Sykepleiere eller andre som jobber med pasienter...

[Anonym bruker]

Regnes det som etisk greit å selv ta initiativ til å diskutere en pasients tro når man legger merke til at pasienten har et lite symbol som sier at han/hun er jøde eller muslim? Eller bør det ikke tas opp med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å dele det/ snakke om det?

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

[Anonym bruker]

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

[Anonym bruker]

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

 

Det var ikke det jeg spurte om.

 

Jeg spurte om det regnes som etisk forsvarlig som sykepleier å selv ta initiativ til å diskutere pasientens religion, eller om det forventes at man ikke går inn på dette med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å snakke om det?

 

Hva når pasienten reagerer med redsel, og muligens har gamle traumer knyttet til sin religion?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

[Anonym bruker]

Eh, selvsgt så tar man ikke opp annet enn det som har noe med pleien/sykdommen å gjøre

 

Anonymous poster hash: 74240...c7b

[Anonym bruker]

 

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

 

Det var ikke det jeg spurte om.

 

Jeg spurte om det regnes som etisk forsvarlig som sykepleier å selv ta initiativ til å diskutere pasientens religion, eller om det forventes at man ikke går inn på dette med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å snakke om det?

 

Hva når pasienten reagerer med redsel, og muligens har gamle traumer knyttet til sin religion?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Det er ikke bare etisk greit, det er uetisk å ikke ta det opp. 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

[Hjertefru]

 

 

 

 

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

Det var ikke det jeg spurte om.

 

Jeg spurte om det regnes som etisk forsvarlig som sykepleier å selv ta initiativ til å diskutere pasientens religion, eller om det forventes at man ikke går inn på dette med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å snakke om det?

 

Hva når pasienten reagerer med redsel, og muligens har gamle traumer knyttet til sin religion?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

Det er ikke bare etisk greit, det er uetisk å ikke ta det opp.

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

Enig. Vi skal ha en helhetlig tilnærming til pasienten. Samtale rundt religiøse symboler er en fin måte å komme inn på temaet på. Du merker fort dersom pasienten ikke vil ha noe snakk om dette og det må selvfølgelig respekteres.

[Anonym bruker]

Eh, selvsgt så tar man ikke opp annet enn det som har noe med pleien/sykdommen å gjøre

 

Anonymous poster hash: 74240...c7b

 

Om du er sykepleier eller annen helsearbeider så er det mulig du er effektiv i jobben din, men om du er nødvendigvis er en god helsearbeider, det kan diskuteres hvis du mener det du skriver helt konsekvent...

 

Det er en balansegang dette med hvor mye man snakker med pasienten, og det er aldri noen fasit! Det finnes heller ingen fasit på hva man prater med pasienten om og hva man ikke prater om.

Det er som regel bra å snakke om andre ting en bare sykdommen/pleien for at pasienten skal føle at h*n ikke bare er sykdom. Pasienten er ikke bare en pasient med en diagnose, pasienten er også et menneske, kanskje mor, datter, bestemor, tante, lærer, fallskjermhopper...

Det er viktig å finne ut hva som motiverer personen for å gjøre den jobben som skal til for å bli frisk igjen, eller for å finne en måte å best leve med sykdommen. Noen ganger hjelper det pasienten å takle ubehag/smerte under pleie/behandling hvis man snakker om andre ting også.

 

Man skal selvfølgelig være bevisst hva man prater om og hvordan. Noen temaer er det viktigere å ha en forsiktig tilnærming til, men så lenge ting blir sagt på en ordentlig måte, så kan man snakke om det meste så lenge man viser oppriktig interesse og viser respekt.

 

Ang. spørsmålet ditt, HI, så synes jeg du kan spørre pasienten. Du er tydeligvis oppriktig interessert og bryr deg, og det tenker jeg pasienten merker også.

Jeg har hatt flere samtaler med pasienter om religion, og felles har alltid vært at pasientene har satt pris på det fordi det har vært en viktig del av livet deres. Mitt inntrykk er at mange, spesielt innvandrere fra enkelte land, sjelden opplever at noen er interessert i religionen deres slik de oppfatter den, men at de blir stigmatisert pga. sin tro. Da kan det være godt å snakke med en person som ser dem som person og som ikke dømmer, men er positiv og interessert.

