I dag slo 4-åringen meg hardt i ansiktet

[Anonym bruker]

Fordi jeg var streng og sa at hun måtte komme, for nå skulle vi dra hjem. Var på et kjøpesenter hvor de har en lekeplass inne. Hun hadde ikke lyst til å gå, og jeg ble streng. Hun responderte med sinne, og slo meg så hardt hun kunne i ansiktet.

Hvordan ville du reagert?

Hva ville du sagt/gjort til henne?

Hva slags konsekvenser ville det blitt?

 

Anonymous poster hash: 2a173...7eb

[Anonym bruker]

Jeg hadde vist at det var vondt. At jeg ble skuffet. Sagt klart i fra at den opoførselen ikke er grei. Spurt henne hva hun hadde synes om andre hadde gjort det mot henne. Hadde snakket rolig med henne om det før leggetid. Prøvd å si at det er helt feil å slå og at det ikke er greit å reagere slik uansett hvor sint man er i øyeblikket. Gi henne en fear sjanse til å si unnskyld. Godta unskyldningen og ikke nevn det igjen med mindre hun slår igjen.

 

Anonymous poster hash: 045f6...a72

[skinnfilla]

Jeg hadde tatt krapylet under armen, båret henne ut i bilen og rett hjem.

I bilen hadde det nok kommet en kraftig tordentale, med løfter om konsekvenser fra en annen verden, om det gjentar seg.

 

Dette må du slå hardt ned på, det er ikke akseptabel oppførsel , i det hele tatt!

 

Minstejenta har slått meg i armen i sinne en gang, da var hun 2,5 , da ble det månelyst gitt.

plasserte henne på en stol og ga klar beskjed om hva jeg syns om det.

det har aldri skjedd igjen.

[Anonym bruker]

Glemte selvfølgelig at hun siden sommeren har vist tendenser til å ville slå når hun blir sint (og hun blir sint for den minste ting). Når hun har veivet etter meg tidligere har jeg gjort dette: satt meg ned på huk, tatt tak i armen hennes og sagt at jeg blir lei meg når hun slår, og hvordan ville hun likt det om jeg slo henne hvis jeg ble sint? Alt på en rolig måte.

Men det går bare ikke inn! Har holdt på med dette i mer eller mindre grad et år nå. I dag var første gangen hun har slått i ansiktet, og første gangen det har gjort vondt. Hva i all verden skal jeg gjøre for å få slutt på dette? Pedagogisk prat hjelper ikke! HI

 

Anonymous poster hash: 2a173...7eb

[Anonym bruker]

Ikke uvanlig dette, men utrolig slitsomt! Jeg hadde satt meg ned og sagt: jeg vil ikke at du slår, nå fikk jeg vondt. Det er greit å bli sinna, men det er ikke lov å slå. Klarer du å fortelle meg hvorfor du gjorde det? ... Hadde prøvd å finne ut om det er noe som plager henne hvis det er en tendens som har utviklet seg nylig. Barn er barn, de føler og klarer ikke å tenke rasjonelt. Å bli sinna, skrike, kjefte osv hjelper ikke, det gjør det bare værre.( selv om man av og til har lyst å knocke ned ungen selv;-) )

 

Anonymous poster hash: 500d7...8cc

[Anonym bruker]

Ikke uvanlig dette, men utrolig slitsomt! Jeg hadde satt meg ned og sagt: jeg vil ikke at du slår, nå fikk jeg vondt. Det er greit å bli sinna, men det er ikke lov å slå. Klarer du å fortelle meg hvorfor du gjorde det? ... Hadde prøvd å finne ut om det er noe som plager henne hvis det er en tendens som har utviklet seg nylig. Barn er barn, de føler og klarer ikke å tenke rasjonelt. Å bli sinna, skrike, kjefte osv hjelper ikke, det gjør det bare værre.( selv om man av og til har lyst å knocke ned ungen selv;-) )

 

Anonymous poster hash: 500d7...8cc

Jeg har som skrevet forsøkt å snakke rolig til henne. Denne oppførselen har stått på i mer eller mindre grad et år. Altså ikke noe nytt. Jeg har sikkert sagt ifra på pedagogisk måte rundt tyve ganger ved tidligere tilfeller.

