Har barna dine en fin barndom?

[Anonym bruker]

Føler du barna dine har en fin barndom? 

 

Hva gjør den til fin?

 

Evnt hva kunne du ønske var annerledes? 

Anonymous poster hash: b9a25...ac2

[Anonym bruker]

Det tror jeg.

 

De har det de behøver rent materielt og de er omgitt av mennesker som er glade i dem og evner å vise det.

Anonymous poster hash: 9a003...d5d

[Anonym bruker]

Jeg håper det! Vi er 2 trygge foreldre på godt og vondt. De har mange personer rundt seg som bryr seg om de. Vi prøver å gi de gode verdier til de blir voksne. Vi gir de en god grobunn med læring, oppdragelse og folkeskikk. Vi lærer de til å bli selvstendige voksne.

 

 

Samtidig så finner vi på masse sammen med de. Vi er på turer sammen. Vi finner på ting, er i skog og mark. By og kultur. Vi gir de gode opplevelser og forhåpentligvis gode minner.

Anonymous poster hash: c6009...a9a

[Anonym bruker]

Det tror jeg de har. Det eneste _jeg_ savner, men det er nok en rest fra min barndom hvor jeg vokste opp på en helt annen type sted, er flere nabobarn og muligheten for at de kan ringe på hos hverandre eller møtes ute på felles lekeplass. Ungene har ikke uttrykt noe savn etter dette.

 

Likevel virker det ikke som om det savnes noe her. Materielt sett mangler ingenting, det er et par barn i nærheten, og vi har stor hage med plass til mange, så det er ikke noe problem å få besøk når behovet melder seg. Men så langt har det ikke vært noen ytringer om det, det virker som om det er greit at det er rolig hjemme etter hektiske dager i barnehagen.

 

Her er det familie og nære venner i umiddelbar nærhet, som vi har tett kontakt med, og hvor barna også er velkommen til alle døgnets tider. Vi prøver å være mye ute, og gi de frihet til å prøve seg på nye ting og utfordringer, men samtidig gi støtte og veiledning og være trygge omsorgspersoner. Vi setter grenser og vi oppdrar, men alt med kjærlighet og mye positivt fokus. Barna virker lykkelige, og vi er i alle fall veldig lykkelige. 

Anonymous poster hash: 14120...bf7

[Anonym bruker]

Ja, jeg skulle ønske at jeg selv hadde hatt det like bra da jeg var liten. Jeg hadde imidlertid foreldre med veldig dårlig råd, en far som slo, og en fraværende og ustabil mor. 

Anonymous poster hash: 98345...452

[Anonym bruker]

Jeg håper det, men det er mye som kunne vært bedre, som mer opplevelser, mindre barne-tv og mindre kjefting... De to siste tingene bør vi absolutt jobbe med.

 

Materialt har han alt han trenger og vel så det, men det er jo ikke alt...

Anonymous poster hash: a1dcf...9a8

[Anonym bruker]

Tror min 10 åring kommer til å ønske at barndommen var noe annerledes.

 

Hun har en far som droppet samvær for 3 år siden og mistet også kontakten med resten av hans familie inkludert sine 3 yngre halvsøsken.

 

Bortsett fra det tror jeg hun vil huske en mor som har god tid til henne(jobber deltid)

en stefar som har stilt opp for henne alltid.

Gode venner og familie rundt seg.

 

Håper også hun husker at det var godt å vokse opp med dyr.

 

Men jeg tror hun alltid vil kjenne på savnet av søsken. Jeg merker at hun er ensom her hjemme og hun sier selv hun skulle ønske hun hadde søsken. Så jeg vet at det er en sorg for henne. Forhåpentligvis vil hun få kontakt med sine halvsøsken når de blir voksne.

 

 

Anonymous poster hash: 518cd...4fc

[Anonym bruker]

Ja, det har de. Jeg tror hovedgrunnen er at vi lever et stressfritt liv. Det er svært sjelden vi må skynde oss og godt er det. Vi har veldig få "kamper" med barna.

 

Anonymous poster hash: e4ff6...a3b

[Anonym bruker]

Håper det.

 

Men den hadde vært enda finere hadde de ikke hatt en ME-syk mor som altfor ofte ligger på sofaen og veldig ofte ikke orker å være med på ting...

