Bo i to hjem med felles barn uten brudd

[Anonym bruker]

Vil det kunne fungere for en litt lengre periode? For eksempel om jeg må flytte 2 timer unna for å studere og at jeghar hovedomsorgen og drar hjem til pappan hver helg? Eller at man trenger litt luft for å finne ut av tiing?

 

Anonymous poster hash: 4447d...025

[Anonym bruker]

jeg flyttet "hjem" etter vår frste var født. jobbet, jeg hadde barnet med meg. vi var fremdeles sammen, så trengte ikke gjøre noe avrale m omsorg. han besøkte oss, og vi besøkte han. så flytter vi til han når jeg skulke ga nummer to.

etter en stund flyttet vi alke til mitt hjemsted. han fikk seg jobb.

 

Anonymous poster hash: 83a58...8f1

[skinnfilla]

Et foreldrepar i bhg til minstejenta, er såkalte særboere.

De bor i hvert sitt hus/ leilighet , omtrent ved siden av hverandre.

Aner ikke hvorfor, men de ser ut til å ha det greit.

[Anonym bruker]

HI her. Vi er vel inne i 7 årskrisen der jeg har oppdaget kvaliteter ved han som han er nødt til å endre på om vi skal fortsette å bo sammen. Han endret seg totalt da vi fikk barn og jeg tror han har en depresjon og en personlighetsforstyrrelse. Leste i den tråden om hvordan det er å leve med en som har Aspergers og det var akkurat som om alle brikkene falt på plass. Kommer til å stille et ultimatum om å oppsøke hjelp, eller så flytter vi for jeg kan ikke la barna vokse opp i dette kaoset som er nå. Innerst inne ønsker jeg overhode ikke å splitte opp, men kan ikke ha det sånn lenger. Jeg tror at om han har en eller annen personlighetsforstyrrelse så er det grunnen til at alt gikk i tusen knas da vi fikk barn. Jeg har to små hjemme på 1 og snart 3 år og har ikke sovet mer enn 3 t sammenhengende siden eldstemann ble født, så jeg er så sliten at jeg ikke orker å bruke den lille egentida etter barnas leggetid på å få ting perfekt. Jeg kan leve med at det er litt kaotisk for en periode når barna er små. Han på sin side klarer ikke å innse at det bare er en unntakstilstand og det virker som det krøller seg til oppi hodet hans når det blir rot i systemet. Jeg nekter å tro at han bare er en lat drittsekk og at jeg som kvinne faller i den typiske fella, der jeg står for alt i huset og med barna. Virker som han mangler en vesentlig del empati og samvittighet. Han er nok sterkt preget av sin far som ikke var helt god i huet. Og jeg blir ikke overrasket om eldstemann får en diagnose fordi han har alltid vært litt spesiell i forhold til andre barn. Oppi det hele ser jeg en sammenheng mellom de tre generasjonene siden det er arvelig. Derfor hadde det gjort ting lettere å bo fra hverandre så han kan få ting på stell oppi huet sitt. Han har for det meste gode perioder, men nå i mørketida blir ting ekstra ille. Noen synspunkter?

Anonymous poster hash: 4447d...025

[Anonym bruker]

Før barna kom, hadde dere egentlig 50/50 % deling av alt av husarbeid, fra matlaging, til snømåking til klesvask og husvask?

 

Jeg spør, fordi jeg kjenner meg litt igjen i noe av det du skriver. 

Og jeg har innsett at vi heller ikke hadde 50/50 før barnet kom, til tross for at vi begge jobber 100%.

 

Jeg begynner å tro at den del menn faktisk er late drittsekker og at en del kvinner, inklusiv meg selv, lett havner i fella med å ha hovedansvar for hus og barn + 100% jobb. Og for de som tenker "for en dørmatte", "sett grenser", "det hadde jeg aldri i verden funnet meg i", . Vi som lever sånn har gjerne forsøkt, tro meg, men det er ikke alltid så lett. Og opp i det hele er barnets beste mitt hovedfokus og foreløpig blir jeg pga det.

 

Dette var kanskje ikke mye til trøst, men du er ikke alene.

