Er det foreldre eller besteforeldre som bør ta kontakt?

[Anonym bruker]

Vi stusser over mannens foreldre som aldri tar kontakt. Men så kom jeg til å tenke på at det kan jo hende de tenker det samme om oss?

 

Men i mitt hode bør besteforeldre ta kontakt, tilby avlastning. Vise at de ønsker å være sammen med barnebarna. 

Anonymous poster hash: 9db17...d92

[Anonym bruker]

Det bør gå begge veier, ikke bare den ene eller andre veien.

Anonymous poster hash: b0d3a...092

[Anonym bruker]

 

Vi stusser over mannens foreldre som aldri tar kontakt. Men så kom jeg til å tenke på at det kan jo hende de tenker det samme om oss?

 

Men i mitt hode bør besteforeldre ta kontakt, tilby avlastning. Vise at de ønsker å være sammen med barnebarna.

 

Anonymous poster hash: 9db17...d92

Ja, de bør jo vise interesse for barnebarna men det med avlastning syns jeg ikke en kan forlange.

Om de ønsker ta barna med på en tur i skogen, på kino eøwør ha de på overnatting er jo ikke så viktig, men noe interesse bør det jo være.

 

Samtidig bør dere jo invitere besteforeldrene med på ting?

Be dem på middag, avslutning i skole/bhg osv.

 

 

Anonymous poster hash: 6a822...f31

[Anonym bruker]

 

 

Vi stusser over mannens foreldre som aldri tar kontakt. Men så kom jeg til å tenke på at det kan jo hende de tenker det samme om oss?

 

Men i mitt hode bør besteforeldre ta kontakt, tilby avlastning. Vise at de ønsker å være sammen med barnebarna.

 

Anonymous poster hash: 9db17...d92

Ja, de bør jo vise interesse for barnebarna men det med avlastning syns jeg ikke en kan forlange.

Om de ønsker ta barna med på en tur i skogen, på kino eøwør ha de på overnatting er jo ikke så viktig, men noe interesse bør det jo være.

 

Samtidig bør dere jo invitere besteforeldrene med på ting?

Be dem på middag, avslutning i skole/bhg osv.

 

 

Anonymous poster hash: 6a822...f31

 

Hjelp- så mye feil😱

 

 

Anonymous poster hash: 6a822...f31

[Anonym bruker]

Det er blitt litt ond sirkel. Vi har invitert dem på middag noen ganger, men får aldri invitasjon tilbake. Eneste de ønsker av kontakt virker å være å feire julen hos oss. Mistenker at det er fordi de da får alt servert på sølvfat.

Anonymous poster hash: 9db17...d92

[Gjest Sekretøsa]

Jeg tenker at det aldri er barnas oppgave å opprettholde kontakt med foreldrene sine.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det aldri er barnas oppgave å opprettholde kontakt med foreldrene sine.

 

Nei, det er nok slik jeg tenker også. Dersom jeg ikke har snakket med mamma på noen dager sender hun alltid en sms og spør om det er noe hun kan bidra med. 

 

Anonymous poster hash: 9db17...d92

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det aldri er barnas oppgave å opprettholde kontakt med foreldrene sine.

Jeg tenker at det stort sett er foreldrenes oppgave frem til barna er omtrent 20, fra barna er 20 til foreldrene blir ca 80 eller blir syke er det begges ansvar og deretter er det i hovedsak barnas oppgave.

 

Anonymous poster hash: dff4d...192

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker at det aldri er barnas oppgave å opprettholde kontakt med foreldrene sine.

Jeg tenker at det stort sett er foreldrenes oppgave frem til barna er omtrent 20, fra barna er 20 til foreldrene blir ca 80 eller blir syke er det begges ansvar og deretter er det i hovedsak barnas oppgave.

 

Anonymous poster hash: dff4d...192

 

 

Enig i at ansvaret er barna fra det tidspunkt foreldrene blir syke og gamle.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9db17...d92

[Gjest Sekretøsa]

 

 

 

Jeg tenker at det aldri er barnas oppgave å opprettholde kontakt med foreldrene sine.

Jeg tenker at det stort sett er foreldrenes oppgave frem til barna er omtrent 20, fra barna er 20 til foreldrene blir ca 80 eller blir syke er det begges ansvar og deretter er det i hovedsak barnas oppgave.

 

Anonymous poster hash: dff4d...192

Enig i at ansvaret er barna fra det tidspunkt foreldrene blir syke og gamle.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9db17...d92

Jeg og. Men ikke fra 20 år. Det er vel normalt at man bryr seg om barn og barnebarn selvom de har flyttet ut. Har en far som aldri tar kontakt, og gidder ikke. Han har aldri brydd seg, ringer bare for å be oss i bursdag til de to andre ungene sine, av plikt.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tenker at det aldri er barnas oppgave å opprettholde kontakt med foreldrene sine.

