Til dere med OCD...

[Anonym bruker]

Jeg har en samboer som jeg mener har OCD, men han mener selv at det ikke er tilfelle siden han kan la være å gjøre visse ting, men han legger også til at det er ubehagelig å la være... Han er veldig opptatt av renhold, og vil selvfølgelig at jeg skal følge alle reglene hans. Han har "ren-sone" og "uren-sone" i gangen, jeg får ikke gå lenger inn med skoene enn til den grensen, og jeg skal ikke trå utenfor skoen på "uren-sone" men må tråkke inn på "ren-sone" før jeg tar av andre skoen... Han mener vi må bruke hansker når vi fyller vaskemaskinen med klær, for klærne er veldig urene. Klesvasken er sortert i plastposer etter hva som kan vaskes med hva, de ulike posene er mørke sokker, lyse sokker, undertøy, mørke håndklær, lyse håndklær, barnets lyse klær, barnets mørke klær osv.... Det er veldig lite som kan vaskes sammen, og siden det ikke kan vaskes sammen så kan det heller ikke ligge i skittentøyskurven sammen og må derfor sorteres i poser. Det er mye som barnet ikke får lov til å røre, og mye av det er jeg enig i, som at man leker ikke med hundeskålen. Forskjellen er at samboeren min blir helt rar, hvis barnet er nær hundeskålen tar han med seg ungen til vasken og vasker hendene til barnet og bærer det langt unna skålen og sier at det ikke er lov. Jeg sier bare nei, og tar barnet vekk, ikke noe mer enn det. Samboer synes jeg er dårlig mor som ikke vasker hendene til barnet, og mener at jeg vil at barnet skal bli sykt.... Detter en klementin på gulvet, må den skylles før den skrelles. Bæreposer kan ikke settes på gulvet i bilen, for der har man hatt skoene sine. Barnevognen kan ikke bare settes inn i bilen, den må ha plastposer på hjulene for å unngå å få med urenheter inn i bilen. (og alle som har lempet en barnevogn inn i bilen selv, vet at det ikke er bare bare å holde den med en hånd, se for dere at dere i tillegg skal tre på en pose mens dere må passe på at hjulene ikke er nær bilen eller deg selv...) Jeg kunne fortsatt i en evighet her, men dette blir litt for langt ser jeg...

 

Til spørsmålet mitt: innså dere selv at dere hadde et problem? Hvordan kom dere frem til at det var et problem for dere? At det ikke var normal oppførsel? Og hvordan ser dere på ordet "normalt"? Føler/følte dere dere som unormale? ble dere irriterte da andre mente at det dere gjorde ikke var normalt?

 

Jeg holder på å bli sprø her! Det kommer bare fler og fler regler, og de blir mer og mer vanskelig å overholde!....

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

[Anonym bruker]

Jeg har heldigvis ikke erfaring med ocd, men din samboer har uten tvil et problem. Det er synlig med et halvt øye, og du trenger hjelp. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 2aa61...1b4

[Anonym bruker]

Jeg har heldigvis ikke erfaring med ocd, men din samboer har uten tvil et problem. Det er synlig med et halvt øye, og du trenger hjelp. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 2aa61...1b4

 

Ja, han har virkelig problemer, men klarer ikke innse det, selv om jeg påpeker det.... Jeg har også problemer, med hans problemer... Jeg har begynt å slite med å se forskjell på hva som er normalt og hva som er overdrevent... Jeg har sterk angst for å gjøre ting, siden sannsynligheten for å gjøre feil er stor! Hva om jeg glemmer at jeg har tatt på den skoen og så går til kjøleskapet for å hente en melk, og så ser han det? Da må jeg kaste melken, sprite kjøleskaps håndtaket og vaske hendene mine grundig, og forsikre han flere ganger om at "nei, jeg har ikke tatt på andre steder", selv om jeg i virkeligheten er usikker på om det er sant.... Jeg får beskjeder som "Gjør som du vil, bare du ikke gjør slik, ikke slik og ikke sånn" Da har jeg fått instrukser på hva som ikke er greit at jeg gjør, men ingen instruks på hva som er greit... Da må jeg prøve meg frem, og risikerer å gjøre det på en måte som jeg, uavhengig av instrukser, skulle ha klart å innse selv at var feil... Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

[Anonym bruker]

 