I dag eksploderte jeg faktisk. Jeg hevet stemmen (høyt) og sa at nå var det nok, jeg blir lei meg, jeg fortjener ikke dette, og det der gjør du aldri igjen etc.

Nå sitter jeg her og lurer på hvor veien går videre etter dette. Vil ikke bli rope-mamma. Men jeg vil heller ikke bli slått ukentlig av barnet mitt. HI

 

 

Anonymous poster hash: 2a173...7eb

[skinnfilla]

 

Ikke uvanlig dette, men utrolig slitsomt! Jeg hadde satt meg ned og sagt: jeg vil ikke at du slår, nå fikk jeg vondt. Det er greit å bli sinna, men det er ikke lov å slå. Klarer du å fortelle meg hvorfor du gjorde det? ... Hadde prøvd å finne ut om det er noe som plager henne hvis det er en tendens som har utviklet seg nylig. Barn er barn, de føler og klarer ikke å tenke rasjonelt. Å bli sinna, skrike, kjefte osv hjelper ikke, det gjør det bare værre.( selv om man av og til har lyst å knocke ned ungen selv;-) )Anonymous poster hash: 500d7...8cc

Jeg har som skrevet forsøkt å snakke rolig til henne. Denne oppførselen har stått på i mer eller mindre grad et år. Altså ikke noe nytt. Jeg har sikkert sagt ifra på pedagogisk måte rundt tyve ganger ved tidligere tilfeller.

I dag eksploderte jeg faktisk. Jeg hevet stemmen (høyt) og sa at nå var det nok, jeg blir lei meg, jeg fortjener ikke dette, og det der gjør du aldri igjen etc.

Nå sitter jeg her og lurer på hvor veien går videre etter dette. Vil ikke bli rope-mamma. Men jeg vil heller ikke bli slått ukentlig av barnet mitt. HIAnonymous poster hash: 2a173...7eb

Du trenger ikke bli ropemamma selv om du gir klar beskjed at det ikke er greit

Klart du skal si ifra så hun skjønner det er alvor.

Jeg blir helt svett av alt det der pedagogikkmaset.

Du må ikke slå ,da blir mamma lei seg , bladibladibla.

Det er ikke lov å slå! Sånn er det bare.

[*Nøtta*]

Avogtil må det være lov å bli sinna. Skikkelig sinna.

Spesielt om tidligere pedagogisk prat ikke har fungert...mener nå jeg.

[Anonym bruker]

 

 

Ikke uvanlig dette, men utrolig slitsomt! Jeg hadde satt meg ned og sagt: jeg vil ikke at du slår, nå fikk jeg vondt. Det er greit å bli sinna, men det er ikke lov å slå. Klarer du å fortelle meg hvorfor du gjorde det? ... Hadde prøvd å finne ut om det er noe som plager henne hvis det er en tendens som har utviklet seg nylig. Barn er barn, de føler og klarer ikke å tenke rasjonelt. Å bli sinna, skrike, kjefte osv hjelper ikke, det gjør det bare værre.( selv om man av og til har lyst å knocke ned ungen selv;-) )Anonymous poster hash: 500d7...8cc

Jeg har som skrevet forsøkt å snakke rolig til henne. Denne oppførselen har stått på i mer eller mindre grad et år. Altså ikke noe nytt. Jeg har sikkert sagt ifra på pedagogisk måte rundt tyve ganger ved tidligere tilfeller.

I dag eksploderte jeg faktisk. Jeg hevet stemmen (høyt) og sa at nå var det nok, jeg blir lei meg, jeg fortjener ikke dette, og det der gjør du aldri igjen etc.

Nå sitter jeg her og lurer på hvor veien går videre etter dette. Vil ikke bli rope-mamma. Men jeg vil heller ikke bli slått ukentlig av barnet mitt. HIAnonymous poster hash: 2a173...7eb

Du trenger ikke bli ropemamma selv om du gir klar beskjed at det ikke er greit

Klart du skal si ifra så hun skjønner det er alvor.

Jeg blir helt svett av alt det der pedagogikkmaset.

Du må ikke slå ,da blir mamma lei seg , bladibladibla.

Det er ikke lov å slå! Sånn er det bare.

