Gode råd ang barn som ikke vil til far på samvær?

[Anonym bruker]

Min eks og jeg har 3 barn sammen.

Jeg brøt ut for 3 år siden. Orket ikke mer, da jeg gjorde alt med barn, hus og jobb. Han var/er sykmeldt og ufattelig uengasjert. Vi har en lang fortid sammen, og han forandret seg virkelig da vi fikk barn. Han taklet ansvar og plikter dårlig..

Han flyttet 3 mil bort og bor der fortsatt. Har samvær med barna annenhver helg. Ikke ukedager, da han ikke kommer seg opp og får levert eller fulgt opp hverken skole eller aktiviteter. Han skylder på sykdom, men klarer det han vil ift aktiviteter med kamerater o.l. Jeg kjenner han også ganske godt etter et langvarig forhold, og vet at han helst vil kjøre sitt eget løp, ikke jobbe eller ha noen forpliktelser, sove lenge osv...

Til nå har det gått forholdsvis greit med samværshelgene. Nå som barna er blitt større er det stadig en eller to som ikke har lyst til å dra når det er pappahelg. Til nå har jeg klart å "overtale" dem. De har med seg klær og utstyr, og får mat osv, men det stopper liksom der.. Iflg barna blir de aldri spurt om hva de har lyst til å gjøre - foreslår de noe får de kontant nei før de har snakket ferdig. De blir sittende og spille på I-pad eller lignende mens pappa sover, skrur bil eller andre ting... Han setter ikke noe til side når de kommer, og engasjerer seg ikke. Er de invitert i bursdager, det er arrangement ift fritidsaktiviteter og lignende i pappahelgene får de aldri delta. Han gidder ikke følge opp. Ved et par anledninger har eldste fått dra (f.eks på kino med en kamerat), og da kom han en halvtime for sent da han skulle hente... Hadde "glemt" tida..... Dette gjorde sterkt inntrykk på eldstemann og har gjort han skuffet over og usikker på pappaen sin.

Jeg prøver å bygge bru, da barna ikke tør å snakke med pappa om disse tingene. Han blir fort sint, og tror nok det er jeg som prøver å ødelegge for han som far. Han mener det er hans "rett" å ha barna og til å legge alle planer for disse helgene. Det er heller ingen leggetider og for mye godteri disse helgene, så barna blir uopplagte og uvel.

Han har jo for så vidt rett i at det er "hans" helg, men han har jo ingen forståelse for at barna også har et liv utenom disse få dagene! Venner, aktiviteter og ønsker for hva helgene skal inneholde!

Eldste har nå fylt 12 og skal jo ha mer å si nå. 

Denne helga har de vært her hjemme, og han tok mot til seg da de andre to var lagt: han har IKKE lyst til pappa neste helg!

Jeg har lovet han å snakke med far, men jeg vet det blir dårlig mottatt..

Hva gjør jeg? Snakker med far? Med fvk for råd først?

Jeg må jo ta gutten på alvor! Hvor mye skal en 12-åring egentlig bestemme? Eller skal vi "tvinge" han? Føler det virkelig kan ødelegge forholdet mellom far og barna. Det er naturlig nok ikke det næreste fra før.

Synes det er så vanskelig å ta opp dette med far uten at han skal bli sint og bare henge seg opp i at jeg kritiserer hans "tidsbruk" med barna....?

Dette ble nok rotete, men håper noen skjønner sånn ca hva jeg prøver å si..

Noen som har erfaringer eller gode råd?

Anonymous poster hash: f5235...2fa

[Anonym bruker]

HI igjen her..

Føler også på at eldstemann begynner å miste litt illusjonene om den "perfekte" pappen han alltid har trodd at han har..

Han har alltid vært en pappagutt og hatt veldig høye tanker om pappaen sin. Nå opplever han at pappa ikke er interessert eller engasjert i det hele tatt! Dette er han veldig lei seg for og skuffet over. Han gir uttrykk for å være flau over pappaen sin.

