Er dette vanlige tanker som nybakt mamma? 🌺

[Anonym bruker]

Jeg er redd for å ta med barnet ut å kjøre. Det er glatt og det er endel snø ute å jeg er redd for å krasje. Redd for at det kommer en trailer med dårlige vinterdekk som kjører inn i oss å skader/dreper barnet mitt. Jeg kjører derfor minimalt med bil om dagen.

 

- innimellom når jeg løfter barnet ser jeg for meg at jeg mister barnet i gulvet. At barnet faller på flisene på badet eller tregulvet. Har også sett for meg at barnet detter ut av sengen.

 

Kjenner jeg får helt vondt når disse tankene/bildene dukker opp å jeg må bare holde rundt babyen min for å beskytte henne. Barnet er forresten 3uker.

 

Flere som så for seg slike forferdelige ting da dere ble foreldre? Noen som vil dele noen tanker?

 

Anonymous poster hash: 98a58...2c3

[Anonym bruker]

Hei!

Min er 4 mndr og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg opplever også at jeg plutselig ser for meg fæle bilder av ting som kan skje. Ofte hvis baby sitter i stolen sin eller ligger på gulvet og jeg beveger meg rundt over barnet, f.eks på kjøkkenet, ser jeg for meg at jeg mister ting ned på han. At jeg bare helt ut av det blå plutselig mister glasset jeg har i hånden akkurat idet jeg passerer baby.. Tar alltid meg selv i å klamre fast i ting når jeg er i nærheten av han. Har også sett for meg at jeg mister han i bakken. Veldig rart ja.. Aldri sett for meg sånne bilder før.

 

 

 

Anonymous poster hash: baafb...0cf

[Anonym bruker]

Når jeg fikk sønnen min så prøvde jeg hele tiden å få andre til å bære han for meg,for jeg var så livredd for å holde han feil eller å miste han i golvet.

Men det gikk jo helt fint,jeg mistet han aldri golvet

Tror mange mødre er redd for det..

Anonymous poster hash: b63e0...f55

[Anonym bruker]

Vet ikke om det er vanlig, men jeg var også livredd, så for meg alt mulig rart. Hadde tanker om at noen kom gjennom vinduet mens han lå og sov og tok han med seg uten at jeg oppdaget det, jeg så for meg at han falt bak vaskemaskinen under stell, at jeg glapp han mens jeg badet og at han svelget så mye vann at han ikke klarte å overleve, så for meg at biler ikke stoppet for oss når vi skulle krysse gaten mens jeg gikk på trilletur, at biler skulle kjøre av veien og kjøre på oss mens vi gikk på gangveien, Så for meg at han brakk både armer og bein av å få de inn mellom sprinklene i sengen, at han skulle slutte å puste fordi jeg hadde satt teppet for nært ansiktet, at han ble så varm at han ble hjerneskadet, at jeg kom til å dette mens jeg bar han og at han kom til å ta av for fallet mens jeg ikke fikk en eneste skade. Trapper var skikkelig ekle, turte sjelden å gå i de mens jeg bar han, så for meg at jeg mistet han ned trappen eller over rekkverket.... Med andre ord, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, det var helt forferdelig! Var konstant redd for at han skulle skade seg, og at jeg skulle være årsaken til det...

Anonymous poster hash: 3b966...86b

[Keiserpingvin]

Jeg var livredd for å miste babyen i gulvet eller i bakken. Drømte ofte at jeg mistet han ut av vinduet av alle ting, så ansiktet hans mens han falt og våknet helt gjennomvåt av svette og måtte ta han inntil meg og sjekke at alt var bra.

 

Tror det er helt normalt. Det er et lite liv vi plutselig har fått ansvar for og det er klart vi er livredde for at noe skal skje Heldigvis er det bare tanker, det går nok bra med de små babyene våre

[Anonym bruker]

Mine er 4, 6, 8 og 15 år, og jeg HATER fortsatt å kjøre med dem i bilen. Sommer som vinter.

Men nå hater jeg også at de sitter på med andre, for da har jeg I HVERT FALL ikke kontroll. Så da er det bedre å kjøre dem selv

 

Jeg har ikke hatt disse tankene dine ang å miste babyen i bakken osv, men jeg bekymrer meg daglig for dem.

