Hvordan forberede seg på at foreldre skal dø?

[Anonym bruker]

Min far har kreft i lever og nyre. Legene sier at de ikke kan utføre levertransplantasjon, cellegift eller stråling. Jeg kan ikke alle de medisinske ordene men forstår at det ikke er noe de kan gjøre, helt hvorfor vet jeg ikke.

Men han har da sannsynligvis ikke veldig lang tid igjen. Han snakker lite om det, og det respekterer jeg. Han er i ok form nå, er hjemme men orker ikke gå ut eller ha noe særlig besøk.

Jeg har ingen søsken og lite annen familie.

Syns dette er så vanskelig, vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det eller hvordan jeg skal forberede meg på fremtiden.

Vet at det er mange som har gått gjennom det samme, har dere noe råd til meg?

På forhånd tusen takk.

 

Anonymous poster hash: fd00e...ec2

[Anonym bruker]

Snakk med pappaen din, spør de spørsmålene du aldri tenkte å spørre før.

Spør ham om hvordan hans barndom var, hva likte han, hva likte han ikke, hva husker han best? Hva drømte han om da han var liten, hvordan trodde han livet kom til å bli, hva trodde han at han skulle bli da han ble stor? Hva likte han best da han var liten, var han mørkredd, hva var han best i. Hva likte han best å leke? Hvor gammel var han da han forelsket seg første gang - husker han henne? Husker han sine besteforeldre, hva kan han fortelle om dem, har han spesielle minner om dem?

 

Vi tar ofte foreldre og besteforeldre litt for gitt, vi kjenner dem jo så godt, tror vi. Og så oppdager man at det er en hel masse som har formet den personen og vært viktig som man aldri har kommet på å snakke om.

 

Kanskje du også kan spørre ham mer om hvordan han opplevde å bli pappa til deg, hva følte han, hva husker han best fra din oppvekst som dere gjorde sammen.

 

Vær sammen med din far uten å nødvendigvis å fokusere så mye på sykdommen. Fortell ham at du er glad i ham. Lag minner.

Har du f.eks. et bilde hvor ansiktet hans kommer godt frem? Hvis ikke, ta et så fort som mulig, gjerne når han er glad, smiler av barnebarn eller noe annet som gjør ham glad. Er det noe han har lyst å oppleve før han blir for dårlig til det? Er det noe han har drømt om å gjøre og ikke gjort?

 

Ta også godt vare på deg selv i denne tiden, for det er tøft. Men det er en del av livet, og selv om det er forferdelig trist så kan det hende at du får langt mer positive opplevelser i denne perioden enn det du tror. Bare å være til stede kan være godt om man har mulighet til det.

 

Stor klem til deg

Anonymous poster hash: 277ff...bc5

[Anonym bruker]

Og en annen ting, mer praktisk.... mange syke vil gjerne ikke innrømme at de trenger mer hjelp. Så se om dere kan ha en god dialog på hva han trenger og hjelp ham gjerne med å skaffe slik hjelp.

Kanskje trengs det mer hjelp i hjemmet? Vil han trenge tilrettelegging i hjemmet? Hjelpemidler? Bedre smertelindring? Behandling?

 

Vær bevisst og prøv å se hva han trenger.

 

Kan også være en ide å sjekke om kreftforeningen har en forening i nærheten av dere, kan være godt å ha noen å snakke med som vet hvordan det er. Det er både pasientgrupper og pårørendegrupper.

Anonymous poster hash: 277ff...bc5

[Anonym bruker]

Før min bestemor døde kjøpte jeg en sånn bok http://bastion.no/bok/fortell-bestefar-del-din-historie-med-meg som vi sammen fylte ut og hun fortalte historier som ble skrevet ned. Et godt minne uansett om man har barn eller ikke, og en fin måte å samle historier og minner

 

Anonymous poster hash: 8d9f9...96e

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring med dette, så jeg kan ikke svare på det du spør om. Men jeg syns du har fått tre veldig veldig gode svar, spesielt det første. Vi her inne er gode med hverandre innimellom også, det er godt å se.

Jeg gråter litt for deg nå, stor klem fra meg.

 

Anonymous poster hash: 1b888...198

[Anonym bruker]

Føler med deg, jeg vet akkurat hva du går igjennom, men jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive.

 

Jeg skulle ønske jeg hadde bedt om et personlig brev som jeg kunne lest opp i konfirmasjonen til mitt barn, eller i bryllupet til min lillebror..

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 64f61...6db

[Anonym bruker]

Skriv et brev til han, sett ned alle tanker og følelser. Det gjorde jeg da pappaen min fikk kreft for mange år siden. Da ringte han og ba meg komme for å prate. Det brevet betydde enormt for han. Var lettere å få med seg alt jeg tenkte på når jeg skrev det ned. Pappa var veldig åpen og sterk rundt dette, selv om han ikke viste oss hvor vondt det var. Jeg spurte han flere ganger rett ut om han var redd for å dø, det var han ikke, og det beroliget meg ganske mye. Det er en tung prosess du skal igjennom! Og mange endrer seg etterhvert som sykdomsforløpet gjør det. Kontakt kreftforeningen i kommunen der du bor, de har pårørendegrupper eller noen du kan snakke med!

 

Anonymous poster hash: 2990b...514