Jeg har jo ikke lyst til å si ja til dette...

[Anonym bruker]

Da jeg fikk meg kjæreste i fjor sommer etter et par år som singel, så passet ikke egentlig den helgeordningen jeg hadde hatt med eksen lenger like godt og jeg fikk byttet helgene i ca. en måneds tid. Så kom sommerferien og han hadde ungene i ca. 1,5 uke totalt - jeg tok dem resten.

 

Så kom skolestart og eksen ga beskjed om at han ville ha tilbake de originale helgene, altså partalluker. Da jeg forklarte at det kanskje ble litt vanskelig siden min nye kjæreste da hadde barna sine når jeg hadde fri og omvendt. Min eks sa da fra at da fikk han ordne seg og bytte helger, siden han var "sist ankomne". 

 

Vi bestemte oss for, med min kjæreste, og ikke lage noe bråk og innrettet oss på en annen måte. Det gikk helt fint.

 

Nå har eksen fått ny kjæreste og hun har store barn - som betyr ikke noe mere helge"problemer" for han. Men idag kom han og spurte om å få bytte en helg i påskeferien siden han tenkte på å reise bort i påskehelgen. 

 

Litt dumt av meg, men jeg har lyst til å si at det ikke går fordi:

1.han tar minimalt ansvar for barna sine utenom det han skal (annenhver helg)

2.han tenker mer på seg selv enn på andre - som vanlig

3. han hadde to ukers juleferie fordi jeg var borte med barna - og nå skal han ha påskeferien også!! Jeg må ikke ha fri fra barna, men innimellom er det litt deilig for meg også og ha litt tid for meg selv. Siden han ikke har mye ferie og ta av så syntes jeg faktisk at det hadde vært fint om han hadde hatt barna de dagene med offentlige høytidsdager.

 

 

Hmmm....kjenner  jeg føler at jeg prøver å gjøre ting vanskelig.....er det kanskje JEG som er vanskelig,  når alt kommer til alt?

Anonymous poster hash: 2ad42...1fc

[Anonym bruker]

Dere er bortskjemte

 

Vi som har barn med den man er sammen med HAR ALDRI "FRI"

 

Anonymous poster hash: b2886...20d

[Anonym bruker]

Det er tullete av deg å si nei, av hensyn til barna. Jeg vet alt om vanskelige ekser, men når alt kommer til alt er det barna som lider

 

Anonymous poster hash: 3d425...037

[Anonym bruker]

Totalt ukjent problemstilling

Er alenemamma 100% og synes dere høres barnslige ut begge to.

 

Anonymous poster hash: 23bdd...fff

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Dere er bortskjemte

 

Vi som har barn med den man er sammen med HAR ALDRI "FRI"

 

Anonymous poster hash: b2886...20d

Eh, det blir litt feil å si det på den måten. Jeg har gjort begge deler, og det er helt klart en større frihet når man er sammen med barnefaren (om man ikke har en totalt tafatt og egoistisk mann) fordi man nettopp er to om det, man kan ta en tur spontant til ei venninne på torsdagskvelden og man kan stikke på butikken uten å dra med begge barna eller skaffe barnevakt om de allerede har lagt seg.

 

Over til ditt problem hi, jeg forstår godt måten du tenker på, har også en slik eks. Akkurat i din situasjon vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, kanskje sagt at jeg allerede har planer den helgen fordi du visste at de skulle til ham? Det dere burde gjøre uansett er å bestille en time på fvk og skrive ned alle ferier og helger ett år frem, slik at dere slipper slike problemstillinger igjen!

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke at du er vanskelig. Jeg tenker at du kan 

1) Si ja og ha tid med barna dine, svelge kamelen, men da forvente at det vil komme lignende spørsmål senere. 

2) Si nei og vise at dere har et like stort ansvar for at barna skal ha det godt hos dere begge. Så lenge barna kommer først.