Jeg har heldigvis ikke erfaring med ocd, men din samboer har uten tvil et problem. Det er synlig med et halvt øye, og du trenger hjelp. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 2aa61...1b4

 

Ja, han har virkelig problemer, men klarer ikke innse det, selv om jeg påpeker det.... Jeg har også problemer, med hans problemer... Jeg har begynt å slite med å se forskjell på hva som er normalt og hva som er overdrevent... Jeg har sterk angst for å gjøre ting, siden sannsynligheten for å gjøre feil er stor! Hva om jeg glemmer at jeg har tatt på den skoen og så går til kjøleskapet for å hente en melk, og så ser han det? Da må jeg kaste melken, sprite kjøleskaps håndtaket og vaske hendene mine grundig, og forsikre han flere ganger om at "nei, jeg har ikke tatt på andre steder", selv om jeg i virkeligheten er usikker på om det er sant.... Jeg får beskjeder som "Gjør som du vil, bare du ikke gjør slik, ikke slik og ikke sånn" Da har jeg fått instrukser på hva som ikke er greit at jeg gjør, men ingen instruks på hva som er greit... Da må jeg prøve meg frem, og risikerer å gjøre det på en måte som jeg, uavhengig av instrukser, skulle ha klart å innse selv at var feil... Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt kontakt med fastlegen min for å få litt veiledning. Det er én ting som er helt klinkende klart og sikkert, og det er at dette kan du ikke fortsette å leve med. Det går ut over deg og det går/vil gå (avhengig av alder) ut over barnet ditt. Barnet ditt er avhengig av deg, og det er ditt ansvar å sørge for at det får en trygg og god oppvekst. Barn er skitne hvis de lever glade barneliv, og det kommer til å bli et problem. Heia heia!

 

Anonymous poster hash: 2aa61...1b4

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har heldigvis ikke erfaring med ocd, men din samboer har uten tvil et problem. Det er synlig med et halvt øye, og du trenger hjelp. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 2aa61...1b4

 

Ja, han har virkelig problemer, men klarer ikke innse det, selv om jeg påpeker det.... Jeg har også problemer, med hans problemer... Jeg har begynt å slite med å se forskjell på hva som er normalt og hva som er overdrevent... Jeg har sterk angst for å gjøre ting, siden sannsynligheten for å gjøre feil er stor! Hva om jeg glemmer at jeg har tatt på den skoen og så går til kjøleskapet for å hente en melk, og så ser han det? Da må jeg kaste melken, sprite kjøleskaps håndtaket og vaske hendene mine grundig, og forsikre han flere ganger om at "nei, jeg har ikke tatt på andre steder", selv om jeg i virkeligheten er usikker på om det er sant.... Jeg får beskjeder som "Gjør som du vil, bare du ikke gjør slik, ikke slik og ikke sånn" Da har jeg fått instrukser på hva som ikke er greit at jeg gjør, men ingen instruks på hva som er greit... Da må jeg prøve meg frem, og risikerer å gjøre det på en måte som jeg, uavhengig av instrukser, skulle ha klart å innse selv at var feil... Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt kontakt med fastlegen min for å få litt veiledning. Det er én ting som er helt klinkende klart og sikkert, og det er at dette kan du ikke fortsette å leve med. Det går ut over deg og det går/vil gå (avhengig av alder) ut over barnet ditt. Barnet ditt er avhengig av deg, og det er ditt ansvar å sørge for at det får en trygg og god oppvekst. Barn er skitne hvis de lever glade barneliv, og det kommer til å bli et problem. Heia heia!

 

Anonymous poster hash: 2aa61...1b4

 

Ja, barnet er 1,5 år, og vil veldig gjerne gjøre ting selv, som å sette på seg sko. Tar opp pinner og steiner fra bakken, men får raskt beskjed om å legge de fra seg, og så blir hendene vasket med våtserviett. Barnet har flere ganger vært på vei inn med sko på, men blir da stoppet, løftet opp og skoene blir tatt av før det er greit å gå videre. Barnet vil jo ta av selv! Men får ikke... Jeg har måttet løfte barnet og holde med en arm mens jeg setter på sko, og så må jeg passe på at barnet ikke går inn på "ren-sonen". Jeg må da skynde meg å kle på meg selv, og samtidig passe på at barnet ikke går feil, og også passe på at barnet ikke setter seg ned eller legger seg ned.... HATER livet mitt akkurat nå! Blir så sliten! Ryggen verker, og angsten er nesten konstant der... hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

[Anonym bruker]

Det der høres veldig sykt ut. Han MÅ få hjelp, ellers KAN ikke du å barnet fortsette å leve sammen med ham uansett hvor mye dere vil det. Det er ikke bra for noen av dere!