Jeg tenker at det stort sett er foreldrenes oppgave frem til barna er omtrent 20, fra barna er 20 til foreldrene blir ca 80 eller blir syke er det begges ansvar og deretter er det i hovedsak barnas oppgave.Anonymous poster hash: dff4d...192

Enig i at ansvaret er barna fra det tidspunkt foreldrene blir syke og gamle.

HiAnonymous poster hash: 9db17...d92

Jeg og. Men ikke fra 20 år. Det er vel normalt at man bryr seg om barn og barnebarn selvom de har flyttet ut. Har en far som aldri tar kontakt, og gidder ikke. Han har aldri brydd seg, ringer bare for å be oss i bursdag til de to andre ungene sine, av plikt.

Det er klart det er normalt å bry seg om barna sine selv om de er over 20 og har flyttet ut, men det er også normalt å bry seg om foreldrene sine. Derfor mener jeg ansvaret går like mye begge veier.

 

Anonymous poster hash: dff4d...192

[Anonym bruker]

Mine foreldre er veldig til stede for oss ig barnebarna, når de først er her. Men det er sjelden. Og de ringer nesten aldri. Ber aldri om å få passe ungene eller om vi kan besøke dem. Jeg synes det er sårt.

 

Anonymous poster hash: 30df5...782

[Superdolly]

I mine øyne er det merkelig å legge ansvaret for kontakt over på kun den ene parten. Så lenge begge parter er voksne, friske og ved sine fulle fem mener jeg at det må være begges ansvar å opprettholde kontakten. Det virker litt pussig å sitte og være fornærmet fordi de aldri tar kontakt dersom man ikke gjør det selv.

 

Nå skal det sies at i min og min manns familier har vi det jeg alltid har trodd var normale forhold. Vi kan ringe, sende sms, dukke opp ubedt eller invitere på middag. Vi kan spørre om barnevakt, og vi kan tåle et nei. Jeg stusser kåe jeg leser på DiB (det er bare her inne jeg hører slike ting) om folk som ikke kan snakke med sine egne foreldre, som ikke kan sende dem en sms eller ringe dem fordi det er liksom foreldrenes jobb å opprettholde kontakten. (Ja, jeg ser at der HIs svigerforeldre. Da er det jo hennes manns foreldre.) Jeg synes det er merkelig å telle opp hvor mange ganger de ringer og tar initiativ i forhold til hvor mange ganger man selv ringer og tar inititativ.

 

Det er jo familien. Det er de menneskene man skal være mest trygg på, de menneskene man lettest skal kunne snakke med. De man skal kunne være seg selv sammen med.

[Gjest ronja røverdatter]

Enda en tanke som aldri har slått meg.  Har vel alltid tatt det som en selvfølge at begge parter tar sin del av ansvaret for å oppretteholde kontakten.  Voksne barn har da like mye ansvar for å ta en telefon til sine foreldre for å høre hvordan det står til som omvendt. 

 

I perioder er det vi som tar kontakt mest, andre perioder er det dem som tar kontakt mest.  

[Anonym bruker]

Jeg mener det må gå begge veier.

 

Det er sårt når det bare går en vei.

Svigers tar aldri initiativ til å treffe/ringe oss. Er vi som må ringe/komme på besøk til dem. Når vi ringes spør de ikke engang hvordan det går med barnebarna. Overhode ingen engasjement. 

Nå har vi ikke sett dem på tre måneder og de bor 20 min unna. Vi har invitert dem over flere ganger, men det passer aldri.

De gadd ikke en gang å komme på besteforeldrefest i barnehagen, juleshow på skolen eller noen ting. "Det er så masete og kjedelig på slike ting." "Vi er ferdig med barn vi". (Yngstemann er 26 år så det er ikke sånn at sistemann nettopp har flyttet ut) Greit nok at de synes det er kjedelig, men barnebarna synes det er stas å vise frem hva de har øvet på i ukesvis.

Når vi endelig treffes blir de sur og skuffet fordi barnebarna ikke kaster seg om halsen på dem, men er sjenerte og ser på dem som litt fremmede. 

 

 

Mine foreldre er oftere på besøk enn svigers, og de bor på andre siden av landet - er gamle og har skrantende helse. De er superengasjert i barnebarna, meg og samboer. De ringer støtt for å høre siste nytt og vice versa.

 

Ser at jeg sporer helt av her, men var godt å få ut litt frustrasjon. Har aldri sagt et vondt ord om eller til svigers til noen tidligere. 

 

Anonymous poster hash: d8b49...030