 

Til deg som synes det er så ille at du ikke "får fri", så for enslige så er det ikke snakk om "fri", men å hente seg inn litt når man alltid er alene om alt. HI skriver ikke at hun bor med kjæresten sin, og hvis de gjør det stiller saken seg annerledes. Dere som fortsatt er sammen er (bør være) to om husarbeid, følge opp barna, lage mat, dra på foreldremøter, følge på aktiviteter, osv. 

 

Anonymous poster hash: 84f3d...d7d

[Anonym bruker]

 

Dere er bortskjemte

 

Vi som har barn med den man er sammen med HAR ALDRI "FRI"

 

Anonymous poster hash: b2886...20d

Eh, det blir litt feil å si det på den måten. Jeg har gjort begge deler, og det er helt klart en større frihet når man er sammen med barnefaren (om man ikke har en totalt tafatt og egoistisk mann) fordi man nettopp er to om det, man kan ta en tur spontant til ei venninne på torsdagskvelden og man kan stikke på butikken uten å dra med begge barna eller skaffe barnevakt om de allerede har lagt seg.

 

Over til ditt problem hi, jeg forstår godt måten du tenker på, har også en slik eks. Akkurat i din situasjon vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, kanskje sagt at jeg allerede har planer den helgen fordi du visste at de skulle til ham? Det dere burde gjøre uansett er å bestille en time på fvk og skrive ned alle ferier og helger ett år frem, slik at dere slipper slike problemstillinger igjen!

 

HI

Vi har avtalte helger. Jeg har barna hele tiden og stort sett alle ferier. Han har "sluppet" unna ferier fordi jeg har en jobb som gjør at jeg kan ha dem i skoleferier (lærer). Jeg kommer nok til å si ja, kun av hensyn til barna. Men det irriterer meg noe grasalt at han alltid bare tar seg til rette og krever sitt (sier han ikke kan ha de mer enn så så mye fordi han har liten leilighet, har aldri barna utenom spontant for å gjøre noe ekstra med de osv). 

 

Han er egoistisk og ser ikke hvor mye ansvar jeg har med barna - jeg oppdrar de omtrent på egen hånd, har ingen familie i nærheten og dermed ingen "ekstra" hjelp om jeg skulle trenge det. Jeg tar de med på ferie og prøver å finne på ting med dem så godt jeg kan. Han stiller forsåvidt opp hvis jeg virkelig trenger det, men da går han rundt og tror at han er kjempeflink og utrolig som menneske fordi han hjelper meg osv.

 

Blir så lei holdningen hans...det er vel i bunn og grunn der det hele ligger. Blæh. 

 

Jeg er vel ikke barnslig fordi jeg synes det er slitsomt å ha alt ansvaret helt alene når vi faktisk er to foreldre?

 

Og til de som har barna konstant på heltid fordi de er to foreldre - dere skulle bare visst hvordan det var å sitte med alt ansvaret alene og ikke kunne si eller tenke at det er slitsomt bare fordi man har valgt å få barn. Det er slitsomt til tider. Men jeg skulle ha gitt mye for en mann som hadde vist genuin interesse for barnas velvære og oppdragelse enn én som kun slenger ut kommentarer til meg om hva jeg burde gjort annerledes men som ikke gidder å løfte en finger selv. SÅNN - hehe...der fikk jeg ut det

 

Anonymous poster hash: 2ad42...1fc

[Anonym bruker]

Tenk å klage på at han hadde fri under hele juleferien, og nå ønsker påsken også?😱

Er alenemor selv til barn som jeg har 100%, og jeg hadde vært overlykkelig over å få ha barnet selv i en slik situasjon.

Utrolig synd å lese om foreldre som syns de har barna for mye!

 

Anonymous poster hash: 7b0fd...5ac

[Anonym bruker]

Tenk å klage på at han hadde fri under hele juleferien, og nå ønsker påsken også?

Er alenemor selv til barn som jeg har 100%, og jeg hadde vært overlykkelig over å få ha barnet selv i en slik situasjon.

