Lyst å "slå opp" med venninne...

[Anonym bruker]

Hmmm, trenger råd. Jeg har ikke så lyst å treffe en av mine venninner noe særlig mer, og lurer litt på hvordan jeg skal gå frem for å få dette til. Vi har vært i permisjon samtidig, og har hengt endel sammen ettersom barna våre er like gamle. Og vi har stort sett snakket om barn, eller barnerelaterte ting, så jeg har liksom ikke merket før de siste mnd at vi bare ikke matcher vennskapsmessig i det hele tatt, ei heller har vi felles omgangskrets Jeg kjenner at hun irriterer meg utrolig mye, jeg synes hun er ei overflatisk fjolle. Hennes væremåte rett og slett gjør at jeg mister respekten for henne. Vi har lite/ingenting til felles...bortsett fra jevngamle barn.

 

Hva gjør jeg? Lar jeg vennskapet fade sakte men sikkert ut, eller tar jeg den ubehagelige praten? Det er lite hun kan gjøre for at vi skal komme forbi problemet jeg-vil-ikke-være-venn-med-deg (bortsett fra endre personlighet totalt)

 

 

Anonymous poster hash: f26eb...772

[Anonym bruker]

JEG ville valgt å fade ut "vennskapet", men sikkert noen som vil anbefale deg noe annet .....

 

Anonymous poster hash: 989b5...48f

[det er berre mordi]

Enig med ho over.

[QueeenBeee]

Vennskape kommer til å fade ut av seg selv. Dere har ikke noe annet enn barna til felles og begge, ikke bare du, kommer til å gå lei til slutt. For å få fortgang i det så kan du jo dempe kontakten du tar med henne.

[Anonym bruker]

 

Hmmm, trenger råd. Jeg har ikke så lyst å treffe en av mine venninner noe særlig mer, og lurer litt på hvordan jeg skal gå frem for å få dette til. Vi har vært i permisjon samtidig, og har hengt endel sammen ettersom barna våre er like gamle. Og vi har stort sett snakket om barn, eller barnerelaterte ting, så jeg har liksom ikke merket før de siste mnd at vi bare ikke matcher vennskapsmessig i det hele tatt, ei heller har vi felles omgangskrets Jeg kjenner at hun irriterer meg utrolig mye, jeg synes hun er ei overflatisk fjolle. Hennes væremåte rett og slett gjør at jeg mister respekten for henne. Vi har lite/ingenting til felles...bortsett fra jevngamle barn.

 

Hva gjør jeg? Lar jeg vennskapet fade sakte men sikkert ut, eller tar jeg den ubehagelige praten? Det er lite hun kan gjøre for at vi skal komme forbi problemet jeg-vil-ikke-være-venn-med-deg (bortsett fra endre personlighet totalt)

 

 

 

Anonymous poster hash: f26eb...772

 

 

Selv om det er litt ubehagelig, ta den praten .

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

[Anonym bruker]

De gangene jeg har "valgt" bort venner har jeg tatt den ubehagelige praten, såpass synes jeg man skylder ett menneske rett og slett av respekt for folks følelser.

Anonymous poster hash: 40119...e5f

[3 i april]

Men tar denne dama masse kontakt med deg, maser om å møtes, ringer, sender sms osv ? For da er det bare og beklage at du ikke har tid til kaffebesøk og cafesladring nå som barna er større og hverdagen med jobb og barnehage er et faktum....

 

Men mulig hun ser det samme ? At dere absolutt ikke passer sammen, men ok når dere ikke hadde noen andre og henge med på formiddagen, når alle andre er på jobb...

[Anonym bruker]

Gi henne beskjed om at du ikke kommer til å prioritere vennskapet. Det er fryktelig dårlig gjort å bare fade det ut og bare gå ut i fra at hun andre ikke kommer til å lure på hva som skjer. Har opplevd det selv, brukte lang tid på å forstå at ei venninne ikke ønsket å være venninna mi lenger. Det var utrolig sårende at hun ikke bare kunne sagt det, sånn at jeg kunne gå videre i livet.

 

Anonymous poster hash: dbf9a...db7

[Anonym bruker]

Ville fått bakoversveis om noen fortalte meg at de ikke vil være venner lenger. Jeg ville nok bare la det dø ut av seg selv. I

Du kan jo hinte litt til at vennskapet er for barnas skyld ved å droppe å treffes bare dere voksne. Sakte men sikkert så dør vennskap ut, det er slett ikke uvanlig... Dog ofte ikke bevisst.

 

Anonymous poster hash: 17264...0ca

[Anonym bruker]

Noe som er av betydning er hvor lenge dere har kjent hverandre. Er det lenge HI?

Anonymous poster hash: d7b14...31a

[Anonym bruker]

Jeg ville latt det fade ut. Ingen vits i å ta en sårende prat. Hva oppnår du med det? Hun skjønner nok tegninga når det aldri passer mer. Ikke sikkert at det er noe annet galt med hennes personlighet enn at den er annerledes enn din.

 

Anonymous poster hash: f4194...7bb

[Anonym bruker]

Finn på dårlige unnskyldninger hele tiden så skjønner hun det etterhvert. 

Anonymous poster hash: 6b441...c55

[Anonym bruker]

Hadde fadet henne ut. Men du kan jo også si noe til henne om hun har ekkel personlighet eller driver og baksnakker. Jeg ga beskjed til en dramaqueen, og plutselig var vi uvenner. Like greit

Anonymous poster hash: cb0a1...acb

[overlord]

Jeg hadde blir mer såret over at noen fortalte meg at de ikke ville være venner med meg lenger, enn om de hadde sluttet å ta så mye kontakt slik at vennskapet gikk over av seg selv. Har møtt mange jeg ikke har hatt spesielt god kjemi med, men som jeg har vært med i perioder fordi vi hadde noe felles der og da. Naturlig at venner kommer og går. 