Hehe, takk for svar. Følte meg litt bedre da jeg leste det. Ja, klart jeg må si ifra. Men jeg tenker også at det går inflasjon i responsen min. For hva neste gang? (Det blir en neste gang, kan jeg med sikkerhet si) Må jeg rope enda høyere da? Det er ikke en vei jeg ønsker å gå. Hva gjør jeg da? Det er ingenting jeg kan si som får henne til å slutte. Hun er en hissigpropp av natur -akkurat som meg- og mister hodet fullstendig når hun blir sint.

HI

 

 

Anonymous poster hash: 2a173...7eb

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du ble sinna, det er menneskelig! Jeg sier bare at jo, barn forstår faktisk ikke. Så hva gjør vi voksene da? Vi må faktisk være den pedagogiske og fortsette slik. Selv om noen referer til det som tull! Anbefaler jesper juul sine bøker, synes han har noen gode poeng! Og hvis det aldri når inn, og ting står

bom fast hadde jeg bedt om hjelp hos helsestasjonen el.l. Forstår inderlig godt at man ikke vil være sinna mamma, og det trenger man heller ikke å være når man finner "riktig"taktikk. Er det noe som endret seg for 1 år siden da?

 

Anonymous poster hash: 500d7...8cc

[Anonym bruker]

 

 

Ikke uvanlig dette, men utrolig slitsomt! Jeg hadde satt meg ned og sagt: jeg vil ikke at du slår, nå fikk jeg vondt. Det er greit å bli sinna, men det er ikke lov å slå. Klarer du å fortelle meg hvorfor du gjorde det? ... Hadde prøvd å finne ut om det er noe som plager henne hvis det er en tendens som har utviklet seg nylig. Barn er barn, de føler og klarer ikke å tenke rasjonelt. Å bli sinna, skrike, kjefte osv hjelper ikke, det gjør det bare værre.( selv om man av og til har lyst å knocke ned ungen selv;-) )Anonymous poster hash: 500d7...8cc

Jeg har som skrevet forsøkt å snakke rolig til henne. Denne oppførselen har stått på i mer eller mindre grad et år. Altså ikke noe nytt. Jeg har sikkert sagt ifra på pedagogisk måte rundt tyve ganger ved tidligere tilfeller.

I dag eksploderte jeg faktisk. Jeg hevet stemmen (høyt) og sa at nå var det nok, jeg blir lei meg, jeg fortjener ikke dette, og det der gjør du aldri igjen etc.

Nå sitter jeg her og lurer på hvor veien går videre etter dette. Vil ikke bli rope-mamma. Men jeg vil heller ikke bli slått ukentlig av barnet mitt. HIAnonymous poster hash: 2a173...7eb

Du trenger ikke bli ropemamma selv om du gir klar beskjed at det ikke er greit

Klart du skal si ifra så hun skjønner det er alvor.

Jeg blir helt svett av alt det der pedagogikkmaset.

Du må ikke slå ,da blir mamma lei seg , bladibladibla.

Det er ikke lov å slå! Sånn er det bare.

Enig med henne!

Jeg ble sparket av den ene sønnen min en gang, jeg reiste meg opp (satt på huk da han sparket) og gikk. Han kom dinglende etter, tydelig flau.

Når vi kom i bilen var det bare på med sele og total taushet til han begynte å snakke. Han fikk da beskjed om at jeg er skikkelig sint og skuffet på deg og vil ikke snakke nå. Etter en liten stund ba han om uskyldig og var lei seg. Godtok unnskyldningen og tok den pedagogiske praten.

 

Flere mnd senere sparket han igjen. Da var vi hjemme. Jeg tok tak i foten og holdt fast. Og sang ut så ørene flagret på gutten! Jeg ble fly forbanna og han har bare godt av å se det. Ingen pedagogikk - han ble lempet på rommet med beskjed om å bli der til han hadde tenkt å oppføre seg som folk.

 

Ved en senere anledning har han nesten sparket etter meg, da holdt det med et blikk. Dette er nå 1, 5 år siden og han husker hvor sint jeg kan bli.

 

Barn har godt av å se at vi blir sint og lei oss selv om vi er voksne. Det holder ikke å fortelle det.

Monkey see ,monkey do. De må se det for å forstå noen ganger.

