Jeg har ingen grunn til å stå opp om morgenen

[Anonym bruker]

Jeg holder på å søke om uføre, etter "tvang" fra fastlege og spesialister pga alvorlig kronisk sykdom. Moen dager/perioder er jeg sengeliggende pga form eller etter operasjoner.

 

Men det er de andre dagene som er vanskelige. Sender ungene på skolen og mannen på jobb.....også sitter jeg bare der.

 

Har ingen venner som ikke jobber. Erredd for å gå ut pga plutselig møter jeg kollegaer (jobber i stor bedrift og kun nærmeste avdeling vet hvor galt ting er nå)

 

Så jeg går og legger meg, gjemmer meg under dyna og sover noen timer. Blir sur og gretten resten av dagen siden jeg ikke får gjort noe.

 

Huset "flyter" og bør vaskes oftere. Jeg bør trene men er redd for å starte, redd for å bli dårligere. Sykdommen reagerer på stress og mas.

 

Jeg hjelper ungene med leksene og så fyker de ut til venner, aktiviteter osv. Og da sitter jeg igjen alene hjemme.

 

Jeg kan ikke lage mat. Blir mye kjapp mat. Kresne unger. Bør slanke meg 10 kg, men jeg klarer ikke ta tak. Har sikkert 30 gode kokebøker. Spiser litt sjokolade mens jeg bestemmer meg for at I MORGEN, da skal jeg begynne....

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få begynt. Jeg vet jeg må trene, spise sunt, komme meg ut, men jeg får det ikke til.

 

Er det dette som er depresjon? Eller bare latskap? Fastlegen hjelper med sykdommen, men syns ikke resten er viktig. Det er jo bare å trene.

 

Jada jeg syns synd på meg selv akkurat nå. Har bare lyst til å hå på jobb i morgen og være normal. Ha normale bekymringer ikke alt som fører med sykdommen. Livet ble ikke som jeg hadde trodd, jeg er egentlig en ressurssterk person.

 

Heldigvis har jeg skjønne barn og en snill mann! :-)

 

Anonymous poster hash: 416bd...2a4

[Anonym bruker]

Det er sikkert noen som har lyst på besøk en vanlig dag. Noen eldre du kan besøke? Det sitter mange som ikke har noen som kommer til dem nesten hele uka. Det kunne vært berikelse for både deg og den/dem du besøkte. En dag i uka, noen timer. Du kunne sette inn annonse i avisen eller tatt kontakt med kommunen. Tror det er lurt å gjøre noe, i stedet for å bare bli sittende inne. Det blir nok bare verre og verre etter som tida går dersom du ikke kommer deg litt ut... Klem fra meg.

Anonymous poster hash: 604a4...867

[Anonym bruker]

Jeg holder på å søke om uføre, etter "tvang" fra fastlege og spesialister pga alvorlig kronisk sykdom. Moen dager/perioder er jeg sengeliggende pga form eller etter operasjoner.

 

Men det er de andre dagene som er vanskelige. Sender ungene på skolen og mannen på jobb.....også sitter jeg bare der.

 

Har ingen venner som ikke jobber. Erredd for å gå ut pga plutselig møter jeg kollegaer (jobber i stor bedrift og kun nærmeste avdeling vet hvor galt ting er nå)

 

Så jeg går og legger meg, gjemmer meg under dyna og sover noen timer. Blir sur og gretten resten av dagen siden jeg ikke får gjort noe.

 

Huset "flyter" og bør vaskes oftere. Jeg bør trene men er redd for å starte, redd for å bli dårligere. Sykdommen reagerer på stress og mas.

 

Jeg hjelper ungene med leksene og så fyker de ut til venner, aktiviteter osv. Og da sitter jeg igjen alene hjemme.

 

Jeg kan ikke lage mat. Blir mye kjapp mat. Kresne unger. Bør slanke meg 10 kg, men jeg klarer ikke ta tak. Har sikkert 30 gode kokebøker. Spiser litt sjokolade mens jeg bestemmer meg for at I MORGEN, da skal jeg begynne....