 

Om du spør og personen ikke vil snakke om det, så er det bare å si noe som at tro kan være en veldig personlig ting, og at du respekterer det og så bytte tema. Om pasienten sier ting som du er veldig uenig i, så vær diplomatisk, ikke begynn en "krangel" med pasienten

 

Siden du tenker på om dette er greit eller ikke så vil jeg tro du har et så bevisst og omsorgsfullt utgangspunkt at du kommer til å ta det opp på riktig måte

 

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

[Anonym bruker]

Har jobbet som sykepleier i 15 år. Har aldri diskutert religion med en pasient.

 

Anonymous poster hash: 1ea51...ece

[Anonym bruker]

 

 

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

 

Det var ikke det jeg spurte om.

 

Jeg spurte om det regnes som etisk forsvarlig som sykepleier å selv ta initiativ til å diskutere pasientens religion, eller om det forventes at man ikke går inn på dette med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å snakke om det?

 

Hva når pasienten reagerer med redsel, og muligens har gamle traumer knyttet til sin religion?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Det er ikke bare etisk greit, det er uetisk å ikke ta det opp. 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

Hvorfor i alle dager skulle det være uetisk å ikke ta det opp !?

 

Og bør man ikke slutte å snakke, når man merker at dette er noe pasienten ikke ønsker å snakke om (forsøker å skjule symbolet umiddelbart når temaet tas opp, reagerer med frykt og svarer svært stresset og kort).

 

Min første tanke var at dette virket uetisk, og skapte frykt hos pasienten som tydelig ikke hadde noe ønske om å snakke om det.

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

[Anonym bruker]

 

Eh, selvsgt så tar man ikke opp annet enn det som har noe med pleien/sykdommen å gjøre

 

Anonymous poster hash: 74240...c7b

 

Om du er sykepleier eller annen helsearbeider så er det mulig du er effektiv i jobben din, men om du er nødvendigvis er en god helsearbeider, det kan diskuteres hvis du mener det du skriver helt konsekvent...

 

Det er en balansegang dette med hvor mye man snakker med pasienten, og det er aldri noen fasit! Det finnes heller ingen fasit på hva man prater med pasienten om og hva man ikke prater om.

Det er som regel bra å snakke om andre ting en bare sykdommen/pleien for at pasienten skal føle at h*n ikke bare er sykdom. Pasienten er ikke bare en pasient med en diagnose, pasienten er også et menneske, kanskje mor, datter, bestemor, tante, lærer, fallskjermhopper...

Det er viktig å finne ut hva som motiverer personen for å gjøre den jobben som skal til for å bli frisk igjen, eller for å finne en måte å best leve med sykdommen. Noen ganger hjelper det pasienten å takle ubehag/smerte under pleie/behandling hvis man snakker om andre ting også.

 

Man skal selvfølgelig være bevisst hva man prater om og hvordan. Noen temaer er det viktigere å ha en forsiktig tilnærming til, men så lenge ting blir sagt på en ordentlig måte, så kan man snakke om det meste så lenge man viser oppriktig interesse og viser respekt.

 

Ang. spørsmålet ditt, HI, så synes jeg du kan spørre pasienten. Du er tydeligvis oppriktig interessert og bryr deg, og det tenker jeg pasienten merker også.

Jeg har hatt flere samtaler med pasienter om religion, og felles har alltid vært at pasientene har satt pris på det fordi det har vært en viktig del av livet deres. Mitt inntrykk er at mange, spesielt innvandrere fra enkelte land, sjelden opplever at noen er interessert i religionen deres slik de oppfatter den, men at de blir stigmatisert pga. sin tro. Da kan det være godt å snakke med en person som ser dem som person og som ikke dømmer, men er positiv og interessert.

 

Om du spør og personen ikke vil snakke om det, så er det bare å si noe som at tro kan være en veldig personlig ting, og at du respekterer det og så bytte tema. Om pasienten sier ting som du er veldig uenig i, så vær diplomatisk, ikke begynn en "krangel" med pasienten

 

Siden du tenker på om dette er greit eller ikke så vil jeg tro du har et så bevisst og omsorgsfullt utgangspunkt at du kommer til å ta det opp på riktig måte

 

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

 

 

Takk for grundig svar .