 

Jeg har bare små OCD-er selv, som ikke lager problemer for noen (f.eks. må sjekke to ganger at døra er låst før jeg legger meg selv om jeg husker at jeg har låst den o.l.) Men jeg ser jo likevel at de ikke er rasjonelle, og at det egentlig er jeg som tar feil når andre gjør det annerledes.

 

Det kunne heller ikke falle meg inn å tvinge andre til å følge mine "regler". Selv om jeg vet at mannen faktisk glemmer å låse døra av og til.

Anonymous poster hash: ef695...669

[Anonym bruker]

Uffa. Greit med hygiene, men det har nok tippa litt over for samboeren din. Ble litt nysgjerrig på hva han gjør med hunden, må den desinfiseres før han får komme inn eller? Greier samboeren din å være i jobb? Mannen har det ikke bra, og nå går det utover ndre også. Veldig enig med hun som skriver i at fastlegen er et greit sted å begynne å nøste. Det går an å få hjelp når man gradene typen plager.

 

Anonymous poster hash: 5d9e9...6b4

[Anonym bruker]

Dette hadde jeg ikke orket! Du må snakke med en lege og få veiledning. Og mannen bør du gi et ultimatum: få opp øynene og gå til legen, ellers blir han alene! Kan ikke fortsette sånn... Ingen tvil om at han har OCD ut ifra det du beskriver. Skittentøy er skittentøy... Unger tramper inn med sko og de leker med stein og pinner. Nei dette høres ikke sunt ut for deg og barnet! Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 89755...ebb

[Anonym bruker]

 

Det der høres veldig sykt ut. Han MÅ få hjelp, ellers KAN ikke du å barnet fortsette å leve sammen med ham uansett hvor mye dere vil det. Det er ikke bra for noen av dere!

 

Jeg har bare små OCD-er selv, som ikke lager problemer for noen (f.eks. må sjekke to ganger at døra er låst før jeg legger meg selv om jeg husker at jeg har låst den o.l.) Men jeg ser jo likevel at de ikke er rasjonelle, og at det egentlig er jeg som tar feil når andre gjør det annerledes.

 

Det kunne heller ikke falle meg inn å tvinge andre til å følge mine "regler". Selv om jeg vet at mannen faktisk glemmer å låse døra av og til.

 

Anonymous poster hash: ef695...669

 

Han har en tendens til å legge skyld over på meg, spesielt dersom det tar lang tid å komme oss ut av døren, for hadde jeg bare gjort det rett helt fra starten av så hadde vi vært ute av døra for lenge siden. Så jeg skulle ikke komme her og si at det var hans feil at vi var sent ute!... Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

[Anonym bruker]

Uffa. Greit med hygiene, men det har nok tippa litt over for samboeren din. Ble litt nysgjerrig på hva han gjør med hunden, må den desinfiseres før han får komme inn eller? Greier samboeren din å være i jobb? Mannen har det ikke bra, og nå går det utover ndre også. Veldig enig med hun som skriver i at fastlegen er et greit sted å begynne å nøste. Det går an å få hjelp når man gradene typen plager.

 

Anonymous poster hash: 5d9e9...6b4

Neida, både hundene og kattene kan gå rett inn uten å vaske potene... Og de kan til og med ligge i sofaen uten problem. Så det er mye som ikke henger sammen, men hvis jeg påpeker disse tingene som forvirrende, så sier han bare "hmm, du har rett der, det må vi endre på" og vips har jeg vært medvirkende i å lage enda en regel. Sier jeg at jeg ikke vil ha det slik, så svarer han bare tilbake at det var jeg som gjorde han oppmerksom på "problemet"..... Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

[Anonym bruker]

 

 

Det der høres veldig sykt ut. Han MÅ få hjelp, ellers KAN ikke du å barnet fortsette å leve sammen med ham uansett hvor mye dere vil det. Det er ikke bra for noen av dere!