[SuperFries]

Herregud, er det virkelig noen som snakker sammen om slikt? Tar kontakt, inviterer på kaffe og sier at sorry, jeg gidder ikke være venn med deg mer? Jeg hadde blitt utrolig lei meg, uansett årsak.

[Anonym bruker]

Herregud, er det virkelig noen som snakker sammen om slikt? Tar kontakt, inviterer på kaffe og sier at sorry, jeg gidder ikke være venn med deg mer? Jeg hadde blitt utrolig lei meg, uansett årsak.

 

Man inviterer da ikke på kaffe, men man tar kanskje en telefon og skriver en mail. Og det trenger ikke være verre enn å si "Jeg kommer nok til å prioritere andre venner jeg har mer til felles med mest fremover" eller "Jeg synes vi har vokst fra hverandre".

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

[Anonym bruker]

 

Noe som er av betydning er hvor lenge dere har kjent hverandre. Er det lenge HI?

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

 

ikke kjent hverandre lenge...ca 1 år?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 6a8b7...802

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger....jeg tenker det er best å la det fade ut, rett og slett fordi vi ikke har noe til felles og det er ingenting hun (eller jeg) kan gjøre for at vennskapet skal fungere.¨

 

Ja hun tar endel kontakt, men ikke mer enn at det vil være relativt enkelt å la det gli etterhvert. Hun er veldig PÅ sosiale medier da :S

 

HI

Anonymous poster hash: 6a8b7...802

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mange velmente råd om å fade ut som baserer seg på ren konfliktskyhet her. Selvfølgelig vil det være langt mer sårende å ikke vite, enn å få vite og dermed få lov til å bli irritert eller tenke at det er like godt at det vennskapet er over så dårlig som hun kjenner deg.

 

Selv sier jeg alltid fra, enten jeg dater noen som jeg ikke har lyst til å møte lengre, eller har kommet frem til at jeg ikke ønsker å møte noen venninner lengre.

 

Det har naturligvis skjedd at vennskap fader helt av seg selv pga. avstand eller annet, men når vi da en sjelden gang ses igjen så snakker vi gjerne begge om hvor utrolig hyggelig det er.

Anonymous poster hash: d7b14...31a

[Anonym bruker]

 

 

Noe som er av betydning er hvor lenge dere har kjent hverandre. Er det lenge HI?

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

 

ikke kjent hverandre lenge...ca 1 år?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 6a8b7...802

 

 

Og hvor mye kontakt har dere hatt i løpet av året på tomannshånd da?

 

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

[Iiiiik]

En venninne man har hatt i åresvis og vært viktig for, kan man kanskje ta praten med. Eller hvis det nye bekjentskapet ber om en forklaring "Hva er det som skjer egentlig? Virker som om du finner på unnskyldninger for å ikke finne på noe med meg". Utover det synes jeg å slå opp med en venninne er altfor dramatisk. Etter som man blir voksen, erfarer man det - venner kommer og går. Man er mye sammen med noen i en periode fordi livet gjør at det passer og så går man videre. Hvis et slikt bekjentskap hadde gitt meg en forklaring "Jeg synes bare ikke vi har nok felles, jeg vil heller bruke tiden på andre venner", hadde jeg blitt temmelig forskrekket. Kanskje litt irritert også. "Tror du at du er så mye viktigere for meg enn jeg er for deg?", ville jeg nok ha tenkt da.

[Anonym bruker]

 

 

 

Noe som er av betydning er hvor lenge dere har kjent hverandre. Er det lenge HI?

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

 

ikke kjent hverandre lenge...ca 1 år?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 6a8b7...802

 

 

Og hvor mye kontakt har dere hatt i løpet av året på tomannshånd da?

 

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

 

Vel, vi har stort sett hatt med barn...men de har vært baby. Vi har vel truffet hverandre 2-3 ganger uten baby?

 

Anonymous poster hash: 6a8b7...802

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Noe som er av betydning er hvor lenge dere har kjent hverandre. Er det lenge HI?

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

 

ikke kjent hverandre lenge...ca 1 år?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 6a8b7...802

 

 

Og hvor mye kontakt har dere hatt i løpet av året på tomannshånd da?

 

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

 

Vel, vi har stort sett hatt med barn...men de har vært baby. Vi har vel truffet hverandre 2-3 ganger uten baby?

 

Anonymous poster hash: 6a8b7...802

 

 

Da synes jeg du burde si noe.

 

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri sagt til noen, at jeg ikke ønsket å bruke tid på de. Jeg ville blitt veldig såret selv, om noen hadde sagt det til meg.

 

For min del har vennskap kommet og gått naturlig. Hvis ikke kjemien er der, så blir det at begge gradevis tar mindre kontakt, og det dabber ut av seg selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81f73...065

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri sagt til noen, at jeg ikke ønsket å bruke tid på de. Jeg ville blitt veldig såret selv, om noen hadde sagt det til meg.

 

For min del har vennskap kommet og gått naturlig. Hvis ikke kjemien er der, så blir det at begge gradevis tar mindre kontakt, og det dabber ut av seg selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81f73...065

 

Jeg hadde likt å vite det.

 

Og så kan det naturligvis tenkes at venninnen vil vokse på å få vite årsaken.

Selv ba jeg en gang en venninne om å oppsøke en psykolog eller annen hjelp, noe jeg burde ha sagt for lenge siden.

Skjønte da jeg sa det, at dette nok ble kroken på døra for vennskapet vårt, men forsto senere at hun når sinnet og sårheten hadde lagt seg- likevel hadde reflektert rundt det og tatt tak i egne problemer.

 

Anonymous poster hash: d7b14...31a