 

Jeg har naturligvis full forståelse for at mange har behov for og setter pris på samtaler omkring sin tro, særlig ved alvorlig sykdom eller på et dødsleie, men var tydeligvis av den feiloppfatning at initiativet eller et hint burde komme fra pasienten selv eller på et tidspunkt man har blitt godt kjent.

 

 

 

 

.

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Eh, selvsgt så tar man ikke opp annet enn det som har noe med pleien/sykdommen å gjøre

 

Anonymous poster hash: 74240...c7b

Om du er sykepleier eller annen helsearbeider så er det mulig du er effektiv i jobben din, men om du er nødvendigvis er en god helsearbeider, det kan diskuteres hvis du mener det du skriver helt konsekvent...

 

Det er en balansegang dette med hvor mye man snakker med pasienten, og det er aldri noen fasit! Det finnes heller ingen fasit på hva man prater med pasienten om og hva man ikke prater om.

Det er som regel bra å snakke om andre ting en bare sykdommen/pleien for at pasienten skal føle at h*n ikke bare er sykdom. Pasienten er ikke bare en pasient med en diagnose, pasienten er også et menneske, kanskje mor, datter, bestemor, tante, lærer, fallskjermhopper...

Det er viktig å finne ut hva som motiverer personen for å gjøre den jobben som skal til for å bli frisk igjen, eller for å finne en måte å best leve med sykdommen. Noen ganger hjelper det pasienten å takle ubehag/smerte under pleie/behandling hvis man snakker om andre ting også.

 

Man skal selvfølgelig være bevisst hva man prater om og hvordan. Noen temaer er det viktigere å ha en forsiktig tilnærming til, men så lenge ting blir sagt på en ordentlig måte, så kan man snakke om det meste så lenge man viser oppriktig interesse og viser respekt.

 

Ang. spørsmålet ditt, HI, så synes jeg du kan spørre pasienten. Du er tydeligvis oppriktig interessert og bryr deg, og det tenker jeg pasienten merker også.

Jeg har hatt flere samtaler med pasienter om religion, og felles har alltid vært at pasientene har satt pris på det fordi det har vært en viktig del av livet deres. Mitt inntrykk er at mange, spesielt innvandrere fra enkelte land, sjelden opplever at noen er interessert i religionen deres slik de oppfatter den, men at de blir stigmatisert pga. sin tro. Da kan det være godt å snakke med en person som ser dem som person og som ikke dømmer, men er positiv og interessert.

 

Om du spør og personen ikke vil snakke om det, så er det bare å si noe som at tro kan være en veldig personlig ting, og at du respekterer det og så bytte tema. Om pasienten sier ting som du er veldig uenig i, så vær diplomatisk, ikke begynn en "krangel" med pasienten

 

Siden du tenker på om dette er greit eller ikke så vil jeg tro du har et så bevisst og omsorgsfullt utgangspunkt at du kommer til å ta det opp på riktig måte

 

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

Takk for grundig svar .

 

Jeg har naturligvis full forståelse for at mange har behov for og setter pris på samtaler omkring sin tro, særlig ved alvorlig sykdom eller på et dødsleie, men var tydeligvis av den feiloppfatning at initiativet eller et hint burde komme fra pasienten selv eller på et tidspunkt man har blitt godt kjent.

 

 

 

 

.

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

Ja det synes jeg du godt kan, viser at du bryr deg og ser pasienten. Så lenge du spør på en åpen og inkluderende måte selvfølgelig :-) kanskje det også er noen hensyn ift. Pleien man bør ta hensyn til med tanke på religionen? Fint å spørre :-)

 

Anonymous poster hash: cb82f...f54

[Anonym bruker]

 

 

 

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

 

Det var ikke det jeg spurte om.

 

Jeg spurte om det regnes som etisk forsvarlig som sykepleier å selv ta initiativ til å diskutere pasientens religion, eller om det forventes at man ikke går inn på dette med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å snakke om det?