Spesielt om de blir syke! Farget av erfaringer tenker jeg det verste med en gang

 

Men jeg er nøye på å ikke vise denne frykten ovenfor ungene. Jeg vil jo ikke at de skal vokse opp og bli engstlige slik som jeg.

 

Anonymous poster hash: 1a34a...478

[Anonym bruker]

Er du deprimert ??

 

I mine verste perioder med depresjon

Blir jeg utrolig redd for barna mine

Og tilogmed katten vår

 

 

 

Anonymous poster hash: e1f9a...6ce

[Anonym bruker]

Er du deprimert ??

 

I mine verste perioder med depresjon

Blir jeg utrolig redd for barna mine

Og tilogmed katten vår

 

 

 

Anonymous poster hash: e1f9a...6ce

Utrolig godt å lese at flere har det slik 😊. Dette med å falle med barnet i trappen er også noe jeg har sett for meg. Drømt at jeg har lagt meg oppå babyen min i sengen også. I tillegg ser jeg for meg at jeg slår hodet til babyen inn i døra når jeg har henne liggende i armkroken min. Det siste er nok fordi det er noe jeg kan gjøre da jeg er distré og noe klønete av meg 😱.

 

Nei jeg føler meg ikke deprimert. Føler meg ikke trist, gråter ikke og føler meg generelt glad og fornøyd. Katten har vært min store bekymring i mange år, nå har babyen tatt over den biten.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 98a58...2c3

[Anonym bruker]

Min erfaring er: katastrofetanker kan oppstå, og det kan du ikke bestemme. Men om du vil dyrke dem eller ikke, det er noe du bestemmer over.

Anonymous poster hash: 09789...0a6

[Anonym bruker]

Det her er nok instinktivt helt normalt, så lenge det ikke overskygger gleden og kosen du har med baby. Min opplevelse er at det blir bedre etterhvert som de blir gamlere, men at det er andre faktorer igjen som spiller inn. Min mor sier alltid at å få barn betyr bekymringer resten av livet; først at de skal skade seg som små, bli syke, når de skal på fest, når de skal kjøre bil selv ect.

Men som sakt det er morsinstinktet, bare ikke la det ta overhånd :-)

 

Anonymous poster hash: c532f...e69

[Anonym bruker]

Jeg er bare 26 uker med mitt første barn og jeg har allerede all verdens bekyrmringer om barnet.

Om hele svangerskapet kommer til å gå bra

Føder jeg en sunn baby

Tenk om jordmor mister babyen fra henda når han/hun kommer

Har også mange tanker som du har og har enda ikke født en gang, som f.eks når Barnet kommer og jeg skal kjøre bil tenk om j krasjer, tenk om man blir påkjørt av en buss når man er ute å triller.

Hoff du er ikke alene jente!

 

Anonymous poster hash: 7ef61...08d

[Anonym bruker]

Dette er helt normalt:) man er utstyrt med et ekstremt beskyttelsesbehov. Jeg kan ikke si jeg følte en rus av forelskelse rett etter fødsel som mange gjør, men behovet for å beskytte var tilstede fra første sekund. Dette er normalt og må ikke sykeliggjøres, så ikke vær redd:)

 

Anonymous poster hash: 19f1c...7dc

[Anonym bruker]

Utrolig godt at det ikke bare er jeg som tenker disse tankene 👍.

 

Anonymous poster hash: 98a58...2c3

[skinnfilla]

Oh yeah! Katastrofetanker, det er helt utrolig hvilke situasjoner man ser for seg.

Husker jeg ble redd når det tordnet for lyn kan jo komme ut av stikkontakter, skumle mordere kunne jo lirke opp vinduet og stikke oss med kniv. Snø var farlig , is , sol , vann , insekter osv

 

Men, man må jo selvfølgelig ikke la disse tankene styre hverdagen!

Det går gjerne greit ? Men det er bare det at disse små byltene fucker opp hjernen fullstendig ! Man er så inderlig glad i de , en følelse man aldri har hatt før. Så sterk og overveldende , at det eneste vi tenker, er å beskytte de, passe på og verne om.

 

Når de blir eldre er det andre ting man er redd for, får de venner på skolen? Klarer de det teoretiske? Det sosiale?

Står det noen med bil og tar de med? Går de seg bort ( på vei til naboen) , løper de i veien.

Og enda eldre, moped, bil, utdannelse og jobb? Kjærester, venner ,lærere .

Endret 27. januar 2015 av skinnfilla