 

Jeg har bare små OCD-er selv, som ikke lager problemer for noen (f.eks. må sjekke to ganger at døra er låst før jeg legger meg selv om jeg husker at jeg har låst den o.l.) Men jeg ser jo likevel at de ikke er rasjonelle, og at det egentlig er jeg som tar feil når andre gjør det annerledes.

 

Det kunne heller ikke falle meg inn å tvinge andre til å følge mine "regler". Selv om jeg vet at mannen faktisk glemmer å låse døra av og til.

 

Anonymous poster hash: ef695...669

 

Han har en tendens til å legge skyld over på meg, spesielt dersom det tar lang tid å komme oss ut av døren, for hadde jeg bare gjort det rett helt fra starten av så hadde vi vært ute av døra for lenge siden. Så jeg skulle ikke komme her og si at det var hans feil at vi var sent ute!... Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

 

 

Du ser vel selv at dette ikke går..?

 

Anonymous poster hash: ef695...669

[Anonym bruker]

Dette hadde jeg ikke orket! Du må snakke med en lege og få veiledning. Og mannen bør du gi et ultimatum: få opp øynene og gå til legen, ellers blir han alene! Kan ikke fortsette sånn... Ingen tvil om at han har OCD ut ifra det du beskriver. Skittentøy er skittentøy... Unger tramper inn med sko og de leker med stein og pinner. Nei dette høres ikke sunt ut for deg og barnet! Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 89755...ebb

Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke orker mer! Han sier at han skjønner at jeg ikke liker det, men viser ingen tegn til å oppsøke hjelp... Jeg har gitt et ultimatum, at dersom han ikke bedrer seg, så flytter jeg! Det resulterte i at han faktisk prøvde å bedre seg på flere punkter. Men siden jeg ikke observerte og berømmet alle forsøk på bedring, så var jeg utakknemlig, og han mente at jeg aldri kom til å bli fornøyd og da var det liten vits i å endre seg, og så gikk det tilbake til det gamle. Akkurat som han bare ventet på at jeg skulle gjøre eller si noe "feil" slik at han kunne gå tilbake til slik det var før. Eneste som faktisk har virket, er å bruke barnet som hjelpemiddel! Jeg har forklart for han hvilke konsekvenser hans oppførsel kan få for barnet, og da har han blitt helt satt ut, og virkelig prøvd å endre på ting, men den hukommelsen er ikke særlig god... Og så har jeg ikke så veldig lyst til å bruke barnet som lokkedue lenger, og jeg har heller ikke lyst til å være noen "terapeut", vil bare være kjæreste og mor! Hvordan kan jeg få han til å innse at han har et stort problem? Hvordan få han til å innse at dette ikke er normalt? Er det noe håp om at det blir bedre? Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

[Anonym bruker]

 

 

 

Det der høres veldig sykt ut. Han MÅ få hjelp, ellers KAN ikke du å barnet fortsette å leve sammen med ham uansett hvor mye dere vil det. Det er ikke bra for noen av dere!

 

Jeg har bare små OCD-er selv, som ikke lager problemer for noen (f.eks. må sjekke to ganger at døra er låst før jeg legger meg selv om jeg husker at jeg har låst den o.l.) Men jeg ser jo likevel at de ikke er rasjonelle, og at det egentlig er jeg som tar feil når andre gjør det annerledes.

 

Det kunne heller ikke falle meg inn å tvinge andre til å følge mine "regler". Selv om jeg vet at mannen faktisk glemmer å låse døra av og til.

 

Anonymous poster hash: ef695...669

 

Han har en tendens til å legge skyld over på meg, spesielt dersom det tar lang tid å komme oss ut av døren, for hadde jeg bare gjort det rett helt fra starten av så hadde vi vært ute av døra for lenge siden. Så jeg skulle ikke komme her og si at det var hans feil at vi var sent ute!... Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

 

 

Du ser vel selv at dette ikke går..?

 

Anonymous poster hash: ef695...669

 

Ja! Det er derfor jeg forsøker å finne ut hvordan jeg skal gå frem... Å gå til fastlegen synes jeg virker veldig ubehagelig, for vi har samme fastlege... Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

[skinnfilla]

Sånn kan dere ikke ha det! Du sier jo at du får angst av dette, redd for å gjøre feil og må hele tiden passe på og innrette deg etter regler, som etter min mening, er helt på trynet!

Ren og skittensoner , skittentøy i separate poser...

 

At ungen ikke får ta opp en pinne uten å bli vasket, er ikke bra, ungene må jo få utforske og se på ting.

