Etter samlivsbrudd -veldig selvsentrert

[Anonym bruker]

Merker at jeg er veldig selvsentrert etter samlivsbruddet... høy tankevirskomhet rundt meg selv og mine følelser mtp ekskjæreste/brudd og savnet etter en ny kjæreste. 

 

Barna får selvfølgelig kjærlighet, mat, søvn og lekser blir gjort. Men føler fokuset burde være mer hos de enn meg selv...

 

Flere som har opplevd dette? 

Vil det komme etterhvert? 

Hvordan skifte kurs? 

 

Føler at mye av lykken min avhenger av ny kjæreste...

men det er jo mye annet å glede seg over også... barn, være med de... gode venner

bare føler meg så ensom fordet....

Anonymous poster hash: 0e177...52b

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen? Hater å være alene å fikk ny kjæreste 3 mnd etter bruddet. Jeg var veldig klar følelsesmessig klar da siden forholdet med eks ikke var kjærlighet , MEN jeg har dessverre dårlig selvtillit å føler en slags trygghet i å ha en kjæreste og ikke være alene.

Tenker kanskje at de som er sin egen lykke-smed har det flott uten kjæreste også. At man ikke trenger å være ensom selv om man er alene...

 

Kanskje tilfelle hos deg også?

 

Er fortsatt sammen med kjæresten da. 14 mnd etter:)

 

Anonymous poster hash: 32e78...956

[Anonym bruker]

Synes også at det kan være litt skummelt å være alene...mye ansvar, oppgaver og ansvar for egen lykke og barnas lykke...

Anonymous poster hash: 0e177...52b

[Anonym bruker]

Var alene med barn i 7 år !!

Jeg var ikke min egen lykkes smed

 

Ikke lett har det vært

 

Anonymous poster hash: 13f64...935

[Anonym bruker]

Ta tiden til hjelp!! Du skal finne din "single" deg... ikke bare bare

 

Anonymous poster hash: 59bef...75d

[Anonym bruker]

Ta tiden til hjelp!! Du skal finne din "single" deg... ikke bare bare

 

Anonymous poster hash: 59bef...75d

Forstår at det er fornuftig å finne seg selv.... Skulle bare gjerne hatt en som en hadde daglig kontakt med og fulgte meg på min veil til å finne meg selv. Men å finne seg selv, gjør en selvfølgelig best alene!.... 

 

Anonymous poster hash: 0e177...52b

[Anonym bruker]

Jeg kjenner faktisk for første gang i mitt liv (først etter et 11 år langt samliv) at min lykke ikke avhenger av om jeg finner noen eller ikke. Jeg ser også at det har vært farlig å tenke sånn, man blir en psyopatmagnet, men det er også fantastisk å ha den roen og sikkerheten, det at min egen lykke avhenger av meg og ingen andre. Jeg tror også det er helt, helt nødvendig både for å bli lykkelig og få et bra forhold senere.

 

Hvis din lykke er avhengig av å ha et forhold, tror du ikke at du vil forlate din egen identitetsfølelse for å imøtekomme og tilfredsstille alle ønsker og behov en evt partner måtte ha? At du ender opp med å være en person du egentlig ikke er, for å holde på ham? Det sier seg selv at det blir en ulykkelig tilværelse...nok en gang.

 

Jeg tror at grunnen til at dette har gått opp for meg, er at jeg ble sammen med noen som til de grader utnyttet min usikkerhet og behov for kjærlighet, jeg innså at det aldri kan komme fra noen andre enn meg. Sånn sett var det en velsignelse i alle de 11 årene i et helvete med psykisk terror og mishandling.

 

Lykke kommer innenfra, ikke utenfra.

Anonymous poster hash: 66a3a...36d

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner faktisk for første gang i mitt liv (først etter et 11 år langt samliv) at min lykke ikke avhenger av om jeg finner noen eller ikke. Jeg ser også at det har vært farlig å tenke sånn, man blir en psyopatmagnet, men det er også fantastisk å ha den roen og sikkerheten, det at min egen lykke avhenger av meg og ingen andre. Jeg tror også det er helt, helt nødvendig både for å bli lykkelig og få et bra forhold senere.

 

Hvis din lykke er avhengig av å ha et forhold, tror du ikke at du vil forlate din egen identitetsfølelse for å imøtekomme og tilfredsstille alle ønsker og behov en evt partner måtte ha? At du ender opp med å være en person du egentlig ikke er, for å holde på ham? Det sier seg selv at det blir en ulykkelig tilværelse...nok en gang.

 

Jeg tror at grunnen til at dette har gått opp for meg, er at jeg ble sammen med noen som til de grader utnyttet min usikkerhet og behov for kjærlighet, jeg innså at det aldri kan komme fra noen andre enn meg. Sånn sett var det en velsignelse i alle de 11 årene i et helvete med psykisk terror og mishandling.

 

Lykke kommer innenfra, ikke utenfra.

 

Anonymous poster hash: 66a3a...36d

Enig med deg...