Utrolig synd å lese om foreldre som syns de har barna for mye!

 

Anonymous poster hash: 7b0fd...5ac

Det er ikke det det går i. Jeg har også en eks som HI har, og det er noe med å ta like stor del i ansvaret. Hvorfor skal den andre fraskrive seg ansvaret når det passer? Det handler også om forutsigbarhet, både for barna og den andre forelderen. Skjer det noe alvorlig så det ikke lar seg gjøre, er det enda en ting, men når den ene skal velge bort samvær og den andre skal godta, så er det noe annet. Det er også den som sitter igjen med barna som kanskje har gledet seg til den årlige turen til fjellet med pappa i påsken. Eller en mor som har vært alene i mange år fordi alt ansvaret har falt på henne og hun nå gledet seg til å dra på ferie med den nye kjæresten sin. Sier ikke at det er slik her eller hos HI, men det er ingen fasit.

 

Du har ikke et valg, du har barnet ditt 100%. Det handler ikke om å ikke ville ha barna sine. Hadde jeg kunne velge, så hadde jeg glatt valgt at barna mine skulle være hos meg 100% for å slippe en far som hele tiden skal avlyse eller endre på samværet. Både for barnas del og for min. 

 

Anonymous poster hash: 84f3d...d7d

[Anonym bruker]

Hva er dette her for noe? Kampen burde dreie seg om å få ha barna mest mulig, ikke få slippe å ha dem.

Anonymous poster hash: 8e764...33e

[Anonym bruker]

 

Hva er dette her for noe? Kampen burde dreie seg om å få ha barna mest mulig, ikke få slippe å ha dem.

 

Anonymous poster hash: 8e764...33e

 

HI

Kampen er ikke får å ha barna minst mulig - da har du misforstått. Jeg har ikke noe problem med å ha de hele tiden, jeg lesser de ALDRI av på mannen. Men jeg har de hele året, hverdag som ferie. Han tar de kun en liten del. 

 

Rett etter separasjonen så tok han de aldri, kom bare innom her for å si hei. Skulle jeg latt det være også da? Det er ikke kun for min skyld heller, men barna trenger også å tilbringe tid sammen med han. Jeg måtte mase meg til at han tok de den gangen og det gidder jeg ikke mer. Når han vil ha de så får han det, men det er sjelden han spør om det i tillegg til avtalte helger.

 

Men ved at han ikke stiller opp i de feriene hvor alle har fri (offentlige høytidsdager) så sier han også fra seg muligheten til å tilbringe litt ekstra tid med barna sine. Og det er denne egoistiske tankegangen som jeg har fått litt i vrangstrupen. Dessverre. Det er derfor jeg reagerer slik jeg gjør.

 

Og fordi han har en slik holdning om at det alltid er jeg som skal tilpasse meg til han - og så er det jeg som har minst valgmuligheter i forhold til dette. 

 

Han er en sånn person som tar for seg og de få gangene han GIR noe av seg selv, så jubler han det ut høyt for alt og alle for å vise hvor flink han er. Han tar barna om jeg trenger det (sjelden) men kun av plikt eller fordi han MÅ hjelpe meg ut - ikke fordi han har lyst til å tilbringe masse tid med dem. Så det ligger litt i kortene her at jeg virkelig burde slutte med å kreve at han tar de mer og bare la han bestemme dette selv, men samtidig så trenger jeg litt tid til meg selv innimellom. Bare litt. Og det er det han som kan gi meg ved å stille opp i de dagene han har mulighet til det. 

 

Derfor blir jeg frustrert når han sier han har andre planer. 

 

Anonymous poster hash: 2ad42...1fc

[Anonym bruker]

Stakkars barn:-(

 

Anonymous poster hash: 976c7...b75

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal spørre deg spørsmålet, sier jeg nei fordi jeg vil eller fordi jeg må? Man bør strekke seg langt langt og lengre enn langt når det gjelder å få samværet til å gå så enkelt og greit som mulig.