Vasker hender når vi kommer inn , før mat og dusjer jentene 2-4 ganger i uka. Noe oftere på sommeren.

 

Deres barn blir påvirket av fars oppførsel og din bøyde nakke.

Stå opp for deg og barnet, mannen også forsåvidt, og skaff dere hjelp.

Om mannen ikke vil , bør du vurdere å flytte.

Ingen holdbar situasjon for noen, dette.

 

 

Kanskje du skulle vise denne tråden til mannen ...

[Anonym bruker]

Sånn kan dere ikke ha det! Du sier jo at du får angst av dette, redd for å gjøre feil og må hele tiden passe på og innrette deg etter regler, som etter min mening, er helt på trynet!

Ren og skittensoner , skittentøy i separate poser...

 

At ungen ikke får ta opp en pinne uten å bli vasket, er ikke bra, ungene må jo få utforske og se på ting.

Vasker hender når vi kommer inn , før mat og dusjer jentene 2-4 ganger i uka. Noe oftere på sommeren.

 

Deres barn blir påvirket av fars oppførsel og din bøyde nakke.

Stå opp for deg og barnet, mannen også forsåvidt, og skaff dere hjelp.

Om mannen ikke vil , bør du vurdere å flytte.

Ingen holdbar situasjon for noen, dette.

 

 

Kanskje du skulle vise denne tråden til mannen ...

Kjente jeg ble litt kvalm nå... Bare tanken på at han skal få vite at jeg har diskutert dette med noen andre.... Jeg er redd for å ta det opp med psykologen min, for jeg er redd han skal få vite det. Jeg nevnte for han at jeg kunne tenke meg å ta kontakt med en forening for pårørende til personer med OCD, for jeg trenger hjelp til å takle dette, og da ble han så utrolig forbanna! Hvem trodde jeg at jeg var som bare slengte ut den diagnosen? Jeg er jo hverken lege eller psykolog, så hvordan kan jeg si at han har OCD? Ikke F**** at jeg skulle kontakte den foreningen, han ville i så fall oppfatte det som et stort overtramp ovenfor han. Og han skal ikke til fastlegen eller til noen psykolog "bare" fordi JEG har problemer med hans oppførsel, det er da jeg som sliter med det, ikke han... Siden han mener han ikke har noe problem, trenger han med andre ord ikke oppsøke hjelp, selv om jeg gang på gang sier at det sliter på meg psykisk, har til og med sagt til han at jeg er redd for han, gruer meg til han kommer hjem fra jobb, da begynner jeg å sjekke rundt i leiligheten for å kontrollere at jeg ikke har satt noe på "feil" sted eller latt være å gjøre noe "viktig"... Har også prøvd å få han til å innse at dette kommer til å påvirke barnet på en negativ måte, at barnet kommer til å slite med å vite hva som er normalt, og muligens utvikle tvangstanker og tvangshandlinger selv. Uansett hva jeg sier, oppsøker han ikke hjelp... Han mener at dette ikke er så stort problem at han ikke klarer å ta tak i det selv. Hi

 

Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

[skinnfilla]

 

Sånn kan dere ikke ha det! Du sier jo at du får angst av dette, redd for å gjøre feil og må hele tiden passe på og innrette deg etter regler, som etter min mening, er helt på trynet!Ren og skittensoner , skittentøy i separate poser...At ungen ikke får ta opp en pinne uten å bli vasket, er ikke bra, ungene må jo få utforske og se på ting.Vasker hender når vi kommer inn , før mat og dusjer jentene 2-4 ganger i uka. Noe oftere på sommeren.Deres barn blir påvirket av fars oppførsel og din bøyde nakke.Stå opp for deg og barnet, mannen også forsåvidt, og skaff dere hjelp.Om mannen ikke vil , bør du vurdere å flytte.Ingen holdbar situasjon for noen, dette.Kanskje du skulle vise denne tråden til mannen ...