 

Hva når pasienten reagerer med redsel, og muligens har gamle traumer knyttet til sin religion?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Det er ikke bare etisk greit, det er uetisk å ikke ta det opp. 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

Hvorfor i alle dager skulle det være uetisk å ikke ta det opp !?

 

Og bør man ikke slutte å snakke, når man merker at dette er noe pasienten ikke ønsker å snakke om (forsøker å skjule symbolet umiddelbart når temaet tas opp, reagerer med frykt og svarer svært stresset og kort).

 

Min første tanke var at dette virket uetisk, og skapte frykt hos pasienten som tydelig ikke hadde noe ønske om å snakke om det.

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Fordi en hver eneste dag tar hensyn til religion i behandling av pasienter. Du har ikke behandlet mange pasienter om du ikke ser det aspekteret. De som vil holde troen for seg selv går ikke med symboler, og ønsker ikke pasienten å snakke om det så er det opp til den enkelte. 

Og hvorfor i hele verden skulle en pasient reagere med frykt når pleiepersonell eller behandler snakker om religion (ikke minst om det bærer åpenbare symboler)? 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

[Anonym bruker]

 

Eh, selvsgt så tar man ikke opp annet enn det som har noe med pleien/sykdommen å gjøre

 

Anonymous poster hash: 74240...c7b

 

Om du er sykepleier eller annen helsearbeider så er det mulig du er effektiv i jobben din, men om du er nødvendigvis er en god helsearbeider, det kan diskuteres hvis du mener det du skriver helt konsekvent...

 

Det er en balansegang dette med hvor mye man snakker med pasienten, og det er aldri noen fasit! Det finnes heller ingen fasit på hva man prater med pasienten om og hva man ikke prater om.

Det er som regel bra å snakke om andre ting en bare sykdommen/pleien for at pasienten skal føle at h*n ikke bare er sykdom. Pasienten er ikke bare en pasient med en diagnose, pasienten er også et menneske, kanskje mor, datter, bestemor, tante, lærer, fallskjermhopper...

Det er viktig å finne ut hva som motiverer personen for å gjøre den jobben som skal til for å bli frisk igjen, eller for å finne en måte å best leve med sykdommen. Noen ganger hjelper det pasienten å takle ubehag/smerte under pleie/behandling hvis man snakker om andre ting også.

 

Man skal selvfølgelig være bevisst hva man prater om og hvordan. Noen temaer er det viktigere å ha en forsiktig tilnærming til, men så lenge ting blir sagt på en ordentlig måte, så kan man snakke om det meste så lenge man viser oppriktig interesse og viser respekt.

 

Ang. spørsmålet ditt, HI, så synes jeg du kan spørre pasienten. Du er tydeligvis oppriktig interessert og bryr deg, og det tenker jeg pasienten merker også.

Jeg har hatt flere samtaler med pasienter om religion, og felles har alltid vært at pasientene har satt pris på det fordi det har vært en viktig del av livet deres. Mitt inntrykk er at mange, spesielt innvandrere fra enkelte land, sjelden opplever at noen er interessert i religionen deres slik de oppfatter den, men at de blir stigmatisert pga. sin tro. Da kan det være godt å snakke med en person som ser dem som person og som ikke dømmer, men er positiv og interessert.

 

Om du spør og personen ikke vil snakke om det, så er det bare å si noe som at tro kan være en veldig personlig ting, og at du respekterer det og så bytte tema. Om pasienten sier ting som du er veldig uenig i, så vær diplomatisk, ikke begynn en "krangel" med pasienten

 

Siden du tenker på om dette er greit eller ikke så vil jeg tro du har et så bevisst og omsorgsfullt utgangspunkt at du kommer til å ta det opp på riktig måte

 

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

 

 

Snakker du om langtidspasienter nå, eller gjelder dette alle? Jeg kan forstå det om man stort sett omgås helsearbeidere over lengre tid, f.eks. på sykehjem el.l, men jeg, som har vært innlagt på sykehus noen få ganger i maks en uke, foretrekker faktisk å være "bare pasient" for de som jobber der. Det gjør det mer levelig at de ser meg uten klær og i mindre delikate situasjoner.