Anonymous poster hash: 470ba...b3f

[Anonym bruker]

 

Før barna kom, hadde dere egentlig 50/50 % deling av alt av husarbeid, fra matlaging, til snømåking til klesvask og husvask?

 

Jeg spør, fordi jeg kjenner meg litt igjen i noe av det du skriver. 

Og jeg har innsett at vi heller ikke hadde 50/50 før barnet kom, til tross for at vi begge jobber 100%.

 

Jeg begynner å tro at den del menn faktisk er late drittsekker og at en del kvinner, inklusiv meg selv, lett havner i fella med å ha hovedansvar for hus og barn + 100% jobb. Og for de som tenker "for en dørmatte", "sett grenser", "det hadde jeg aldri i verden funnet meg i", . Vi som lever sånn har gjerne forsøkt, tro meg, men det er ikke alltid så lett. Og opp i det hele er barnets beste mitt hovedfokus og foreløpig blir jeg pga det.

 

Dette var kanskje ikke mye til trøst, men du er ikke alene.

 

Anonymous poster hash: 470ba...b3f

 

Jeg la ikke så mye merke til det egentlig fordi jeg var mye hjemme og vi lagde middagene sammen. Hadde ikke så mye ting her enda heller så det ble ikke så mye rot. Men tydelig at han endret seg. Han ble negativ til alt. Han er nesten aldri positiv lenger. Og han har dager der han plutselig kan gå å legge seg på rommet og bli der hele dagen, uten å si hvorfor. Jeg spør, men nei det er ikke noe galt. Kjenner han såpass godt at jeg vet at det er noe som plager han og igjen er det dette kaoset som plager han. Neste dag kan han late som ingenting har skjedd. For han er det ingen greie som har skjedd, men for meg føles det som alt har skjedd når han gjør sånn. Han forstår ikke at han ikke kan oppføre seg sånn og skjønner ikke hvorfor jeg blir sur av det fordi han ikke har gjort meg noe. Dette er ikke normal oppførsel og derfor begynner jeg å lure på om han faktisk kan ha en diagnose av noe slag.

 

Anonymous poster hash: 4447d...025

[Anonym bruker]

Du har ikke krav på støtte fra nav som enslig forsørger om det ikke er skikkelig brudd mellom dere. Dere kan ikke ha et "kjærestelignende" forhold.

 

Kjenner et par som ble tatt på dette. De bodde på østlandet men så tok mannen en jobb i nord-norge og skulle jobbe der i 1,5 år. Hun meldte seg som enslig forsørger siden han hadde hybel og bodde i nord. Så ble det kontroll, og siden de fant tannbørsen hans, noen av klærne hans i skapet o.l hjemme hos henne ble de anmeldt for trygdesvindel.

 

At et par velger å bo hver for seg en periode pga jobb eller studier gir ikke krav på støtte om de fremdeles er et par.

 

Anonymous poster hash: 5dc81...5e4

[Anonym bruker]

Du har ikke krav på støtte fra nav som enslig forsørger om det ikke er skikkelig brudd mellom dere. Dere kan ikke ha et "kjærestelignende" forhold.

 

Kjenner et par som ble tatt på dette. De bodde på østlandet men så tok mannen en jobb i nord-norge og skulle jobbe der i 1,5 år. Hun meldte seg som enslig forsørger siden han hadde hybel og bodde i nord. Så ble det kontroll, og siden de fant tannbørsen hans, noen av klærne hans i skapet o.l hjemme hos henne ble de anmeldt for trygdesvindel.

 

At et par velger å bo hver for seg en periode pga jobb eller studier gir ikke krav på støtte om de fremdeles er et par.

 

Anonymous poster hash: 5dc81...5e4

Dette er jeg fullt klar over og ikke noe jeg har skrevet noe om

 

Anonymous poster hash: 4447d...025

[Anonym bruker]

Hadde jeg aldri klart med eks + det kommer gjerne nye kjærester inn i bildet. Hadde aldri vært aktuelt for meg å være sammen med en fyr som tidvis bodde med sin eks

 

Anonymous poster hash: 78295...698

[Anonym bruker]

Hadde jeg aldri klart med eks + det kommer gjerne nye kjærester inn i bildet. Hadde aldri vært aktuelt for meg å være sammen med en fyr som tidvis bodde med sin eks

 

Anonymous poster hash: 78295...698

Les innlegget. Bo fra hverandre uten brudd. Da finner man seg ikke nye kjærester i mellomtida, men er sammen uten å bo sammen.