Kjente jeg ble litt kvalm nå... Bare tanken på at han skal få vite at jeg har diskutert dette med noen andre.... Jeg er redd for å ta det opp med psykologen min, for jeg er redd han skal få vite det. Jeg nevnte for han at jeg kunne tenke meg å ta kontakt med en forening for pårørende til personer med OCD, for jeg trenger hjelp til å takle dette, og da ble han så utrolig forbanna! Hvem trodde jeg at jeg var som bare slengte ut den diagnosen? Jeg er jo hverken lege eller psykolog, så hvordan kan jeg si at han har OCD? Ikke F**** at jeg skulle kontakte den foreningen, han ville i så fall oppfatte det som et stort overtramp ovenfor han. Og han skal ikke til fastlegen eller til noen psykolog "bare" fordi JEG har problemer med hans oppførsel, det er da jeg som sliter med det, ikke han... Siden han mener han ikke har noe problem, trenger han med andre ord ikke oppsøke hjelp, selv om jeg gang på gang sier at det sliter på meg psykisk, har til og med sagt til han at jeg er redd for han, gruer meg til han kommer hjem fra jobb, da begynner jeg å sjekke rundt i leiligheten for å kontrollere at jeg ikke har satt noe på "feil" sted eller latt være å gjøre noe "viktig"... Har også prøvd å få han til å innse at dette kommer til å påvirke barnet på en negativ måte, at barnet kommer til å slite med å vite hva som er normalt, og muligens utvikle tvangstanker og tvangshandlinger selv. Uansett hva jeg sier, oppsøker han ikke hjelp... Han mener at dette ikke er så stort problem at han ikke klarer å ta tak i det selv. Hi Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

Kjære deg, du skal ikke gå rundt å være kvalm av frykt! Dette skal være mannen din! Din klippe, den som stiller opp og støtter .

Og du er redd! I alle de 12 årene jeg har vært sammen med/gift med mannen min , har jeg aldri vært redd !

Det skal ikke være sånn , og det er han som er problemet! Og ved at du legger rette for at han kan buse frem på den måten , er ikke bra.

Uff, får helt vondt, det skal ikke være sånn. Det er ikke normalt, og det er ikke bra for noen av dere.

Aller minst barnet deres , som vokser opp med en redd mor og en hysterisk far.

Håper du klarer å tøffe deg opp og gi ham et ultimatum.

Han må få hjelp, ellers ødelegger han dere alle.

Klem og styrke sendes din vei.

[skinnfilla]

 

 

Sånn kan dere ikke ha det! Du sier jo at du får angst av dette, redd for å gjøre feil og må hele tiden passe på og innrette deg etter regler, som etter min mening, er helt på trynet!Ren og skittensoner , skittentøy i separate poser...At ungen ikke får ta opp en pinne uten å bli vasket, er ikke bra, ungene må jo få utforske og se på ting.Vasker hender når vi kommer inn , før mat og dusjer jentene 2-4 ganger i uka. Noe oftere på sommeren.Deres barn blir påvirket av fars oppførsel og din bøyde nakke.Stå opp for deg og barnet, mannen også forsåvidt, og skaff dere hjelp.Om mannen ikke vil , bør du vurdere å flytte.Ingen holdbar situasjon for noen, dette.Kanskje du skulle vise denne tråden til mannen ...

Kjente jeg ble litt kvalm nå... Bare tanken på at han skal få vite at jeg har diskutert dette med noen andre.... Jeg er redd for å ta det opp med psykologen min, for jeg er redd han skal få vite det. Jeg nevnte for han at jeg kunne tenke meg å ta kontakt med en forening for pårørende til personer med OCD, for jeg trenger hjelp til å takle dette, og da ble han så utrolig forbanna! Hvem trodde jeg at jeg var som bare slengte ut den diagnosen? Jeg er jo hverken lege eller psykolog, så hvordan kan jeg si at han har OCD? Ikke F**** at jeg skulle kontakte den foreningen, han ville i så fall oppfatte det som et stort overtramp ovenfor han. Og han skal ikke til fastlegen eller til noen psykolog "bare" fordi JEG har problemer med hans oppførsel, det er da jeg som sliter med det, ikke han... Siden han mener han ikke har noe problem, trenger han med andre ord ikke oppsøke hjelp, selv om jeg gang på gang sier at det sliter på meg psykisk, har til og med sagt til han at jeg er redd for han, gruer meg til han kommer hjem fra jobb, da begynner jeg å sjekke rundt i leiligheten for å kontrollere at jeg ikke har satt noe på "feil" sted eller latt være å gjøre noe "viktig"... Har også prøvd å få han til å innse at dette kommer til å påvirke barnet på en negativ måte, at barnet kommer til å slite med å vite hva som er normalt, og muligens utvikle tvangstanker og tvangshandlinger selv. Uansett hva jeg sier, oppsøker han ikke hjelp... Han mener at dette ikke er så stort problem at han ikke klarer å ta tak i det selv. Hi Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

Kjære deg, du skal ikke gå rundt å være kvalm av frykt! Dette skal være mannen din! Din klippe, den som stiller opp og støtter .