 

Heldigivis er det ingen av dem som har blitt såpass personlige heller. De gjør jobben sin og er hyggelige, og det holder i massevis.

 

Anonymous poster hash: cfb33...952

[Anonym bruker]

 

 

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

 

 

Takk for grundig svar .

 

Jeg har naturligvis full forståelse for at mange har behov for og setter pris på samtaler omkring sin tro, særlig ved alvorlig sykdom eller på et dødsleie, men var tydeligvis av den feiloppfatning at initiativet eller et hint burde komme fra pasienten selv eller på et tidspunkt man har blitt godt kjent.

 

 

 

 

.

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Neida, det trenger ikke kun være på pasientens initiativ. Du må rett og slett se an den enkelte pasienten og føle deg frem hva som føles riktig og ikke riktig. Det er så enkelt og så vanskelig

 

Siden du er så bevisst på dette så tror jeg du har innsikt og observasjonsevne som er så god at du gjør det som er riktig der og da

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

[Anonym bruker]

 

 

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

 

 

Snakker du om langtidspasienter nå, eller gjelder dette alle? Jeg kan forstå det om man stort sett omgås helsearbeidere over lengre tid, f.eks. på sykehjem el.l, men jeg, som har vært innlagt på sykehus noen få ganger i maks en uke, foretrekker faktisk å være "bare pasient" for de som jobber der. Det gjør det mer levelig at de ser meg uten klær og i mindre delikate situasjoner.

 

Heldigivis er det ingen av dem som har blitt såpass personlige heller. De gjør jobben sin og er hyggelige, og det holder i massevis.

 

Anonymous poster hash: cfb33...952

 

 

Det er som nevnt over ingen fasti og man skal alltid se an pasienten og situasjonen. Ofte så merker man om noen ønsker å ha det slik du sier du vil, at man bare gjør jobben sin og ikke særlig annet. Samtale i slike situasjoner kan være minimale og kanskje mer "overfladiske". Det er ofte også avhengig av hvor syk pasienten er, hvilke diagnoser, personlighet osv. osv.

 

Det blir alltid en balansegang, man bør som helsearbeider ha alle følere ute for å prøve å finne ut hva som er riktig for den aktuelle pasienten.

 

Noen vil gjerne snakke når intim pleie/behandling skal gjøres, andre vil det absolutt ikke. Kunsten er å vite hva til hvem og når.

Jeg mente ikke med det jeg skrev over at man absolutt alltid skal og må snakke om personlige ting med alle pasienter. Men det er ofte riktig å gjøre det til en viss grad, hvor mye varierer fra pasient til pasient. Og noen er som deg, vil helst bare slippe - og det skal også respekteres

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

 

Det var ikke det jeg spurte om.

 

Jeg spurte om det regnes som etisk forsvarlig som sykepleier å selv ta initiativ til å diskutere pasientens religion, eller om det forventes at man ikke går inn på dette med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å snakke om det?

 

Hva når pasienten reagerer med redsel, og muligens har gamle traumer knyttet til sin religion?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Det er ikke bare etisk greit, det er uetisk å ikke ta det opp. 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

Hvorfor i alle dager skulle det være uetisk å ikke ta det opp !?

 

Og bør man ikke slutte å snakke, når man merker at dette er noe pasienten ikke ønsker å snakke om (forsøker å skjule symbolet umiddelbart når temaet tas opp, reagerer med frykt og svarer svært stresset og kort).

 

Min første tanke var at dette virket uetisk, og skapte frykt hos pasienten som tydelig ikke hadde noe ønske om å snakke om det.

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Fordi en hver eneste dag tar hensyn til religion i behandling av pasienter. Du har ikke behandlet mange pasienter om du ikke ser det aspekteret. De som vil holde troen for seg selv går ikke med symboler, og ønsker ikke pasienten å snakke om det så er det opp til den enkelte. 

Og hvorfor i hele verden skulle en pasient reagere med frykt når pleiepersonell eller behandler snakker om religion (ikke minst om det bærer åpenbare symboler)? 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

Hjelpes.

