Jeg føler at jeg ødelegger mannen min

[Anonym bruker]

Tenker så mange ganger at han burde ha vært sammen med noen som behandlet ham bedre.

 

Han irriterer meg fryktelig mye. Og selv om jeg hver gang jeg er hjemmefra lover meg selv at jeg skal bli bedre så skjer det et eller annet som vipper meg av pinnen.

 

Vi har en historie med at jeg tidlig i forholdet hjalp ham med gammel gjeld. Han har hatt vansker med å holde på en jobb, og er tafatt også hjemme. Jeg har i lang tid følt at alt faller på meg og mister hans positive sider av syne.

 

Jeg er egentlig en person som ler mye og som får det beste ut av en situasjon. Men ikke i forhold til ham. Vi ler aldri sammen, og det er mye min feil. Men heg har gitt ham verktøyene for at jeg skal bli gladere. Det går på å ta i et tak hjemme og få mer struktur i livet sitt. Han velger å ikke gjøre noe med det.

 

Han er nok deprimert - og jeg hjelper i alle fall ikke situasjonen. Jeg har tatt opp med ham at vi kanskje burde bo hver for oss, men han mener vi ikke har det så ille som jeg sier. Egentlig tror jeg han er mest redd for å miste huset og få mindre tid med barnet.

 

Huff, for en situasjon. Sammen med ham er jeg en person jeg ikke ønsker å være

 

Anonymous poster hash: 01513...afa

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Her har vi valgt å bo fra hverandre en periode (er forsatt gift og "besøker" hverandre). Det ser ut som at mannen er kommet ut av depresjonen, og vi har det så utrolig mye hyggeligere sammen når vi er sammen nå. 

Anonymous poster hash: fc3d1...6aa

[Anonym bruker]

Først og fremst, hvis mannen er deprimert, så bør han få hjelp. Ingenting blir bedre av å gå hjemme uten noenting å gjøre. At du stiller krav til han er vel og bra, men når han ikke gjennomfører og det ender med at du blir irritert, så blir det bare en ond sirkel. 

 

Dere må snakke sammen, virkelig snakke, dere må begge lytte og begge være ærlige. For dere ser nok begge to at dette går ikke i lengden. Han fortjener hjelp, og du fortjener også en som bidrar hjemme, særlig når han ikke engang jobber. Dere må komme fram til en avtale som dere begge kan vise til når ting ikke går som de skal. F.eks at han søker hjelp via fastlegen, og så begynner med noe småtteri hjemme hver dag, en klesvask f.eks, som skal vaskes, henges opp og brettes og legges i skap og skuffer når det er tørt. Og når han har gjort det må du passe på å rose han for det. Det blir litt mamma-sønn opplegg i starten, men en som er langt nede trenger det, en liten puff, og så mestringsfølelse og positive tilbakemeldinger når en oppgave er gjennomført. Og så øke på litt etterhvert, med f.eks støvsuging av hele huset i løpet av en uke, hvor han kan velge når det skal skje. Og så videre. Lag skjemaer sammen over hva som skal gjøres, så han hele tiden har oversikten, og så kan han krysse ut etterhvert som ting blir gjort. Men du kan ikke forvente at han skal gjøre alt med en gang, det blir overveldende og så ender det med at ingenting blir gjort. Tro meg, jeg har vært der selv. 

 

Hvis han ikke er villig til å prøve og endre seg, så bør du nesten revurdere om dette er et forhold du vil være i. Mener han at ingenting er galt og at dere har det fint, selv etter at dere har snakket sammen, så kan du ikke se for deg at dette er en mann som vil forandre seg nevneverdig i tiden som kommer. Kanskje han da trenger en oppvåkning i form av at dere bor hver for dere, tar en pause i forholdet eller noe lignende. Uansett bør dere få en forandring inn i livet deres, for å gå sånn og irritere seg over hverandre er ikke bra for noen. 

Anonymous poster hash: 1fe90...17c