Dette er en flott og reflektert 12 - åring som har mange gode venner og som klarer seg godt både på skolen og i fritidsaktiviteter. Han er rolig og fornuftig av type, og ikke den som klager i utide.  

De to andre er litt for unge til å helt reflektere over dette, men de følger gjerne i storebrors fotspor. Han er jo den store helten om dagen!

Vil så gjerne "vekke" pappaen før det går helt skeis.....

Anonymous poster hash: f5235...2fa

[Anonym bruker]

Snakk med faren om dette. Eventuelt ta en pause på samværene? Det er vanskelig for barna dette her, så da er det bedre at de voksne lar de små få samle tankene litt.

Anonymous poster hash: ba8d3...6b7

[Anonym bruker]

Takk for innspill!

Jeg tenker også at en pause i samværene kan være lurt, men her er nok far uenig..

Hvor mye skal barna ha å si her, og hvor mye har jeg å si? Jeg følger jo barna opp til daglig og kjenner dem best. Føler det blir feil at de skal være der bare fordi far skal ha sin "rett".

Er det en "rettighet" å ha barna sine på samvær?

 

HI

Anonymous poster hash: f5235...2fa

[Anonym bruker]

Nyt det!

Jeg hadde vært villig til å gjøre mye for at barnefaren skulle holde seg unna både meg og barnet..

Anonymous poster hash: e695b...7a3

[Roheryn]

Jeg ville aldri tvunget barna i en slik situasjon - men strukket meg langt for å overbevise dem/finne en løsning. Angående fritidsaktiviteter/bursdager hadde jeg stilt som krav at barna får dra, ellers blir de hjemme.

 

Kanskje kan det være et kompromiss med hver tredje helg, og eventuelt kun en overnatting dersom det er noen aktivitet lørdag eller søndag sånn at de kan være hjemme den dagen?

 

Uansett bør du ta dette med en nøytral tredjepart til stede (mekler for eksempel), ellers blir det sannsynligvis bare sure miner fordi han tror du er ei heks...

[Anonym bruker]

Jeg ville også begynt å sette krav.

Men hvor pliktoppfyllende er han? Henter og leverer han til riktige tidspunkt? Lager han noen gang avtaler med barna og holder han de?

 

Anonymous poster hash: a670d...d9e

[Anonym bruker]

Problemet er at selv om barna dine er gamle nok til uttrykke klart hva de vil uten at de blir "styrt" i en retning, og da særlig eldstemann på 12, så er de for små til å kunne velge selv hva de vil. Jeg har NØYAKTIG samme situasjon her, en unge som ikke vil til far, da han stort sett sitter på rommet på data eller ipad hele helgen langt ute i gokk hvor han ikke kjenner en sjel på sin egen alder.....

 

Jeg har vært direkte med ungen og sagt at når han fyller 15 kan han helt fritt velge selv, men frem til da må han forholde seg til at han må reise til far hver annen helg. Han blir ikke vanskjøttet på noen annen måte enn mangel på oppmerksomhet, så det finnes ingen grunn til å holde samvær tilbake. Jeg har forsøkt å snakke med far en håndfull ganger, og da bedrer det seg litt i noen uker og så er det rett tilbake i samme tralten.... Det er så utrolig trist og frustrerende som forelder å se faren tulle til forholdet til sin eneste sønn, men det er ikke mye jeg kan gjøre med det. Jeg lar også gutten snakke om frustrasjonen sin hjemme (uten å snakke ned far, selvfølgelig), få han får luftet sorgen sin litt også.

 

Det eneste jeg har opplevd at har hjulpet er når ungen har lagt masse planer i pappahelg, altså, reise på hytte med besteforeldre, venner osv over en periode, så har far tatt seg sammen fordi han har skjønt at ungen faktisk IKKE VIL være der, og at det er ikke noe bare hekseeksen sier, det er faktisk sant. Far har da spurt ungen hvorfor han ikke kommer på besøk, og ungen har svart at han heller vil være med ole på hytta for da skjer det faktisk noe Kanskje det kan være en løsning? Eller tror jeg det er best å la ungene heller lufte frustrasjon i etterkant. De dauer ikke av å kjede seg, og det blir langt værre for dem at mor og far ligger i krig....