 

 

Anonymous poster hash: 2cc27...0c4

[Anonym bruker]

Pedagogisk prat kan du bruke i andre situasjoner. Når barnet ditt slår deg så skal du bli sint!!! Og vise barnet at det er helt uaktuelt og helt uakseptabelt å slå. Jeg hadde tatt ungen under armen og på en sint måte plassert barnet i bilen. I bilen ville jeg fortalt i klare ordelag hvor rasende sint jeg var.

 

Jeg jobber i barnehage og få ting provoserer meg mer enn foreldre som reagerer på vold (feks at barnet klabber til mor i ansiktet i hentesituasjonen) med "du må ikke slå mamma lille venn..."

Når barnet slår skal du vise med hele deg at det er helt uakseptabelt!!!

 

Det er ytterst få ganger jeg kjefter på mine egne barn. Men slår de meg eller noen andre blir jeg faktisk rasende sint!

 

Anonymous poster hash: dc0d0...a70

[Anonym bruker]

 

 

 

Ikke uvanlig dette, men utrolig slitsomt! Jeg hadde satt meg ned og sagt: jeg vil ikke at du slår, nå fikk jeg vondt. Det er greit å bli sinna, men det er ikke lov å slå. Klarer du å fortelle meg hvorfor du gjorde det? ... Hadde prøvd å finne ut om det er noe som plager henne hvis det er en tendens som har utviklet seg nylig. Barn er barn, de føler og klarer ikke å tenke rasjonelt. Å bli sinna, skrike, kjefte osv hjelper ikke, det gjør det bare værre.( selv om man av og til har lyst å knocke ned ungen selv;-) )Anonymous poster hash: 500d7...8cc

Jeg har som skrevet forsøkt å snakke rolig til henne. Denne oppførselen har stått på i mer eller mindre grad et år. Altså ikke noe nytt. Jeg har sikkert sagt ifra på pedagogisk måte rundt tyve ganger ved tidligere tilfeller.

I dag eksploderte jeg faktisk. Jeg hevet stemmen (høyt) og sa at nå var det nok, jeg blir lei meg, jeg fortjener ikke dette, og det der gjør du aldri igjen etc.

Nå sitter jeg her og lurer på hvor veien går videre etter dette. Vil ikke bli rope-mamma. Men jeg vil heller ikke bli slått ukentlig av barnet mitt. HIAnonymous poster hash: 2a173...7eb

Du trenger ikke bli ropemamma selv om du gir klar beskjed at det ikke er greit

Klart du skal si ifra så hun skjønner det er alvor.

Jeg blir helt svett av alt det der pedagogikkmaset.

Du må ikke slå ,da blir mamma lei seg , bladibladibla.

Det er ikke lov å slå! Sånn er det bare.

Hehe, takk for svar. Følte meg litt bedre da jeg leste det. Ja, klart jeg må si ifra. Men jeg tenker også at det går inflasjon i responsen min. For hva neste gang? (Det blir en neste gang, kan jeg med sikkerhet si) Må jeg rope enda høyere da? Det er ikke en vei jeg ønsker å gå. Hva gjør jeg da? Det er ingenting jeg kan si som får henne til å slutte. Hun er en hissigpropp av natur -akkurat som meg- og mister hodet fullstendig når hun blir sint.

HI

 

 

Anonymous poster hash: 2a173...7eb

 

Når pedagogisk prat ikke virker, så må oppførselen få en konsekvens. Det bør være en konsekvens som faktisk går såpass inn på henne at det ikke frister å slå deg igjen. Hva slags konsekvens det vet jeg ikke.

 

En gang sa sønnen min at han hatet meg. Jeg streiket resten av dagen, uansett hva han ville ha hjelp til så fikk han beskjed om at siden han hatet meg fikk han gjøre det selv, for jeg ville ikke gjøre ting for noen som hatet meg.

 

Etter det har han aldri sagt at han hater meg, jeg vet det frister noen ganger, for han sier istedet feks: jeg hater dette huset! Men likevel, det var en konsekvens som fungerte strålende.

 

Anonymous poster hash: f25ee...ed6

[Himmel og hav]

Innlegg som oppfordrer til vold er fjernet.