Selvfølgelig kan de bruke religiøse symboler for egen del når de ønsker å ha troen for seg selv, ofte ser man nettopp da at de skjuler det (f.eks. tar korset de har rundt halsen innenfor genseren).

 

Og jeg skjønner at du, i motsetning til meg, ikke kjenner jøder som av frykt ber barna sine om å ikke snakke høyt om at de er jøder. Eller muslimer som velger å holde sin tro skjult fra sine kolleger av frykt for negativ forskjellsbehandling.

 

Slik samfunnet er, så forstår jeg faktisk den frykten veldig godt, og det er derfor jeg hadde en tankegang om at religion var noe man ikke selv tok opp med mindre pasienten var stolt av sine symboler eller selv tok initiativ.

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

 

Det var ikke det jeg spurte om.

 

Jeg spurte om det regnes som etisk forsvarlig som sykepleier å selv ta initiativ til å diskutere pasientens religion, eller om det forventes at man ikke går inn på dette med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å snakke om det?

 

Hva når pasienten reagerer med redsel, og muligens har gamle traumer knyttet til sin religion?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Det er ikke bare etisk greit, det er uetisk å ikke ta det opp. 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

Hvorfor i alle dager skulle det være uetisk å ikke ta det opp !?

 

Og bør man ikke slutte å snakke, når man merker at dette er noe pasienten ikke ønsker å snakke om (forsøker å skjule symbolet umiddelbart når temaet tas opp, reagerer med frykt og svarer svært stresset og kort).

 

Min første tanke var at dette virket uetisk, og skapte frykt hos pasienten som tydelig ikke hadde noe ønske om å snakke om det.

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Fordi en hver eneste dag tar hensyn til religion i behandling av pasienter. Du har ikke behandlet mange pasienter om du ikke ser det aspekteret. De som vil holde troen for seg selv går ikke med symboler, og ønsker ikke pasienten å snakke om det så er det opp til den enkelte. 

Og hvorfor i hele verden skulle en pasient reagere med frykt når pleiepersonell eller behandler snakker om religion (ikke minst om det bærer åpenbare symboler)? 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

Hjelpes.

Selvfølgelig kan de bruke religiøse symboler for egen del når de ønsker å ha troen for seg selv, ofte ser man nettopp da at de skjuler det (f.eks. tar korset de har rundt halsen innenfor genseren).

 

Og jeg skjønner at du, i motsetning til meg, ikke kjenner jøder som av frykt ber barna sine om å ikke snakke høyt om at de er jøder. Eller muslimer som velger å holde sin tro skjult fra sine kolleger av frykt for negativ forskjellsbehandling.

 

Slik samfunnet er, så forstår jeg faktisk den frykten veldig godt, og det er derfor jeg hadde en tankegang om at religion var noe man ikke selv tok opp med mindre pasienten var stolt av sine symboler eller selv tok initiativ.

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Og en person med traumer knyttet til f.eks. forfølgelse på grunn av sin religionsutøvelse i hjemlandet, eller noen som har et minne om holocaust, kan naturligvis bli redd og engstelig hvis de ikke har invitert til en diskusjon omkring dette.

Dette mener jeg faktisk nærmest er elementær menneskeforståelse...

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

[Anonym bruker]

Synes ikke du virker spesielt god på kommunikasjon i det hele tatt, så det er kanskje greit om du bare ligger unna potensielt ømtålige temaer.

 

Anonymous poster hash: ae74e...223

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Å diskutere sammen med psienten ja?

Ja, det tenker jeg at man kan spørre om. Både ang mat og mannlig/kvinnelelig hjelp eks. Men ikke spør og grav unødvendig tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: 303ac...f6e

 

Det var ikke det jeg spurte om.

 

Jeg spurte om det regnes som etisk forsvarlig som sykepleier å selv ta initiativ til å diskutere pasientens religion, eller om det forventes at man ikke går inn på dette med mindre pasienten selv uttrykker et ønske om å snakke om det?

 

Hva når pasienten reagerer med redsel, og muligens har gamle traumer knyttet til sin religion?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Det er ikke bare etisk greit, det er uetisk å ikke ta det opp. 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

Hvorfor i alle dager skulle det være uetisk å ikke ta det opp !?

