b4e

[Anonym bruker]

Høres ut som min 3-åring da vi var på kino (ikke at jeg vet om han kommer til å oppføre seg bedre når han er 5, ettersom vi ikke har kommet dit enda).

 

Jeg lurer litt på det samme, men tenker at så lenge det er en barnefilm uten aldersgrense, så regner folk med sånt. Det var i alle fall flere som var urolige den gangen vi var på kino, og jeg opplevde ikke at noen så surt på oss eller noen av de andre som slet med det samme. Men han fikk selvfølgelig tilsnakk. Og vi plasserte oss der det var stort mellomrom mellom seteradene, så han ikke fikk sparket noen i ryggen. Har lært etter flyturer.

 

Jeg fikk meg ikke til å gå ut med ham, siden det var en så stor ting for ham å være på kino for første gang, og han hadde gledet seg lenge til å se akkurat denne filmen. (Karsten og Petras vidunderlige jul) Men jeg burde kanskje gjort det likevel?

 

Uansett tenker jeg at det nok blir minst et halvt år til vi prøver igjen, siden han tydeligvis ikke var så veldig klar for å sitte rolig så lenge om gangen.

Anonymous poster hash: 60662...d45

[Pobie]

Jeg ville merket det veldig godt dersom et barn i nabosetet konstant skulle ut av setet, opp på fanget deres, tilbake i setet, krype rundt på gulvet osv. Dette ville vært utrolig forstyrrende, og da hjelper det ikke mye at foreldrene "prøver" å roe barnet. Hvis man ikke kan roe barnet sitt, må man ta hensyn til de andre som har betalt for å se filmen og gå derifra. Kanskje hun roer seg neste gang hvis hun får en ordentlig konsekvens?

[Anonym bruker]

Show og kino er ikke noe en MÅ på.

Så klarer ikke barnet å bære rolig får dere vente til hun klarer det.

Runden med urolighet som du beskrev om på kinoen er over grensa for hva som er akseptert. Du burde tatt med barnet ut.

Det at det er barnekino betyr ikke at det er lov å bråke. Barnekinoer filmer tilpasset barn med et lavere volum.

Sparking, snakking og løping rundt hører hjemme et annet sted.

 

Anonymous poster hash: 59a36...5de

[soleia]

Eg tenkjer at ein må tåle litt om ein er på barnekino eller barneteater, men høg stemmebruk og sparking i setet framfor hadde irritert meg etter ei stund.  Våre på 4 og 5 sit heller ikkje berre som tende lys når me er på kino, det blir litt opp og ned av fang med minste, og litt småsnakking som me prøver å hysje ned.

[Anonym bruker]

På barnefilm på kino synes jeg det er greit med en tur på toalettet, men ikke tre hvis dere sitter på midten av raden. Vet dere at det blir mye uro bør dere sørge for å få plasser nermest utgangen slik at dere slipper å forstyrre andre.

Snakking med vanlig stemme er ok så lenge dere husker på henne med en gang og hun lyster når hun blir minnet på det.

 

Det er ikke greit å ta henne med på kino på høyere aldersgrense enn hun er gammel nok til om hun ikke kan holde seg i ro.

 

Anonymous poster hash: 173ad...7d0

[Villbringebringebær]

Hadde blitt veldig irritert om du og ditt barn satt ved siden av på kino, bra du prøver, men siden det ikke fungerer hadde jeg forventet at du tok med barnet ditt og dro så dere ikke ødela opplevelsen for andre. Ditt barn er muligens for lite eller et "ikke kino barn"

 

På cafe og slikt har jeg mye større forståelse (såfremt foreldrene prøver) om ille foreldrene gjør noe sier jeg ifra selv.

 

Men kino og tester og slikt forventer jeg at man kun har barn som oppfører seg.

[Villbringebringebær]

*teater

[Anonym bruker]

Jeg mener man skal gå ut med en gang man som forelder føler at barnet er til bry for andre. Selvfølgelig med advarsel til barnet om at om det ikke roer seg, så må dere gå ut av kinoen eller hva dere er på, slik at de får en sjanse.

 

Og vær så snill å ikke si ting som feks "hun har ADHD altså".. Det har jeg opplevd så mange ganger, og jeg syns at det ikke er relevant, da jeg uansett stiller alle barn likt. Jeg blir ikke mindre irritert selv om du bruker den unnskyldningen liksom, barnet skal likevel klare å oppføre seg om du skal ha det med.

 

Anonymous poster hash: 8a7ab...f05