Dere som har barn deltid.... (bor ikke med barnefar)

[Anonym bruker]

Synes stadig vekk det er syting og klaging over at dere har lite "fri" og dere blir sure om far avlyser eller flytter en helg slik at dere må ha barna selv...

 

Jeg har vært alene med barn i 7 år nå, og barnefar har ingen kontakt med barna. Jeg er 100% alene med dem hele tiden. Selvsagt ville det vært fint for barna å ha en far, men på en måte er jeg litt glad for at jeg får ha dem hele tiden! Jeg hadde dødd litt inni meg om jeg ikke kunne ha dem på heltid.... de få gangene jeg må ha barnefri får de sove hos besteforeldrene og det er ca en natt annenhver mnd. 

 

Jeg elsker barna mine, og kunne aldri tenke meg å klage fordi jeg må være sammen med dem... Jeg fikk ikke barn for å ha fri.... 

 

Er dere ikke glad i barna deres og ønsker å være så mye som mulig sammen med dem?

Anonymous poster hash: 0bf13...6ac

[Anonym bruker]

Ja, det er akkurat det. Jeg er ikke glad i barnet mitt.

 

Når det er sagt og jeg håper du forstod ironien, så har det ingenting med det å gjøre. Du har ingen rett til å uttale deg om dette. Jeg hadde heller valgt å være 100% alene. Jeg må ukentlig krangle, diskutere, svelge kameler og annet for at barnefar skal få det slik han vil. Jeg er sliten!! Samme hva avtalen er så skal den alltid endres. Det er slitsom for barnet og for meg.

 

Så slutt å snakke om at vi ikke er glad i barna våre, det er helheten av situasjonen. Hadde jeg ikke vært glad i barnet, hadde jeg gitt far hovedomsorgen. Idiotisk holdning du har.

 

Anonymous poster hash: 8e078...d6d

[Anonym bruker]

Selv om du ikke har et valg så er det mange andre som faktisk er nødt til å dele omsorg med barnas far, enten de dør innvendig av det eller ikke. Og alle har forskjellige situasjoner og utgangspunkt. Og man kan vel bli frustrert om avtaler endres, og planer blir ødelagt uansett hva det skyldes.

Anonymous poster hash: a7c53...99a

[Anonym bruker]

Det kan vel sammenlignes som en barnehage som plutselig stenger dørene i hytt og pine. Du vet aldri om dørene er åpne eller om det er voksne der som er interessert i å ta vare på barnet.

 

Har man en fast avtale med andre voksne om deling av barn så kan det bli problematisk at dette ikke overholdes. Ofte planlegger man dagene etter hvordan livet er. Ikke lett å aldri kunne legge planer i helgene om man aldri vet om barna er hjemme eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 9a5fa...e83

[Anonym bruker]

Jeg elsker barna mine, men jeg blir da sliten for det. Fordi om du ikke trenger fri, så finnes det de av oss som trenger å hente seg inn en gang iblandt.

Anonymous poster hash: b943b...eb0

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene med barna i 6 år. I disse 6 årene, har det vært en kamp med far. Største barnet var 9 år da vi gikk fra hverandre, og var pappas prinsesse. Han avlyste kvelden før gang på gang, så ble han borte i 6 mnd, vi fikk ikke tak i han. Og sånn har det vært hele veien, borte 3 mnd, så tilbake og skal ha samvær, så borte igjen. Største barnet sliter veldig med dette, går til psykolog. Jeg har prøvd alt for at barna skal ha et bra forhold til sin far, dette for barna sin skyld. Ikke fordi jeg skal ha barnefri.

 

Nå har ikke jeg noe familie, så jeg har vel ikke noe mer barnefri enn deg HI. Og jeg elsker barna mine, elsker å tilbringe tid med de. Men som jeg skulle ønske barna hadde en far som stilte opp alltid, og ikke bare da det passer han.

Anonymous poster hash: fabb2...97d