 

Anonymous poster hash: bb30e...c3a

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne det, men det er mye i barndommen deres som ikke skulle vært der.

Den eldste som gråter hver kveld fordi pappa flytter langt unna for å bo med sin nye kjæreste f eks.

En psykisk ustabil far som kjefter mye på barna når de er sammen med ham.

Et samliv preget av vold og krangler mens det stod på.

Den yngste som har stått i evigheter hver dag og speidet ned over veien i håp om at Pappa skulle komme kjørende.

En utslitt mamma som i blant har alt for kort lunte.

 

Men jeg gjør hva jeg kan. Jeg trøster og koser og forsøker å gi dem den trygheten de trenger. Vi leser sammen hver dag. Vi synger sammen ofte. Jeg forsøker å lage til en koselig middagsstund hver dag. Jeg forsøker å gi dem skikkelig mat og gode vaner. Jeg forsøker å lære dem optimisme og hva som må til for å ha et hyggelig liv sammen i hjemmet med god tone og plass til alle. Jeg gir dem ekstra opplevelser og ekstra kos når jeg klarer det.

 

Uansett tror jeg de fleste vil ha ting de lykkes med og ting de ikke lykkes med i forhold til barnas hverdag. Når ungene blir store nok kommer vi alle til å få høre det. Perfekte foreldre finnes ikke. Den perfekte barndom finnes ikke. - Men derfor gjør man jo så godt man kan likevell.

Anonymous poster hash: 21be2...1b1

[Anonym bruker]

Jeg håper de får en fin barndom tross endel negative ting. De har desverre opplevd endel ting barn ikke skulle ha opplevd pga en psykisk syk far, men vi er på god vei for å hjelpe ungene å komme gjennom dette. De har minimal kontakt med faren sin og hatt det i mange år, men minner kan ikke viskes bort desverre og det preger livet deres selv om de prøver å si det ikke gjør det.

 

Totaltsett tror jeg de har og fpr en fin barndom. Utifra hva ungene forteller meg så klarer jeg å gi de en god barndom og masse gode min er.

 

Anonymous poster hash: 08550...ddc

[Anonym bruker]

ja, det tror jeg!

 

De har engasjerte foreldre som elsker dem, støtter dem, er masse sammen med dem og som setter grenser og stiller krav til dem! De har familie og venner rundt seg.

De har tak over hodet, klær på kroppen og får servert både sunn og usunn mat!

 

 

Anonymous poster hash: 15397...39c

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg hadde den perfekte barndom selv, på midten av 80 tallet. Hjemmeværende mamma, besteforeldre i nabohuset. Masse god tid, gata full av lekekamerater til enhver tid. Bare noen få barn i gata som gikk i barnehage, og de synes vi synd på fordi de ikke fikk gjøre alt det morsomme vi fikk Skulle gjerne latt barna mine ha barndommen sin på den tiden, før alt var institutisjonalisert omtrent fra fødselen av, og før alt det tekniske vi har nå. Men, de som vokser opp nå vet jo ikke om annet.

 

Men, jeg tror barna mine kommer til å ha en god barndom. Enn så lenge har jeg en 2 åring. Jeg er hjemme med han, og han er en trygg, sosial og smart gutt. Vi har god tid hver dag, og utforsker verden sammen. Han bor sammen med to foreldre som elsker han, og har masse utvidet familie som elsker å være sammen med han. Han kommer ikke til å være den "rikeste i klassen" når det kommer til penger, men han har det han trenger, og mer til. Og jeg håper og tror at både han og fremtidige søsken kommer til å ha en god, trygg og stabil barndom. Da har jeg lykkes som mor. 

Anonymous poster hash: 915dc...744

[Anonym bruker]

Jeg blir rørt av hva dere skriver, mange fine foreldre her

Anonymous poster hash: b9a25...ac2

[Gjest Turid87]

Ja. Hun har to foreldre og en stor slekt som er glad i henne. Hun har foreldre som prioriterer tid sammen med henne. Hun blir sett og hørt, får kos og omsorg og vi er tilstede for henne. Hun får masse opplevelser og vi finner på utrolig mye gøy sammen. Hun har en trygg og stabil oppvekst, med masse kjærlighet. Håper dette vil forme henne til en god person når hun blir voksen, noe som det ser ut til at hun er på vei til å bli.