 

Jeg kan godt forstå at du trenger noen dager for deg selv, og det er kjipt å bruke opp MANGE feriedager på inneklemte skolefridager, hvorfor er det naturlig at du skal ta alle? Alle skjønner at man heller vil ha fri flere uker sammenhengende enn 3 dager i påsken 4 dager spredt i mai og to tilsammen i juli! Så her ville jeg nok i langt større grad vært vanskelig.

 

Ellers tenker jeg at dersom dere ikke har en lett tone dere imellom ville jeg satt ned en ironclad samværsavtale, som spesifiserer alle fridager og helger, og ikke åpne for bytter. Men du skal vite at det begrenser din egen fleksibilitet også, fof får ikke far bytte, så får ikke du det heller

Anonymous poster hash: 9498f...5d9

[Gjest Syltebærtyttetøy]

 

 

 

Dere er bortskjemte

 

Vi som har barn med den man er sammen med HAR ALDRI "FRI"

 

Anonymous poster hash: b2886...20d

Eh, det blir litt feil å si det på den måten. Jeg har gjort begge deler, og det er helt klart en større frihet når man er sammen med barnefaren (om man ikke har en totalt tafatt og egoistisk mann) fordi man nettopp er to om det, man kan ta en tur spontant til ei venninne på torsdagskvelden og man kan stikke på butikken uten å dra med begge barna eller skaffe barnevakt om de allerede har lagt seg.

 

Over til ditt problem hi, jeg forstår godt måten du tenker på, har også en slik eks. Akkurat i din situasjon vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, kanskje sagt at jeg allerede har planer den helgen fordi du visste at de skulle til ham? Det dere burde gjøre uansett er å bestille en time på fvk og skrive ned alle ferier og helger ett år frem, slik at dere slipper slike problemstillinger igjen!

HI

Vi har avtalte helger. Jeg har barna hele tiden og stort sett alle ferier. Han har "sluppet" unna ferier fordi jeg har en jobb som gjør at jeg kan ha dem i skoleferier (lærer). Jeg kommer nok til å si ja, kun av hensyn til barna. Men det irriterer meg noe grasalt at han alltid bare tar seg til rette og krever sitt (sier han ikke kan ha de mer enn så så mye fordi han har liten leilighet, har aldri barna utenom spontant for å gjøre noe ekstra med de osv).

 

Han er egoistisk og ser ikke hvor mye ansvar jeg har med barna - jeg oppdrar de omtrent på egen hånd, har ingen familie i nærheten og dermed ingen "ekstra" hjelp om jeg skulle trenge det. Jeg tar de med på ferie og prøver å finne på ting med dem så godt jeg kan. Han stiller forsåvidt opp hvis jeg virkelig trenger det, men da går han rundt og tror at han er kjempeflink og utrolig som menneske fordi han hjelper meg osv.

 

Blir så lei holdningen hans...det er vel i bunn og grunn der det hele ligger. Blæh.

 

Jeg er vel ikke barnslig fordi jeg synes det er slitsomt å ha alt ansvaret helt alene når vi faktisk er to foreldre?

 

Og til de som har barna konstant på heltid fordi de er to foreldre - dere skulle bare visst hvordan det var å sitte med alt ansvaret alene og ikke kunne si eller tenke at det er slitsomt bare fordi man har valgt å få barn. Det er slitsomt til tider. Men jeg skulle ha gitt mye for en mann som hadde vist genuin interesse for barnas velvære og oppdragelse enn én som kun slenger ut kommentarer til meg om hva jeg burde gjort annerledes men som ikke gidder å løfte en finger selv. SÅNN - hehe...der fikk jeg ut det

 

Anonymous poster hash: 2ad42...1fc

Har vi barn med samme mann!?