 

Og bør man ikke slutte å snakke, når man merker at dette er noe pasienten ikke ønsker å snakke om (forsøker å skjule symbolet umiddelbart når temaet tas opp, reagerer med frykt og svarer svært stresset og kort).

 

Min første tanke var at dette virket uetisk, og skapte frykt hos pasienten som tydelig ikke hadde noe ønske om å snakke om det.

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Fordi en hver eneste dag tar hensyn til religion i behandling av pasienter. Du har ikke behandlet mange pasienter om du ikke ser det aspekteret. De som vil holde troen for seg selv går ikke med symboler, og ønsker ikke pasienten å snakke om det så er det opp til den enkelte. 

Og hvorfor i hele verden skulle en pasient reagere med frykt når pleiepersonell eller behandler snakker om religion (ikke minst om det bærer åpenbare symboler)? 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

Hjelpes.

Selvfølgelig kan de bruke religiøse symboler for egen del når de ønsker å ha troen for seg selv, ofte ser man nettopp da at de skjuler det (f.eks. tar korset de har rundt halsen innenfor genseren).

 

Og jeg skjønner at du, i motsetning til meg, ikke kjenner jøder som av frykt ber barna sine om å ikke snakke høyt om at de er jøder. Eller muslimer som velger å holde sin tro skjult fra sine kolleger av frykt for negativ forskjellsbehandling.

 

Slik samfunnet er, så forstår jeg faktisk den frykten veldig godt, og det er derfor jeg hadde en tankegang om at religion var noe man ikke selv tok opp med mindre pasienten var stolt av sine symboler eller selv tok initiativ.

 

 

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Og en person med traumer knyttet til f.eks. forfølgelse på grunn av sin religionsutøvelse i hjemlandet, eller noen som har et minne om holocaust, kan naturligvis bli redd og engstelig hvis de ikke har invitert til en diskusjon omkring dette.

Dette mener jeg faktisk nærmest er elementær menneskeforståelse...

 

Anonymous poster hash: cd077...38f

 

 

Jeg sier nå bare hjelpes tilbake til deg. Snakk om å lage drama! 

 

En vanlig anamnese skal inneholde spørsmål om relgion, enkelt og greit fordi en tilrettelegger. Det er ingen diskusjon, det er et spørsmål for å gjøre oppholdet bedre for pasienten. Pasienter blir ikke redde av den grunn, må jeg minne om at vi bor i Norge!? 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

[Anonym bruker]

Synes ikke du virker spesielt god på kommunikasjon i det hele tatt, så det er kanskje greit om du bare ligger unna potensielt ømtålige temaer.

 

Anonymous poster hash: ae74e...223

 

Eller pasienter overhode! 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

[Anonym bruker]

 

Jeg sier nå bare hjelpes tilbake til deg. Snakk om å lage drama! 

 

En vanlig anamnese skal inneholde spørsmål om relgion, enkelt og greit fordi en tilrettelegger. Det er ingen diskusjon, det er et spørsmål for å gjøre oppholdet bedre for pasienten. Pasienter blir ikke redde av den grunn, må jeg minne om at vi bor i Norge!? 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

 

Det er da stor forskjell på en anamnese og en samtale under pleie/behandling!

Anamnesen skal være konstruktiv og rett frem mtp. å kartlegge sykdomshistorie og ev. andre faktorer som spiller inn for helsen, samt en enkelt oversikt over sivilstatus.

 

Det HI har snakket om er tydeligvis noe ganske annet enn det du snakker om.

 

Må bare si at HI virker langt mer reflektert enn det du gjør, og det å be HI holde seg unna pasienter er bare et stakkarslig forsøk på hersketeknikk som jeg er sikker på at HI ikke tar til seg i det hele tatt

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

[Anonym bruker]

 

 

Jeg sier nå bare hjelpes tilbake til deg. Snakk om å lage drama! 

 

En vanlig anamnese skal inneholde spørsmål om relgion, enkelt og greit fordi en tilrettelegger. Det er ingen diskusjon, det er et spørsmål for å gjøre oppholdet bedre for pasienten. Pasienter blir ikke redde av den grunn, må jeg minne om at vi bor i Norge!? 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

 

Det er da stor forskjell på en anamnese og en samtale under pleie/behandling!