Og du er redd! I alle de 12 årene jeg har vært sammen med/gift med mannen min , har jeg aldri vært redd !

Det skal ikke være sånn , og det er han som er problemet! Og ved at du legger rette for at han kan buse frem på den måten , er ikke bra.

Uff, får helt vondt, det skal ikke være sånn. Det er ikke normalt, og det er ikke bra for noen av dere.

Aller minst barnet deres , som vokser opp med en redd mor og en hysterisk far.

Håper du klarer å tøffe deg opp og gi ham et ultimatum.

Han må få hjelp, ellers ødelegger han dere alle.

Klem og styrke sendes din vei.

En ting til ! Det at han tror han ikke har et problem, betyr ikke at ikke han har det.

Du lever sammen mend ham og det er et problem at han trer sine meninger og syke tanker nedover hodet ditt.

Endret 27. januar 2015 av skinnfilla

[Anonym bruker]

 

Sånn kan dere ikke ha det! Du sier jo at du får angst av dette, redd for å gjøre feil og må hele tiden passe på og innrette deg etter regler, som etter min mening, er helt på trynet!Ren og skittensoner , skittentøy i separate poser...At ungen ikke får ta opp en pinne uten å bli vasket, er ikke bra, ungene må jo få utforske og se på ting.Vasker hender når vi kommer inn , før mat og dusjer jentene 2-4 ganger i uka. Noe oftere på sommeren.Deres barn blir påvirket av fars oppførsel og din bøyde nakke.Stå opp for deg og barnet, mannen også forsåvidt, og skaff dere hjelp.Om mannen ikke vil , bør du vurdere å flytte.Ingen holdbar situasjon for noen, dette.Kanskje du skulle vise denne tråden til mannen ...

Kjente jeg ble litt kvalm nå... Bare tanken på at han skal få vite at jeg har diskutert dette med noen andre.... Jeg er redd for å ta det opp med psykologen min, for jeg er redd han skal få vite det. Jeg nevnte for han at jeg kunne tenke meg å ta kontakt med en forening for pårørende til personer med OCD, for jeg trenger hjelp til å takle dette, og da ble han så utrolig forbanna! Hvem trodde jeg at jeg var som bare slengte ut den diagnosen? Jeg er jo hverken lege eller psykolog, så hvordan kan jeg si at han har OCD? Ikke F**** at jeg skulle kontakte den foreningen, han ville i så fall oppfatte det som et stort overtramp ovenfor han. Og han skal ikke til fastlegen eller til noen psykolog "bare" fordi JEG har problemer med hans oppførsel, det er da jeg som sliter med det, ikke han... Siden han mener han ikke har noe problem, trenger han med andre ord ikke oppsøke hjelp, selv om jeg gang på gang sier at det sliter på meg psykisk, har til og med sagt til han at jeg er redd for han, gruer meg til han kommer hjem fra jobb, da begynner jeg å sjekke rundt i leiligheten for å kontrollere at jeg ikke har satt noe på "feil" sted eller latt være å gjøre noe "viktig"... Har også prøvd å få han til å innse at dette kommer til å påvirke barnet på en negativ måte, at barnet kommer til å slite med å vite hva som er normalt, og muligens utvikle tvangstanker og tvangshandlinger selv. Uansett hva jeg sier, oppsøker han ikke hjelp... Han mener at dette ikke er så stort problem at han ikke klarer å ta tak i det selv. Hi Anonymous poster hash: e4c3e...0b0

Lett for meg og si, men her må du bare sette hardt mot hardt. Gjør alvor av å flytt ut i en periode, vær klar på at det er adferden hans ikke han som person som er problemet. Han må rett og slett tvinges til å søke behandling. Jeg reagerer litt på at han selv ikke ser at han har et problem. De fleste med denne diagnosen lider og ser selv st det de driver med er tøv. Det vet jeg fordi jeg har en mild variant av dette selv. Gjør alt jeg kan for at ikke andre skal lide under det.