 

Anonymous poster hash: 4447d...025

[Anonym bruker]

Fungerer mannen din i jobben sin?

 

Jeg synes dere bør sette dere ned sammen for en alvorsprat, prøv uten å være anklagende.

Det kan være at han er deprimert og trenger behandling.

Anonymous poster hash: 470ba...b3f

[Anonym bruker]

 

Fungerer mannen din i jobben sin?

 

Jeg synes dere bør sette dere ned sammen for en alvorsprat, prøv uten å være anklagende.

Det kan være at han er deprimert og trenger behandling.

 

Anonymous poster hash: 470ba...b3f

 

Han fungerer veldig godt og er flink i jobben sin. Han er Driftssjef og har mye ansvar. Han er mye sliten av jobben. Men jeg syns han virker perfekt utad, mens på hjemmebane fungerer han ikke. Han klager mye over sjefen sin som er en idiot ut av en annen verden. Han får aldri komplimenter, og sjefen finner alltid noe å pirke på. Sjefen skal alltid si det motsatte(selv om det ikke stemmer). Faren hans var akkurat likens. Problemet er at han er litt lik selv uten å se det. Han hører ikke på meg når jeg prøver å fortelle han det. Psykolog eller familierådgiver nekter han selvfølgelig. Er nok redd for at noen skal påpeke feilene hans.

 

Anonymous poster hash: 4447d...025

[Anonym bruker]

Gjør han ingenting med barna om nettene og lar han deg ikke sove ut om morgenen i helgene heller?

Hvis det er tilfelle er du sannsynligvis sterkt preget av mangel på søvn.

 

Jeg ville prøvd å få mer søvn for da tenker man klarere og det er vanskelige valg du står over for.

Hvis han ikke kan stille opp slik at du få mer søvn, ville jeg spurt foreldre/svigerforeldre/søsken om å ha barna av og til slik at du får sovet litt mer.

 

Leker han med barna?

 

Ellers forstår jeg godt at du vurderer å flytte ut på en eller annen måte.

Anonymous poster hash: 470ba...b3f

[Anonym bruker]

 

Gjør han ingenting med barna om nettene og lar han deg ikke sove ut om morgenen i helgene heller?

Hvis det er tilfelle er du sannsynligvis sterkt preget av mangel på søvn.

 

Jeg ville prøvd å få mer søvn for da tenker man klarere og det er vanskelige valg du står over for.

Hvis han ikke kan stille opp slik at du få mer søvn, ville jeg spurt foreldre/svigerforeldre/søsken om å ha barna av og til slik at du får sovet litt mer.

 

Leker han med barna?

 

Ellers forstår jeg godt at du vurderer å flytte ut på en eller annen måte.

 

Anonymous poster hash: 470ba...b3f

 

Han har et søvnbehov utover det normale selv. Fra han var 12 år la han seg alltid etter skolen. Han fungerer ikke uten søvn. Jeg pleier å "ta" søndagene og sier fra på lørdag så han vet om det og må stå opp med det barnet som våkner. Sist helg burte han seg inne på rommet etter at han hadde stått opp med minste kl 0715 og til jeg sto opp i 1030 tiden. Han leker med barna, men det er kun det ansvaret han klarer. Han virker hjelpesløs selv om jeg bare gir han ansvaret. For eksempel så sa jeg at han måtte komme ned å ta eldstemann fordi jeg skulle legge den yngste og eldstemann var i badekaret. Da jeg hadde lagt yngste så sa jeg at jeg bare går opp og slapper av så kan du skylle ungen, tørke og ta på nattklær. Da måtte jeg visst være der å se på fordi han ikke visste hvordan han skulle gjøre det. Hva om han datt osv. Jeg gikk selvfølgelig bare opp fordi klarer han ikke gjøre dette selv, så er det rart han får til å tørke seg selv i rompa etter døbesøk altså. Men jeg mener at det kan da virkelig ikke bare være latskap?

 

Anonymous poster hash: 4447d...025