 

Himmel og hav

Brukermoderator

[Anonym bruker]

Glemte selvfølgelig at hun siden sommeren har vist tendenser til å ville slå når hun blir sint (og hun blir sint for den minste ting). Når hun har veivet etter meg tidligere har jeg gjort dette: satt meg ned på huk, tatt tak i armen hennes og sagt at jeg blir lei meg når hun slår, og hvordan ville hun likt det om jeg slo henne hvis jeg ble sint? Alt på en rolig måte.

Men det går bare ikke inn! Har holdt på med dette i mer eller mindre grad et år nå. I dag var første gangen hun har slått i ansiktet, og første gangen det har gjort vondt. Hva i all verden skal jeg gjøre for å få slutt på dette? Pedagogisk prat hjelper ikke! HI

 

Anonymous poster hash: 2a173...7eb

Hadde du virkelig trodd det da? At du skulle kunne "snakke" henne ut av utagerende oppførsel? Det er dobbeltkommunikasjon, med stemmen sier du at det ikke er lov, men i praksis tillater du det.

 

Kvinn deg opp og vær en myndig mor. Bli så forbanna som du må. Plukk det av henne nå, så slipper du når hun er blitt en bølle på 12...

 

 

 

Anonymous poster hash: d8437...362

[Kliko]

Min 5 åring gjorde dette her om dagen. Han mente ikke å slå meg tror jeg, skulle snu ansiktet mitt så jeg ikke så på han (må nesten se på han når vi pusser tenna!)

 

Så det ble regna som et slag, fordi det var det?! Men uansett. Jeg la bare fra meg tannbørsten, så rolig til han at han kunne gå å legge seg, men skuffa stemme/ansikt. Han gråt og bærte seg i vel 10 minutter før jeg gikk inn til han. Vi snakket mye om hvordan han hadde følt seg om jeg eller andre slo han, at man blir lei seg og at det faktisk kan være farlig. Han mista wiien sin i 3 dager, noe som vel er den strengeste "straffen" han noen gang har fått.

 

Kan ikke drive å slå når man er så stor og snart skolegutt. Ble slått hardt ned og jeg er ganske så sikker på at han ikke gjør det igjen.

 

Tror barn på 4-5 år trenger en straff som gir en større konsekvens en en sint mamma der og da. Det som gjør at de tenker at de ikke skal gjøre det igjen dagen etterpå også, er bra!

[Anonym bruker]

Personlig sier jeg ikke at jeg blir lei meg i slike situasjoner, jeg liker ikke å gi barnet mitt ansvar for lykken min også føles det litt tafatt i mine øyne. Man slår ikke, basta. Det er vondt og man påfører ikke andre smerte med vilje.

 

Uten å bli sinna og kjefte på barnet til man blir blå i ansiktet er det fullt mulig å bruke en streng stemme og et blikk som signaliserer at mamma mener alvor. Den stemmen og blikket må du finne, du vil ha behov for den. Tar jeg den stemmen, vet gutten at han har gått over en grense med god margin. Den pedagogiske praten tar jeg senere, når gutten er i riktig stemning for å snakkes MED og ikke TIL. Du kan være så pedagogisk du vil, om ikke barnet vil høre etter kan du like godt snakke til en lampe.

 

4 år gammel er man også stor nok til å håndtere konsekvenser/straff. Helst konsekvenser som er knyttet til det som ble gjort, men i siste instans velger jeg noe som ikke er relatert (da blir det i mine øyne straff), f.eks. tenkepause eller inndragelse av et gode i en periode. Vi begynte med det rundt 2,5 års alderen, og tro meg, selv småbarn forstår sammenhengen mellom å teste grenser og miste en leke, skjermtid eller få en tenkepause. Så lenge reglene er klare og ikke endrer seg hele tiden, ser jeg ikke problemet så lenge barnet vet hvor skapet står. Som jeg sier til min sønn, er jeg feilparkert kan jeg få bot (straff), det er jeg som tar valget om å respektere regelen eller ikke, men jeg må leve med konsekvensene (han har fått rikelig med anledninger til å observere at mammaer kan også bli straffet... ).

 

For slåing ville jeg gitt 4 min tenkepause og deretter tatt en kort diskusjon om slåing.

