Gravid med utbrent mann..

[Anonym bruker]

Jeg sliter i disse dager. Jeg er gravid (ikke planlagt). Jeg super trøtt, uggen og har intet overskudd. Og problemet er at det har ikke mannen heller.

Jeg må gjøre han oppmerksom på alt som jeg faktisk ikke orker lenger og jeg føler at jeg bare syter og klager. At han enten ikke tror meg eller er orker ikke selv at jeg også skal være sliten.

 

Dette gjør at jeg gjør mye mer enn jeg egentlig orker, takler og burde ( for eksempel bære trassig 3åring) han vil at jeg heller skal sykemelde meg enn å være til noen slags belastning hjemme. Men selv er det helt uaktuelt for han å være borte fra jobb.

Jeg føler meg så glemt. og fordi jeg var den som snakket varmest om å beholde barnet, burde jeg bare suck it up.

 

Uff, dette måtte bare ut.

 

Anonymous poster hash: 98623...76d

[Chl85]

Er man utbrent klarer man ikke å jobbe..... Folk bruker det uttrykket litt for lettvint. Hvis mannen din er sååååå sliten må han komme seg til lege, begynne å trene og kanskje se på kostholdet sitt?

 

Det er lov å bli sliten for all del, men man har forpliktelser okke som. Man er ikke unnskyldt alt bortsett fra jobb fordi man er sliten. Dere har et barn til å ta dere av og så vidt jeg forstår er han vel far til barnet?( ikke fordi det har betydning) og da må han i det minste ta lik del i det ansvaret.

 

Det er ingen konkurranse i hvem som er mest sliten, men hvis gubben din mener å ha det værre enn deg må han faktisk gjøre noe med det. Ikke la sin gravide, jobbende kone ta seg av alt. Da ender det etterhvert med at du drar. Det kan ta år, men bitterheten blir da til å ta og føle på.

 

Be han om å skjerpe seg.

 

Ellers gratulerer med nr 2

[Anonym bruker]

Hvis det er uaktuelt for ham å være borte fra jobb og han virkelig er utbrent burde han se til å sykemelde seg. Jeg ble utbrent, men nekta å slutte fordi jeg følte så mye ansvar. Jeg gikk på vegg etter vegg, utviklet angst og var ikke istand til annet enn å jobbe og sove. Da jeg endelig tok alvoret innover meg tok det FIRE ÅR før jeg klarte å jobbe igjen!! Det var det ikke verdt, jeg sov og sov og var utslitt konstant. Jeg måtte hvile meg frisk over laaang tid. Nå er jeg tilbake i hundre prosent jobb, og har stort hull i CVen samt flere år av arbeidsaktiv alder som bare er ...borte. 

 

Er han utbrent MÅ han slutte eller sykemelde seg. Det blir ikke bedre, det blir verre. "Bare dette ene prosjektet", "De trenger meg", "jeg må få til dette", "jeg klarer litt til"...Nei, han gjør ikke det. 

 

Ingen takker ham for å være syk. Ingen takker ham når han til slutt risikerer sykehusinnleggelse pga utbrenthet. I Japan DØR folk av det!! Fordi de aldri slutter. Aldri tar pause og rett og slett jobber seg ihjel.

 

Tror han virkelig ting vil bli lettere når han har et spedbarn å ta seg av? At du kan gjøre alt mens han bare fortsetter i sin lille boble? Man føler seg helt jævlig som utbrent, men likevel vil man ikke stoppe, fordi det føles som et nederlag. Man føler seg helt død innvendig, men man fortsetter og fortsetter. Til det ikke er mulig. 

 

Så: Mannen din må skjerpe seg. Det er ikke et nederlag å innrømme at man må stoppe: det er et nederlag å være for syk til å noensinne greie å jobbe ordentlig igjen. Og der havner han om han ikke tar grep.

 

Dere er slitne begge to, og ingen av dere klarer å  hjelpe den andre når det er som nå.

Anonymous poster hash: 5f3a4...2be