Jeg har også større fleksibilitet, og har derfor barna på samme måte som deg. Akkurat nå studerer jeg for å bli lærer og har derfor fri i alle ferier barnet har fri

 

Til alle hønene som roper om at du/vi vil slippe å ha barna. Det er jo ikke det det handler om! Det handler om stabilitet, for både barna og oss. Dessuten er det fryktelig irriterende å ha en barnefar i bildet som EGENTLIG skal (og burde ville ha) samvær, men som driter i det og gjør som de vil. Hvorfor er det ingen som "angriper" mannen her? Det er jo HAN som ikke vil ha barna, ikke hi. Hun skriver da veldig tydelig i hi at hun gjerne skulle hatt de hele tiden.

 

Det er lett å tro at det handler om fri og egentid for hi, men om hun er som meg så bunner det i noe mer enn det. Nemlig at far bortprioriterer barna sine til stadighet, og det gjør faktisk vondt!

Dere som ikke har barnefaren i bildet i det hele tatt, det er selvfølgelig kjempedumt og jeg forstår at deres problemstilling selvfølgelig blir helt annerledes! Men det må være lov å diskutere mangel på samvær uten at noen skal fortelle at "de har det verre", syna dere ikke!?

[Anonym bruker]

 

Jeg synes du skal spørre deg spørsmålet, sier jeg nei fordi jeg vil eller fordi jeg må? Man bør strekke seg langt langt og lengre enn langt når det gjelder å få samværet til å gå så enkelt og greit som mulig.

 

Jeg kan godt forstå at du trenger noen dager for deg selv, og det er kjipt å bruke opp MANGE feriedager på inneklemte skolefridager, hvorfor er det naturlig at du skal ta alle? Alle skjønner at man heller vil ha fri flere uker sammenhengende enn 3 dager i påsken 4 dager spredt i mai og to tilsammen i juli! Så her ville jeg nok i langt større grad vært vanskelig.

 

Ellers tenker jeg at dersom dere ikke har en lett tone dere imellom ville jeg satt ned en ironclad samværsavtale, som spesifiserer alle fridager og helger, og ikke åpne for bytter. Men du skal vite at det begrenser din egen fleksibilitet også, fof får ikke far bytte, så får ikke du det heller

 

Anonymous poster hash: 9498f...5d9

 

HI

Ja, jeg vet at jeg må strekke meg langt...bare slitsomt når jeg føler at det kun er jeg som strekker meg og legger ting til rette. Men jeg gjør det likevel

 

Og til de som sier stakkars barn her...spar oppgulpet deres. Dette foregår mellom meg og barnefaren, men mest i mitt hode. Barna har det helt fint og blir godt tatt vare på. Ro dere ned

 

Anonymous poster hash: 2ad42...1fc

[Anonym bruker]

 

 

Jeg synes du skal spørre deg spørsmålet, sier jeg nei fordi jeg vil eller fordi jeg må? Man bør strekke seg langt langt og lengre enn langt når det gjelder å få samværet til å gå så enkelt og greit som mulig.

 

Jeg kan godt forstå at du trenger noen dager for deg selv, og det er kjipt å bruke opp MANGE feriedager på inneklemte skolefridager, hvorfor er det naturlig at du skal ta alle? Alle skjønner at man heller vil ha fri flere uker sammenhengende enn 3 dager i påsken 4 dager spredt i mai og to tilsammen i juli! Så her ville jeg nok i langt større grad vært vanskelig.

 

Ellers tenker jeg at dersom dere ikke har en lett tone dere imellom ville jeg satt ned en ironclad samværsavtale, som spesifiserer alle fridager og helger, og ikke åpne for bytter. Men du skal vite at det begrenser din egen fleksibilitet også, fof får ikke far bytte, så får ikke du det heller

 

Anonymous poster hash: 9498f...5d9

 

HI

Ja, jeg vet at jeg må strekke meg langt...bare slitsomt når jeg føler at det kun er jeg som strekker meg og legger ting til rette. Men jeg gjør det likevel

 

Og til de som sier stakkars barn her...spar oppgulpet deres. Dette foregår mellom meg og barnefaren, men mest i mitt hode. Barna har det helt fint og blir godt tatt vare på. Ro dere ned

 

Anonymous poster hash: 2ad42...1fc

 

Det skjønner jeg veldig godt!! Jeg er også den som strekker meg langt i forhold til fleksibilitet og økonomi her, mens far finner det for godt å flytte langt pokker i vold med nydama og etterlate en vonbroten unge! Det er så utrolig urettferdig, blæææ!