 

Anonymous poster hash: 995f0...209

[Anonym bruker]

Jeg ville bare snudd meg og dratt min vei uten et ord. Jeg hadde ikke klart å reagere rasjonelt i en slik situasjon, jeg hadde måttet tenke over hva jeg skulle sagt. Jeg tror uansett det hadde vært en passende reaksjon - så lenge en samtale følger ikke lenge etter. 
Hadde ikke barnet fulgt etter, ville jeg latt henne være der ei stund før jeg gjorde et nytt forsøk på å hente henne. 

Når vi begge hadde blitt roligere og det var tid og rom for prat, ville jeg snakket om det. Spørre henne hvorfor hun slår, hvorfor hun tror at det er en ok oppførsel uansett om man er sint eller ikke. Så alvorstalen om at man aldri skal slå osv... 

Anonymous poster hash: 3737f...8ff

[Anonym bruker]

Etter min mening er fire år altfor stort til å slå! Jeg har tre barn selv og den ene kan bli ganske hissig. Men han hadde lært såpass beherskelse da han var fire.

 

Jeg synes ikke dill-dall pjatt hører hjemme når en fireåring slår. Det ville jeg slått hardt ned på! Jeg hadde blitt rasende! Du burde tillate deg å reagere mer menneskelig og vise datteren din at nå har hun virkelig krysset grensen.

 

Jeg er sjokkert over at du ikke gjør noe mer med dette, det er virkelig ikke vanlig at fireåringer slår andre hardt i ansiktet.

 

Anonymous poster hash: 8b4de...d6b

[Sint naken biltyv]

Jeg hadde vist at det var vondt. At jeg ble skuffet. Sagt klart i fra at den opoførselen ikke er grei. Spurt henne hva hun hadde synes om andre hadde gjort det mot henne. Hadde snakket rolig med henne om det før leggetid. Prøvd å si at det er helt feil å slå og at det ikke er greit å reagere slik uansett hvor sint man er i øyeblikket. Gi henne en fear sjanse til å si unnskyld. Godta unskyldningen og ikke nevn det igjen med mindre hun slår igjen.

 

Anonymous poster hash: 045f6...a72

Virkelig? Tipper at dine barn er udregelige så det holder. Og om du ikke syns det syns garantert alle andre det. Endret 16. januar 2015 av Sint naken biltyv

[Sint naken biltyv]

Etter min mening er fire år altfor stort til å slå! Jeg har tre barn selv og den ene kan bli ganske hissig. Men han hadde lært såpass beherskelse da han var fire.

 

Jeg synes ikke dill-dall pjatt hører hjemme når en fireåring slår. Det ville jeg slått hardt ned på! Jeg hadde blitt rasende! Du burde tillate deg å reagere mer menneskelig og vise datteren din at nå har hun virkelig krysset grensen.

 

Jeg er sjokkert over at du ikke gjør noe mer med dette, det er virkelig ikke vanlig at fireåringer slår andre hardt i ansiktet.

 

Anonymous poster hash: 8b4de...d6b

ENIG!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg har en fireåring som slår nesten daglig så skjønner godt situasjonene. Noen ganger blir jeg så sint så busta fyker, med rop og inndragelse av leker, andre ganger mer pedagogisk. Vi har samtaler med henne om dette også. Ingenting funker. Hun vet godt at det er galt, og kan fint reflektere over hvorfor det er galt, men klarer ikke kontrollere sitt eget sinne, så hos oss er det der problemet ligger tror jeg. Vi sliter med annen type oppførsel også, spesielt knyttet til hennes reaksjoner i temperament. De som sier det er unormalt og mener det er din feil skjønner ikke a de prater om. Ikke alle barn lar seg forme som små leirklumper. Man gjør så godt man kan hele veien. Dette er sikkert noe som jobbes med både i barnehage og når barnet er med andre i familien osv også, det er det iallfall her, men ikke alt som går inn eller "virker" etter oppskriften.

 

Anonymous poster hash: d7b7c...b0b

[Mamma_til_2]

En fireåring som slår deg i ansiktet i offentlighet vill ha en menneskelig reaksjon hos deg, la deg selv reagere akkurat som du hadde reagert om ett voksent menneske har gjort det samme ( da mener jeg ikke at du skal slå igjen) bli sint og la barnet vite det, snakke om det gjør dere etter en stund slik at barnet får kjenne på følelsen at mamma er sint skuffet og lei seg!