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få begynt. Jeg vet jeg må trene, spise sunt, komme meg ut, men jeg får det ikke til.

 

Er det dette som er depresjon? Eller bare latskap? Fastlegen hjelper med sykdommen, men syns ikke resten er viktig. Det er jo bare å trene.

 

Jada jeg syns synd på meg selv akkurat nå. Har bare lyst til å hå på jobb i morgen og være normal. Ha normale bekymringer ikke alt som fører med sykdommen. Livet ble ikke som jeg hadde trodd, jeg er egentlig en ressurssterk person.

 

Heldigvis har jeg skjønne barn og en snill mann! :-)

 

Anonymous poster hash: 416bd...2a4

Først vil jeg si at det er supert at du har en god familie rundt deg. Det er veldig bra, og det tror jeg du burde tenke mer på, hvor heldig du er. Husk på de små tingene som er bra. Det er egentlig mange av dem, garantert.

 

Så vil jeg si: drit i alle andre, og hva de tenker. Hvis de vil tenke noe fælt om deg når du et ute, så la dem gjøre det. Men ikke la det stoppe deg i og leve ditt liv på den måten du må leve. For det er veldig viktig.

Man kan bli nedstemt av og bare sitte hjemme, det er jeg selv et levende bevis på. Hvis du vil gå ut, så går du ut. Vil du ikke gå ut, gjør det likevel. Man blir syk av og bare sitte inne.

 

Til slutt vil jeg gi deg en klem og ønske deg lykke til videre. Du klarer dette.

 

Anonymous poster hash: 0ef1d...419

[justme76]

Virker som en depresjon så ta opp dette med fastlegen din.

De fleste kommuner har noe som heter aktiv på dagtid. Kanskje det hadde vært noe?

Mener også du kan få tilrettelagt trening I forhold til din sykdom hvis det kan bedre helsen din.

Sender deg noen klemmer

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Klem til deg! Jeg går til psykolog. Gjør du? Ellers skal nav v/din saksbehandler om du har bistå med aktivitet...det kan være alt fra kurs, liten jobb, ta opp skolefag etc etc

 

Anonymous poster hash: 342e9...c0d

[honningtre]

Har sendt en PM

[Anonym bruker]

Jeg holder på å søke om uføre, etter "tvang" fra fastlege og spesialister pga alvorlig kronisk sykdom. Moen dager/perioder er jeg sengeliggende pga form eller etter operasjoner.

 

Men det er de andre dagene som er vanskelige. Sender ungene på skolen og mannen på jobb.....også sitter jeg bare der.

 

Har ingen venner som ikke jobber. Erredd for å gå ut pga plutselig møter jeg kollegaer (jobber i stor bedrift og kun nærmeste avdeling vet hvor galt ting er nå)

 

Så jeg går og legger meg, gjemmer meg under dyna og sover noen timer. Blir sur og gretten resten av dagen siden jeg ikke får gjort noe.

 

Huset "flyter" og bør vaskes oftere. Jeg bør trene men er redd for å starte, redd for å bli dårligere. Sykdommen reagerer på stress og mas.

 

Jeg hjelper ungene med leksene og så fyker de ut til venner, aktiviteter osv. Og da sitter jeg igjen alene hjemme.

 

Jeg kan ikke lage mat. Blir mye kjapp mat. Kresne unger. Bør slanke meg 10 kg, men jeg klarer ikke ta tak. Har sikkert 30 gode kokebøker. Spiser litt sjokolade mens jeg bestemmer meg for at I MORGEN, da skal jeg begynne....

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få begynt. Jeg vet jeg må trene, spise sunt, komme meg ut, men jeg får det ikke til.

 

Er det dette som er depresjon? Eller bare latskap? Fastlegen hjelper med sykdommen, men syns ikke resten er viktig. Det er jo bare å trene.

 

Jada jeg syns synd på meg selv akkurat nå. Har bare lyst til å hå på jobb i morgen og være normal. Ha normale bekymringer ikke alt som fører med sykdommen. Livet ble ikke som jeg hadde trodd, jeg er egentlig en ressurssterk person.