 

Anonymous poster hash: 9498f...5d9

[Anonym bruker]

 

 

 

Dere er bortskjemte

 

Vi som har barn med den man er sammen med HAR ALDRI "FRI"

 

Anonymous poster hash: b2886...20d

Eh, det blir litt feil å si det på den måten. Jeg har gjort begge deler, og det er helt klart en større frihet når man er sammen med barnefaren (om man ikke har en totalt tafatt og egoistisk mann) fordi man nettopp er to om det, man kan ta en tur spontant til ei venninne på torsdagskvelden og man kan stikke på butikken uten å dra med begge barna eller skaffe barnevakt om de allerede har lagt seg.

 

Over til ditt problem hi, jeg forstår godt måten du tenker på, har også en slik eks. Akkurat i din situasjon vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, kanskje sagt at jeg allerede har planer den helgen fordi du visste at de skulle til ham? Det dere burde gjøre uansett er å bestille en time på fvk og skrive ned alle ferier og helger ett år frem, slik at dere slipper slike problemstillinger igjen!

HI

Vi har avtalte helger. Jeg har barna hele tiden og stort sett alle ferier. Han har "sluppet" unna ferier fordi jeg har en jobb som gjør at jeg kan ha dem i skoleferier (lærer). Jeg kommer nok til å si ja, kun av hensyn til barna. Men det irriterer meg noe grasalt at han alltid bare tar seg til rette og krever sitt (sier han ikke kan ha de mer enn så så mye fordi han har liten leilighet, har aldri barna utenom spontant for å gjøre noe ekstra med de osv).

 

Han er egoistisk og ser ikke hvor mye ansvar jeg har med barna - jeg oppdrar de omtrent på egen hånd, har ingen familie i nærheten og dermed ingen "ekstra" hjelp om jeg skulle trenge det. Jeg tar de med på ferie og prøver å finne på ting med dem så godt jeg kan. Han stiller forsåvidt opp hvis jeg virkelig trenger det, men da går han rundt og tror at han er kjempeflink og utrolig som menneske fordi han hjelper meg osv.

 

Blir så lei holdningen hans...det er vel i bunn og grunn der det hele ligger. Blæh.

 

Jeg er vel ikke barnslig fordi jeg synes det er slitsomt å ha alt ansvaret helt alene når vi faktisk er to foreldre?

 

Og til de som har barna konstant på heltid fordi de er to foreldre - dere skulle bare visst hvordan det var å sitte med alt ansvaret alene og ikke kunne si eller tenke at det er slitsomt bare fordi man har valgt å få barn. Det er slitsomt til tider. Men jeg skulle ha gitt mye for en mann som hadde vist genuin interesse for barnas velvære og oppdragelse enn én som kun slenger ut kommentarer til meg om hva jeg burde gjort annerledes men som ikke gidder å løfte en finger selv. SÅNN - hehe...der fikk jeg ut det

 

Anonymous poster hash: 2ad42...1fc

Har vi barn med samme mann!?

Jeg har også større fleksibilitet, og har derfor barna på samme måte som deg. Akkurat nå studerer jeg for å bli lærer og har derfor fri i alle ferier barnet har fri

 

Til alle hønene som roper om at du/vi vil slippe å ha barna. Det er jo ikke det det handler om! Det handler om stabilitet, for både barna og oss. Dessuten er det fryktelig irriterende å ha en barnefar i bildet som EGENTLIG skal (og burde ville ha) samvær, men som driter i det og gjør som de vil. Hvorfor er det ingen som "angriper" mannen her? Det er jo HAN som ikke vil ha barna, ikke hi. Hun skriver da veldig tydelig i hi at hun gjerne skulle hatt de hele tiden.