 

Huff ble langt dette, men lykke til

Anonymous poster hash: 1d7b6...631

[Anonym bruker]

Jeg fikk velge da jeg var 12. Da valgte jeg å flytte til faren min for han hadde flyttet inn på en gård. Det varte ett år og så flyttet jeg hjem til moren min igjen. Men, det hadde vært sårt å ikke bli hørt i den alderen. I din situasjon ville jeg kontaktet mekler og prøv å gjøre det ordentlig. Barna fortjener at du hører dem og gjør et ærlig forsøk. 

Anonymous poster hash: 71d57...4f6

[Anonym bruker]

 

Jeg fikk velge da jeg var 12. Da valgte jeg å flytte til faren min for han hadde flyttet inn på en gård. Det varte ett år og så flyttet jeg hjem til moren min igjen. Men, det hadde vært sårt å ikke bli hørt i den alderen. I din situasjon ville jeg kontaktet mekler og prøv å gjøre det ordentlig. Barna fortjener at du hører dem og gjør et ærlig forsøk. 

 

Anonymous poster hash: 71d57...4f6

 

men da du flyttet til far hadde du vel fremdeles samvær med din mor? Det er ikke snakk om at barna ikke skal få være med på å bestemme hvordan hverdagen skal være, men de kan ikke, i en alder av 12, velge bort en forelder. Med mindre det er særdeles gode grunner for at de ikke bør ha samvær. Mangel på interesse faller ikke under denne kategorien!

 

Anonymous poster hash: 1d7b6...631

[Anonym bruker]

det kan jo hende din holding til far, også er ødeleggende for dine barn, selvom jeg og faren ikke er bestevenner, sier jeg aldri hva jeg mener om faren foran de, han er verdens største idiot, lathans, tenker kun med den mellom bena og tar ikke ansvar i hele tatt,men mine barn elsker faren, så er vel kanskje du som bør bli mindre kritisk til faren

Anonymous poster hash: 1de9b...de7

[Anonym bruker]

 

det kan jo hende din holding til far, også er ødeleggende for dine barn, selvom jeg og faren ikke er bestevenner, sier jeg aldri hva jeg mener om faren foran de, han er verdens største idiot, lathans, tenker kun med den mellom bena og tar ikke ansvar i hele tatt,men mine barn elsker faren, så er vel kanskje du som bør bli mindre kritisk til faren

 

Anonymous poster hash: 1de9b...de7

 

 

Jah, for siden hennes barn reagerer annerledes enn dine, så må det være HUN som har gjort noe galt. Typisk dib.

 

Anonymous poster hash: 6994d...fb4

[Anonym bruker]

 

 

det kan jo hende din holding til far, også er ødeleggende for dine barn, selvom jeg og faren ikke er bestevenner, sier jeg aldri hva jeg mener om faren foran de, han er verdens største idiot, lathans, tenker kun med den mellom bena og tar ikke ansvar i hele tatt,men mine barn elsker faren, så er vel kanskje du som bør bli mindre kritisk til faren

 

Anonymous poster hash: 1de9b...de7

 

 

Jah, for siden hennes barn reagerer annerledes enn dine, så må det være HUN som har gjort noe galt. Typisk dib.

 

Anonymous poster hash: 6994d...fb4

 

 

men hvorfor er det alltid faren det er noe galt med?

 

Anonymous poster hash: 1de9b...de7

[HappyCilla]

Her hadde jeg valgt, som flere her inne nevner, å involvere en mekler. Her kan det lages en avtale med klare (praktiske) retningslinjer. Bryter han disse retningslinjene gang på gang, stiller du sterkere mot han evt i en ny runde hos mekler eller i verste fall en rettsal. Kanskje det også kan lages en avtale på barnas vegne på hvordan de ønsker at samværet hos far skal være. Kanskje han muligens trenger å se tingene litt mer i klartekst? 

