Har lyst til å forlate mannen, men han vil ikke det.

[Anonym bruker]

Hva skal jeg gjøre?

 

Vi har vært sammen i 12 år. Har tre barn sammen. Vi har slitt i ekteskapet i 4 år pga økonomisk utroskap fra hans side. Jeg har prøvd å tilgi og "glemme" men klarer ikke. Har mistet absolutt alle følelser for han. Har ikke hatt sex på 4 år.

 

Vi krangler aldri og samarbeider veldig godt i hverdagen om barna. Vi passer egentlig aller best som venner.

 

Men jeg har kommet frem til at jeg rett og slett ikke vil leve på denne måten! Har sagt til han at kanskje vi burde gå hver til vårt. Men han nekter! Han sier at da er det JEG som får fortelle det til barna.

 

Jeg mener at vi skal skilles, så er det veldig viktig at vi er og blir gode samarbeidspartnere. At dette er det beste for barna.

 

Men så lenge han tenker å legge all skyld på meg, så tenker jeg at det ikke blir noe godt samarbeid.

 

Så jeg føler meg stuck! Skal jeg fortsette dette livet? Eller skal jeg følge hjertet og dra, men da bli den stygge ulven overfor både barn, familie og venner?

 

Det er ingen (bortsett fra mine to nærmeste venninner) som vet om problemene våre.

 

Hva i huleste skal jeg gjøre? Føler meg låst, og trenger noen utenforstående til å komme med tips!

 

Det viktigste for meg er at barna kommer best mulig ut av dette.

 

Anonymous poster hash: 74cb1...08b

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått. Man får bare tildelt ett liv her på jorda. Hvor gamle er barna?

Anonymous poster hash: d48ed...f32

[Anonym bruker]

Jeg har ikke gått i fine sko, så jeg vet ikke. Men om mannen din har endret seg og er villig til å gjøre alt for å "vinne deg over" igjen, så burde du vite at du også gjorde alt du kunne før du ev. går...

 

Anonymous poster hash: 62da4...a4f

[Anonym bruker]

Hvis han legger all skylden på deg ovenfor foreldre, venner o.l, så får du vel fortelle de om den økonomiske utroskapen da....

 

Anonymous poster hash: cba76...32c

[Anonym bruker]

Har dere prøvd parterapi eller har du fått hjelp til å bearbeide det økonomiske utroskapet?

 

Hvis han, helhjertet, angrer og har forbedret seg i forhold til det økonomiske, ville jeg gjort et forsøk på parterapi.

Dere har jo en gang elsket hverandre, satt 3 barn til verden, kanskje det er en liten mulighet for å finne tilbake til gnisten?

Anonymous poster hash: c9bf0...045

[Sint naken biltyv]

Hva slags økonomisk utroskap har han bedrevet da?

[Anonym bruker]

Takk for svar dere.

 

Han tok opp kredittkortgjeld på nesten 1 million kroner bak min rygg.

 

Vi har vært til både parterapi på Familievernkontoret samt terapi hos sexolog. Jeg har egentlig på en måte lagt pengeproblemene bak meg, men følelsene for mannen er dessverre døde. Vi har prøvd å tvinge dem frem igjen i terapien, men det går ikke an å tvinge frem slike følelser dessverre...

 

Jeg mener jeg har gjort alt for å få dette til å fungere. Spørsmålet nå er bare når det er det "rette" tidspunktet å forlate han. Tenker igjen ift. barna. De er under 8 år.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 74cb1...08b

[Anonym bruker]

Siden dere er gode venner, ville jeg ha tatt et samlivskurs. Veldig populære for tiden og får mye skryt! Mange iskalde forhold har blitt reparert.

Skader ikke å prøve, det verste som kan skje er at mannen innser at dere burde gå fra hverandre.

Klem og lykke til.

Anonymous poster hash: e2699...785

[Anonym bruker]

Tja, det eneste han har sagt er at du må fortelle barna at dere skal skilles hvis du velger å skilles. Har han sagt at han skal gjøre bruddet vanskelig utenom det?

 

Jeg var seks år da mine foreldre flyttet fra hverandre, annen årsak enn hos dere, min mor som valgte å gå, min far kom stadig med tåredryppende forklaringer om at han ikke ønsket dette og at det kun var mamma sin feil osv. osv... Vel, jeg gjennomskuet ham allerede som seks-åring, og tenkte at det egentlig var litt synd på ham som ikke forstod at han også hadde skyld i det.

 

Problemer med ev. samvær tar dere opp via fvk.

 

Det virker som om dere har prøvd det meste for å få det å fungere, og etter fire år så er det vel ikke store sjansene til å vekke opp igjen følelsene.

 

Hva med å få ham med på fvk igjen og ta opp det med skillsmisse der? Kommer han med sine "trusler" der så blir det journalført og han vil bli korrigert på det at det ikke er den voksne og ansvarlige måten å takle en skillsmisse på overfor barna.

Anonymous poster hash: 3bb24...83d

[Anonym bruker]

Jeg husker innleggene dine og jeg har bare en ting å si: at ikke du har gått før...

Anonymous poster hash: d48ed...f32

[Anonym bruker]

Jeg går fra min mann nå. Han vil heller ikke, men her går hans oppførsel ut over barna. Allikevel utrolig tøft å være den som bryter ut når den andre ikke vil. Jeg er 100% sikker på at jeg gjør det rette, men det krever alt jeg har av styrke å gjennomføre likevel.

 

Vanskelig å si hva som er best for deg/familien. Men jeg tror jeg hadde gått. Man kan ikke bruke opp livet sitt på og ha det "sånn passelig". Lykke til uansett.

Anonymous poster hash: 18c64...cd9