 

Det er lett å tro at det handler om fri og egentid for hi, men om hun er som meg så bunner det i noe mer enn det. Nemlig at far bortprioriterer barna sine til stadighet, og det gjør faktisk vondt!

Dere som ikke har barnefaren i bildet i det hele tatt, det er selvfølgelig kjempedumt og jeg forstår at deres problemstilling selvfølgelig blir helt annerledes! Men det må være lov å diskutere mangel på samvær uten at noen skal fortelle at "de har det verre", syna dere ikke!?

 

HI

Ja, det akkurat slik jeg føler det. Det handler ikke om meg og min fritid - det er måten han tar ansvaret - SITT ansvar - for barna som plager meg mest. Han har en holdning til dette som viser at han tar barna fordi han MÅ og ikke fordi han vil.

 

Jeg er nå så heldig at jeg har funnet meg en flott kjæreste som setter pris på å tilbringe tid med både meg og barna og vi finner på masse sammen. Samtidig setter vi pris på å ha litt tid for oss selv siden han jobber skift og at det ikke er alltid vi får til å treffes kjempemye. Men vi storkoser oss når vi er sammen - med eller uten barn.

 

Men så gjør det litt vondt å tenke på at barna mine har en far som ikke legger sjela si i å ha best mulig samvær med dem. Jeg tror ikke de merker det så godt - og det er jammen bra. 

 

Anonymous poster hash: 2ad42...1fc

[LittLykkelig]

Bit i deg bitterheten og gå med på det. Et godt samarbeid gagner alle parter, så vil det også bli lettere for deg når du trenger å bytte

[Mamma_til_2]

Jeg syns du skal gå med på bytting men få det skriftlig fra han ( med underskrift) at han da må være villig til og bytte med deg en gang du har behov.

[Anonym bruker]

Det ligner en del på hvordan jeg har det mine barns far, så jeg skjønner godt tankegangen din. De gangene jeg får lyst til å si nei, så gjør jeg det aldri allikevel, med mindre jeg faktisk har planer som er vanskelig å gjøre om på. Ingen ønsker å ha barna sine mindre enn 100 %, men når man har de alene mesteparten av tiden er det også deilig å kunne få litt voksentid for seg selv.

 

Jeg hadde nok sagt ja til å ha barna, da kan dere kose dere og barna får det garantert hyggelig

Anonymous poster hash: bbb57...34c

[Anonym bruker]

Det der hørtes ut som min eks. Ga du han lillefingeren så tok han hele hånda. Jeg svelget kameler i 8 år og stilte ikke de kravene jeg burde ha gjort.

 

Til slutt endte det med at han droppet samvær fullstendig, til stemorens store glede. Det var hun som ringte å informerte meg om det.

 

Nå har ikke barnet sett sin far på 2 år. Jeg ringte han ved to anledninger for å prøve å motivere han til å begynne med samvær igjen, uten hell. nå har jeg latt det ligge. Men han går rundt å lyver å sier at jeg nekter han samvær.

 

Uansett hvor mange helger han fikk bytte eller droppe fikk jeg aldri noe godvilje tilbake. Jeg har måttet avlyse en haug med avtaler og mistet en jobb pga han (jobbet fast annenhver helg som student men far dropper samvær i hytt og pine uten at jeg skulle ha noe jeg skulle ha sagt).

 

Stygt å si det men min hverdag er hundre ganger lettere nå som han er ute av bildet. Jeg vet hva som skjer. Selv om barnet mitt har er stort savn slipper hun hvertfall å kikke ut av vinduet annenhver helg å lure på om han kommer eller ikke. Hun vet at han ikke kommer, hun vet nå at han aldri kommer igjen

 

Anonymous poster hash: dd59e...a42