 

Heldigvis har jeg skjønne barn og en snill mann! :-)

 

Anonymous poster hash: 416bd...2a4

 

Det høres ut som en lett depresjon, og rett og slett en ond sirkel.

Det er svært forståelig at du på mange måter føler at du har gir litt opp akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: 6c82d...2d6

[Anonym bruker]

Har sendt en PM

Jeg har ikke fått PM, mulig siden jeg skriver anonymt?

Hi

 

Anonymous poster hash: 416bd...2a4

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Anonymous poster hash: 99e55...b70

[Anonym bruker]

Føler du deg lat, da? Gidder du ikke bare fordi det er deiligere å ligge i senga? Det virker ikke sånn, for meg høres du deprimert ut. Et er ungen rask løsning på det, men når du vet at du er deprimert, er det mye du kan gjøre for å bli bedre.

 

Anonymous poster hash: 647af...c30

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener, er på samme sted i prosessen som deg. Har vært syk i 6 år og prøvd, prøvd, prøvd og prøvd for å klare stå i jobb. Men det går ikke, jeg blir sykere og sykere for hver gang jeg prøver. Nå har både fastlege, spesialist og de på nav sagt at jeg er nødt til å søke ufør....

 

Det har vært en tung prosess, jeg virkelig elsker jobben min og kan ikke se for meg en fremtid uten å jobbe. Jobben er en så stor del av hvem jeg er, hva er jeg når jeg nå blir nødt til å si opp stillingen min og la den gå til noen andre? Det er forferdelig å tenke på, nå blir jeg "hun uføre", "snylteren", "naveren", "kvisa på samfunnets bak" som folk ihvertfall her inne skriver så stygt om. Jeg lurer på om de som ikke sier noe stygt høyt også mener det som anonyme her inne kan skrive uten å måtte stå til rette for.....

 

Men jeg prøver å ikke synke ned i hengemyra, livet er som det er. Vi får et sett kort delt ut, også må vi spille så godt vi kan, også vi som har fått dårlige kort. Mannen min sier at jeg må slutte å fokusere på det jeg ikke får gitt barna, for jeg tenker jo på alt vi planla, hvordan vi så for oss livet. Sykkelferier, fjellturer, ski og slalåm, svømming og skogsturer, alt jeg ikke lenger makter. Han sier jeg må tenke på fordelene ved å ha en hjemmeværende mamma, at jeg alltid er tilstede, at jeg er her når de kommer fra skolen, at jeg kan hjelpe de med leksene før middag, at vi slipper det veldig stresset som er i familier med to fulltidsarbeidene foreldre, en tilstedeværende og kjærlig mor som alltid har armkroken åpen, som kan lese på sengen, kose og stelle med er minst like mye verdt som en "duracelllkanin-mamma" som kan ta ungene på badeland, fjellturer og slalåmferie.

 

Vi må bare gjøre det beste ut av livet vårt, men jeg er enig i at det kan være ensomt. Jeg har jo dager hvor jeg ikke snakker med noen andre enn oss i kjernefamilien. Jeg savner det sosiale ved å være i jobb.

Anonymous poster hash: e7aaa...506

[Anonym bruker]

Har sendt en PM

Til hvem?

 

Anonymous poster hash: a73ed...557

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt! Det er en forferdelig følelse når man føler man ikke har noen grunn til å komme seg ut av senga. svaret fra #11 var et fint svar. Om en mor som kan være tilstede for barna sine, prøve å se fordelene med den vanskelige situasjonen.

 

Hvis du ønsker å gjøre endringer så er det viktig å sette seg små og overkommelige mål. For eksempel å gå en liten tur i morgen. Lag deg en plan, med små og overkommelige gjøremål for en uke. Det krever litt å sette i gang, men frisk luft og litt bevegelse og muligens noe sosial omgang (utfra hva du orker) vil gi deg mye i hverdagen.

Vet ikke hvor mye du er i stand til å gjøre, men for eksempel ved frivillighetssentralen kan man bli besøksvenn et par timer i uka eller bidra med andre ting.

 

Sender deg en god klem

Anonymous poster hash: dd9c8...331