Jeg vet ikke om jeg bør skrive dette, men ut fra det du nevner her om å sjekke leiligheten osv var slo det meg at her møter OCD psykopatiske trekk.

 

Anonymous poster hash: 5d9e9...6b4

[Iiiiik]

Men han gjør jo deg syk med seg. Han trekker deg inn i sine hang ups og gjør deg medansvarlig. For hver gang du sier stopp og deretter lar ham overtale deg ut av det, befestes følelsen av at dette er noe dere er sammen om. Det at han så iherdig nekter deg å snakke med noen om det, viser vel at han på et nivå forstår at dette er utenfor det normale.

 

Han har rett i at dette på nåværende tidspunkt er et problem for deg og ikke for ham. Du tilrettelegger jo så godt du kan og enda litt til, han får styre alle dere andres tilværelse. Du bestemmer når nok er nok. Du bestemmer når du trenger hjelp til å bryte denne sirkelen. Det kan hende at ditt ultimatum eller dine handlinger, gjør at forholdet deres sprekker. Er du forberedt på det? Han virker så rigid i sin tvang at det å kreve endring, nok vil føre til at han igjen sier at dette er ditt problem, sannsynligvis også til at han føler seg sviktet av deg når du snakker med noen om det.

 

For å gi ham en viss følelse av kontroll er det kanskje greit å gi ham en tidsfrist. Innen 1. juni f.eks vil du at det skal være slutt på rene og urene soner i gangen, at barnet skal kunne ta på ting ute uten at det må vaskes og organiseringen av vaskerommet må normaliseres. Eller hvilke ting det er du mener at det er viktigst å justere. Ikke krev en endring på alt samtidig og ikke krev at han ikke får små tilbakefall. Forbered deg på at du må ha en alternativ plan hvis han ikke klarer det. Det er ikke bra for barnet å vokse opp i dette og det er ikke bra for deg! Prøv å unnlat å mase i mellomtiden, men minn ham f.eks ukentlig på at han må jobbe med problemene sine hvis han vil beholde deg. Denne planen er selvfølgelig avhengig av at du virkelig kan tenke deg å bryte ut av det destruktive forholdet hvis han ikke endrer seg. Er du ikke det, tror jeg du må forberede deg på å leve med at det er sånn deres liv kommer til å forbli.

[Anonym bruker]

For barnets skyld må det skje noe. Fort! Når et så lite barn, som ønsker å utforske og prøve selv stadig får ting røsket ut av hendene og neineinei og blir skrubbet ren av å ha tatt på en pinne så skapes et utrygt barn som garantert (tør jeg faktisk påstå) kommer til å få ocd, angst eller andre plager senere. Ta det opp med fastlege eller helsestasjon og få noen med på laget ditt. Samboeren din vil neppe like å bli gjort oppmerksom på hva han holder på med, og vil garantert gå i forsvar og bli fornærmet. Du risikerer at han lar dette gå ut over deg. Angsten hans an forverres av å bli utfordret. Men det må til. For barnets del, for din del, og for hans egen.

 

For øvrig. Skittentøy i plastposer = muggsopp.

 

Anonymous poster hash: 8f602...54e

[Anonym bruker]

Du kan få hjelp hos familievernkontor eller fastlege.  Siden mannen din velger å ikke tro det du sier mtp normal hygiene så hjelper det kanskje at han får ting forklart fra en annen.  Eventuelt kan han få terapi hos psykolog e.l. 

 

Jeg har tegn på OCD, foretrekker f.eks. at alle gaflene i skuffen ligger samme vei og at sokker sorteres i par FØR jeg henger dem til tørk.  Men jeg minner meg selv på hva som er positivt (ryddig og rent hjem og etablering av gode vaner som å vaske hender før måltider og at skittentøy skal i skittentøykurven) og hva som er negativt (at alle sokkene i skuffen må ligge i samme retning).

 

Barn MÅ få utfolde seg med å plukke opp pinner og døde snegler.  Det er normalt å vaske hender etter dobesøk og før man spiser, det er ikke normalt å vaske hender fordi man har bygget klosser på gulvet.   

Anonymous poster hash: ffc72...80c

[Anonym bruker]

Jeg er så sta at jeg hadde ikke brydd meg om reglene hans. Hva skjer om du driter i reglene hans, og gjør slik normale folk gjør?

Anonymous poster hash: dd749...bde