[Anonym bruker]

 

 

 

det kan jo hende din holding til far, også er ødeleggende for dine barn, selvom jeg og faren ikke er bestevenner, sier jeg aldri hva jeg mener om faren foran de, han er verdens største idiot, lathans, tenker kun med den mellom bena og tar ikke ansvar i hele tatt,men mine barn elsker faren, så er vel kanskje du som bør bli mindre kritisk til faren

 

Anonymous poster hash: 1de9b...de7

 

 

Jah, for siden hennes barn reagerer annerledes enn dine, så må det være HUN som har gjort noe galt. Typisk dib.

 

Anonymous poster hash: 6994d...fb4

 

 

men hvorfor er det alltid faren det er noe galt med?

 

Anonymous poster hash: 1de9b...de7

 

 

Har du lest hovedinnlegget? Det kommer ganske tydelig frem hva som er galt med denne faren. Om det "alltid" er faren det er noe galt med er irrelevant, skal vi liksom bestemme at i dette tilfellet er det morens feil, slik at vi får balansert det bedre?

 

Anonymous poster hash: 6994d...fb4

[Anonym bruker]

HI her igjen.

Takk for gode svar til mange av dere, nå har jeg lest gjennom alle.

Jeg vil presisere at mine tanker omkring pappaen til barna mine KUN er mine tanker. Jeg har hele veien vært bevisst på å ikke snakke negativt foran barna, og jeg har til nå alltid oppmuntret dem til å dra hvis de har protestert (det blir sikkert fint når du først er der osv...).

Det fører ingen steder hen å rakke ned på hverandre, og jeg vil veldig gjerne at barna får et fint og nært forhold til sin far! 

Likevel - det som er i ferd med å skje nå, er at han skyver dem fra seg uten at han engang ser det selv! De skal liksom bare "være" der fordi det er hans "rett".. De er tre, så de har selskap i hverandre, og lider ingen direkte nød, men det er likevel mild tvang når spesielt eldste må reise dit mot sin vilje.

Har tenkt mye på dette siden i går, og er kommet fram til at jeg sikkert gjør lurt i å ta denne samtalen på fvk med en tredjeperson til stede. Da kan han ikke bli sint, slenge på røret eller nekte å prate om det. Kanskje vi kan få noen gode råd for samarbeidet videre, og litt flere retningslinjer for samværet.

Blir så usikker på hva det innebærer at en 12-åring skal ha "mer å si". Hva betyr det i praksis? Skal han få slippe å reise om han ikke vil? Og kan han kreve å få være med på turneringer, bursdager og lignende hvis far sier nei? Jeg mener far bør kunne følge opp siden han kun bor 3 mil fra oss, og de fleste arrangement er lokalisert på strekningen mellom husene våre.... Er jeg for kravstor?

Anonymous poster hash: f5235...2fa

[Isola&Lille+julegave]

Ta en prat med han på Fvk. Ta et møte med Fvk først alene, så de vet hva det går i og slik st de kanhjelpe på best mulig måte!!

[Gjest Antarctica]

 

HI igjen her..

Føler også på at eldstemann begynner å miste litt illusjonene om den "perfekte" pappen han alltid har trodd at han har..

Han har alltid vært en pappagutt og hatt veldig høye tanker om pappaen sin. Nå opplever han at pappa ikke er interessert eller engasjert i det hele tatt! Dette er han veldig lei seg for og skuffet over. Han gir uttrykk for å være flau over pappaen sin.

Dette er en flott og reflektert 12 - åring som har mange gode venner og som klarer seg godt både på skolen og i fritidsaktiviteter. Han er rolig og fornuftig av type, og ikke den som klager i utide.  

De to andre er litt for unge til å helt reflektere over dette, men de følger gjerne i storebrors fotspor. Han er jo den store helten om dagen!

Vil så gjerne "vekke" pappaen før det går helt skeis.....

 

Anonymous poster hash: f5235...2fa

 

Du får si det til eksen din, da. Møt ham og si som sant er: han har forsømt ungene så lenge og så grundig at de har skjønt at han ikke bryr seg, og da gidder de ikke være sammen med ham. Han har to valg, det er "shaping up his act" eller drite og dra.