Til en viss grad

 

Hadde det sånn jeg og

 

Helt til jeg hadde vært singel noen år

Og begynte å bli lei av det

 

Ensomt

 

Anonymous poster hash: 13f64...935

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner faktisk for første gang i mitt liv (først etter et 11 år langt samliv) at min lykke ikke avhenger av om jeg finner noen eller ikke. Jeg ser også at det har vært farlig å tenke sånn, man blir en psyopatmagnet, men det er også fantastisk å ha den roen og sikkerheten, det at min egen lykke avhenger av meg og ingen andre. Jeg tror også det er helt, helt nødvendig både for å bli lykkelig og få et bra forhold senere.

 

Hvis din lykke er avhengig av å ha et forhold, tror du ikke at du vil forlate din egen identitetsfølelse for å imøtekomme og tilfredsstille alle ønsker og behov en evt partner måtte ha? At du ender opp med å være en person du egentlig ikke er, for å holde på ham? Det sier seg selv at det blir en ulykkelig tilværelse...nok en gang.

 

Jeg tror at grunnen til at dette har gått opp for meg, er at jeg ble sammen med noen som til de grader utnyttet min usikkerhet og behov for kjærlighet, jeg innså at det aldri kan komme fra noen andre enn meg. Sånn sett var det en velsignelse i alle de 11 årene i et helvete med psykisk terror og mishandling.

 

Lykke kommer innenfra, ikke utenfra.

 

Anonymous poster hash: 66a3a...36d

Enig med deg...

Til en viss grad

 

Hadde det sånn jeg og

 

Helt til jeg hadde vært singel noen år

Og begynte å bli lei av det

 

Ensomt

 

Anonymous poster hash: 13f64...935

 

Mulig jeg mistolket HI, men jeg forsto det sånn at dette startet ved/etter samlivsbrudd, og da har jeg tro på at man går et par runder med seg selv, og heller jobber med tingene i seg selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 66a3a...36d

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner faktisk for første gang i mitt liv (først etter et 11 år langt samliv) at min lykke ikke avhenger av om jeg finner noen eller ikke. Jeg ser også at det har vært farlig å tenke sånn, man blir en psyopatmagnet, men det er også fantastisk å ha den roen og sikkerheten, det at min egen lykke avhenger av meg og ingen andre. Jeg tror også det er helt, helt nødvendig både for å bli lykkelig og få et bra forhold senere.

 

Hvis din lykke er avhengig av å ha et forhold, tror du ikke at du vil forlate din egen identitetsfølelse for å imøtekomme og tilfredsstille alle ønsker og behov en evt partner måtte ha? At du ender opp med å være en person du egentlig ikke er, for å holde på ham? Det sier seg selv at det blir en ulykkelig tilværelse...nok en gang.

 

Jeg tror at grunnen til at dette har gått opp for meg, er at jeg ble sammen med noen som til de grader utnyttet min usikkerhet og behov for kjærlighet, jeg innså at det aldri kan komme fra noen andre enn meg. Sånn sett var det en velsignelse i alle de 11 årene i et helvete med psykisk terror og mishandling.

 

Lykke kommer innenfra, ikke utenfra.

 

Anonymous poster hash: 66a3a...36d

 

Hi her: .... du har helt rett, jeg er med på alt du sier og forstår godt hva du mener med psykopatmagnet... Jeg avslutter nå kjærestesavnet, fokuserer på barna og finne min egen lykke.... Tuuuusen takk for påminnelsen... Jeg vet jo godt om det... godt å blipåminnet, goood kveld til deg

 

Anonymous poster hash: 0e177...52b

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjenner faktisk for første gang i mitt liv (først etter et 11 år langt samliv) at min lykke ikke avhenger av om jeg finner noen eller ikke. Jeg ser også at det har vært farlig å tenke sånn, man blir en psyopatmagnet, men det er også fantastisk å ha den roen og sikkerheten, det at min egen lykke avhenger av meg og ingen andre. Jeg tror også det er helt, helt nødvendig både for å bli lykkelig og få et bra forhold senere.

 

Hvis din lykke er avhengig av å ha et forhold, tror du ikke at du vil forlate din egen identitetsfølelse for å imøtekomme og tilfredsstille alle ønsker og behov en evt partner måtte ha? At du ender opp med å være en person du egentlig ikke er, for å holde på ham? Det sier seg selv at det blir en ulykkelig tilværelse...nok en gang.

 

Jeg tror at grunnen til at dette har gått opp for meg, er at jeg ble sammen med noen som til de grader utnyttet min usikkerhet og behov for kjærlighet, jeg innså at det aldri kan komme fra noen andre enn meg. Sånn sett var det en velsignelse i alle de 11 årene i et helvete med psykisk terror og mishandling.

 

Lykke kommer innenfra, ikke utenfra.

 

Anonymous poster hash: 66a3a...36d

 

Hi her: .... du har helt rett, jeg er med på alt du sier og forstår godt hva du mener med psykopatmagnet... Jeg avslutter nå kjærestesavnet, fokuserer på barna og finne min egen lykke.... Tuuuusen takk for påminnelsen... Jeg vet jo godt om det... godt å blipåminnet, goood kveld til deg

 

Anonymous poster hash: 0e177...52b

 

Så godt å høre

 

Og masse lykke til, ting skjer jo når man minst venter det, og i mellomtiden lever jeg heller med min egen lykke enn savnet

 

Anonymous poster hash: 66a3a...36d

[Anonym bruker]

Du er en god inspirator!!! Lykke til til deg også 

Anonymous poster hash: 0e177...52b