Anamnesen skal være konstruktiv og rett frem mtp. å kartlegge sykdomshistorie og ev. andre faktorer som spiller inn for helsen, samt en enkelt oversikt over sivilstatus.

 

Det HI har snakket om er tydeligvis noe ganske annet enn det du snakker om.

 

Må bare si at HI virker langt mer reflektert enn det du gjør, og det å be HI holde seg unna pasienter er bare et stakkarslig forsøk på hersketeknikk som jeg er sikker på at HI ikke tar til seg i det hele tatt

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

 

 

Og en ting til - jo, personer som kommer fra krigssoner der religion er teme, som er forfulgt pga. sin religion kan absolutt bli redd om man spør direkte om religion. Derfor er HIs opprinnelige spørsmål helt på sin plass. En anamnese vil, om utført korrekt, avdekke bakgrunn, og om man forstår at pasienten har en slik bakgrunn så skal man trå langt mer forsiktig.

 

Det at du uttaler "Pasienter blir ikke redde av den grunn, må jeg minne om at vi bor i Norge!?" viser at DU har svært liten innsikt i en slik problematikk!

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

[Anonym bruker]

Som spl, lege eller andre behandlere snakker en om religion for å legge til rette for pasienten. Skal en drive smalltalk så snakker en ikke om ømtålige tema. Det bør hi forstå. Men det er uetisk å ikke kartlegge religion under et opphold.

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg sier nå bare hjelpes tilbake til deg. Snakk om å lage drama!

 

En vanlig anamnese skal inneholde spørsmål om relgion, enkelt og greit fordi en tilrettelegger. Det er ingen diskusjon, det er et spørsmål for å gjøre oppholdet bedre for pasienten. Pasienter blir ikke redde av den grunn, må jeg minne om at vi bor i Norge!?

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

 

 

 

 

Det er da stor forskjell på en anamnese og en samtale under pleie/behandling!

Anamnesen skal være konstruktiv og rett frem mtp. å kartlegge sykdomshistorie og ev. andre faktorer som spiller inn for helsen, samt en enkelt oversikt over sivilstatus.

 

Det HI har snakket om er tydeligvis noe ganske annet enn det du snakker om.

 

Må bare si at HI virker langt mer reflektert enn det du gjør, og det å be HI holde seg unna pasienter er bare et stakkarslig forsøk på hersketeknikk som jeg er sikker på at HI ikke tar til seg i det hele tatt

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

Og en ting til - jo, personer som kommer fra krigssoner der religion er teme, som er forfulgt pga. sin religion kan absolutt bli redd om man spør direkte om religion. Derfor er HIs opprinnelige spørsmål helt på sin plass. En anamnese vil, om utført korrekt, avdekke bakgrunn, og om man forstår at pasienten har en slik bakgrunn så skal man trå langt mer forsiktig.

 

Det at du uttaler "Pasienter blir ikke redde av den grunn, må jeg minne om at vi bor i Norge!?" viser at DU har svært liten innsikt i en slik problematikk!

 

Anonymous poster hash: caaf5...577

Hvem er det som forsøker seg på hersketeknikk?

Pasienter med en traumatisk bakgrunn skal i enda større grad behandles med respekt og da er forståelse av religion svært viktig.

Jeg jobber daglig med flyktninger og har ikke en eneste gang i løpet av 10 år opplevd at de ikke vil snakke om religion.

 

Dersom det er smalltalk og nysgjerrighet hi snakker om så har hun ordlagt seg uklart.

 

 

Anonymous poster hash: 1d863...2c9

[Anonym bruker]

Vi forholder oss til det som står spesifisert i pasientens papirer og tilrettelegger deretter. Utenom det så har vi det slik at man skal holde seg nøytral ift tro, livssyn og politisk ståsted. Hvis en pasient begynner å prate om dette selv så selvfølgelig snakker vi om det, stiller spørsmål og sånt. Men vi skal aldri diskutere ting på noen måte eller si hva vi mener.

 

Anonymous poster hash: 1714b...85d