Noen som er aleine med barn (singel) og har det bare fint?

[Anonym bruker]

Går det an? Å være alenmor, singel og være lykkelig? Hva gjør du for å være lykkelig? Føler du barna har en fin barndom?

Anonymous poster hash: 367b4...9a7

[Anonym bruker]

Rareste spørsmålet. Vært alenemor i 11 år. Både jeg og ungen har det fantastisk!

 

Anonymous poster hash: ae927...902

[Anonym bruker]

Rareste spørsmålet. Vært alenemor i 11 år. Både jeg og ungen har det fantastisk!

 

Anonymous poster hash: ae927...902

 Rareste spørsmål Sorry, men nyskilt, singel, flere barn og håpa på at noen kunne trøste meg med at det går helt fint å være lykkelig fordet!! Håper jeg ikke må gå rundt å bekymre meg for at jeg ikke klarer å strekke ordentlig til, følge alle rundt på masse forskjellige fritidsaktiviteter hele tiden, og alt sammen.... Trengte litt "trøst" bare  

 

Anonymous poster hash: 367b4...9a7

[Anonym bruker]

Nå har jeg fått meg en kjæreste, så jeg er kanskje ikke helt representativ. Men vi har ikke tenkt å flytte sammen, og sees stort sett når vi ikke har barn. Og som disclaimer må jeg også si at jeg har et veldig godt forhold til barnefar, klart det gjør ting ganske mye lettere enn det kunne vært.

 

Men som alenemor uten kjæreste hadde jeg det veldig fint altså! Jeg syntes jeg ble friere til å finne på ting selv, uten å måtte avvente fotballkamper hver helg - jeg slipper dessuten å mase om alt mulig ting og tang som må gjøres - nå er det kun opp til meg!

 

Og når man ikke har barna har man faktisk helt fri. Det synes jeg faktisk er deilig. Det er mye lettere å få gjort ting i huset uten å bli avbrutt, man kan sove leeeenge, lese avis og bok med god samvittighet. Ja.

 

Og sånn alt i alt synes jeg at jeg er mye mer sosial nå enn før, det er så mye enklere å be folk på middag når man ikke må mase på en treig mann først.

Anonymous poster hash: 35b10...b17

[Anonym bruker]

Ja, jeg er alenemor til en gutt på rett over 2, og jeg er lykkelig Det som gir meg glede meg i hverdagen er at jeg har en jobb jeg stortrives i, har mange gode venner, og et godt samarbeid med pappa til mini. I de helgene mini er hos faren, klarer jeg (endelig) nå å å nyte helgene. Før synes jeg litt synd på meg selv som ikke fikk tilbringe helga sammen med mini, men etterhvert klarte jeg å snu på det, og tenke at så fint mini koser seg sammen med faren. I helgene de helgene jeg og mini er sammen finner vi på kjekke ting sammen og koser oss, like ens i de helgene mini er hos faren. Da inviterer jeg venninner på mat og vin, reiser på jenteturer, og får unnagjort masse ting i hjemmet.

 

Jeg nyter hver en dag sammen med mini etter en dag på jobb. Ser gleden i å kunne gå en tur i skogen med niste med oss, dra en tur på stranda for å se på bølgene, gå på besøk osv.

 

Før jeg fikk barn var jeg lenge singel, og har alltid vært opptatt av å leve et godt liv fordi om jeg ikke hadde noe mann. Livet blir jo hva man gjør ut av det, og mye av den tankegangen sitter i hode.

 

Såklart vil du og kjenne på at du er lykkelig! Se de små gledene i hverdagen, lev ditt liv slik du vil, og ikke sammenlikne deg med hvordan andre lever sitt liv  

Anonymous poster hash: 5918f...d22

[Anonym bruker]

Første året som alenemor, hadde far samvær med barna annenhver langhelg. Og var det noe veldig viktig jeg måtte på, stilte han opp og tok barna. Samme gjorde jeg for han. Vi samarbeidet bra. I den perioden hadde jeg det veldig bra. Følte ikke noe behov for en ny mann. Så fikk far seg kone i en fei, dermed så han ikke barna mer. Jeg har heller ikke familie. Og plutselig satt jeg der med 2 små barn alene, hele tiden. Da kom savnet etter en kjæreste mer og mer. Men er jo verken lett å finne, eller beholde kjæreste da man aldri har barnefri. Nå har barna blitt litt større, og er hos far ca hver 4 helg. Savner fortsatt kjæreste, men ikke for enhver pris. Er faktisk ganske sær. Og har det nå helt greit alene. Har vært alene i litt over 6 år nå. Hatt to korte forhold i løpet av denne tiden.

Anonymous poster hash: ed892...051

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg er alenemor til en gutt på rett over 2, og jeg er lykkelig Det som gir meg glede meg i hverdagen er at jeg har en jobb jeg stortrives i, har mange gode venner, og et godt samarbeid med pappa til mini. I de helgene mini er hos faren, klarer jeg (endelig) nå å å nyte helgene. Før synes jeg litt synd på meg selv som ikke fikk tilbringe helga sammen med mini, men etterhvert klarte jeg å snu på det, og tenke at så fint mini koser seg sammen med faren. I helgene de helgene jeg og mini er sammen finner vi på kjekke ting sammen og koser oss, like ens i de helgene mini er hos faren. Da inviterer jeg venninner på mat og vin, reiser på jenteturer, og får unnagjort masse ting i hjemmet.

 

Jeg nyter hver en dag sammen med mini etter en dag på jobb. Ser gleden i å kunne gå en tur i skogen med niste med oss, dra en tur på stranda for å se på bølgene, gå på besøk osv.

 

Før jeg fikk barn var jeg lenge singel, og har alltid vært opptatt av å leve et godt liv fordi om jeg ikke hadde noe mann. Livet blir jo hva man gjør ut av det, og mye av den tankegangen sitter i hode.

 

Såklart vil du og kjenne på at du er lykkelig! Se de små gledene i hverdagen, lev ditt liv slik du vil, og ikke sammenlikne deg med hvordan andre lever sitt liv

 

Anonymous poster hash: 5918f...d22

 

"Lev ditt liv som du vil..." Fantastisk godt sagt! Tusen takk, for gode ord! De skal jeg ta til meg

 

Anonymous poster hash: 367b4...9a7

[Anonym bruker]

 

Nå har jeg fått meg en kjæreste, så jeg er kanskje ikke helt representativ. Men vi har ikke tenkt å flytte sammen, og sees stort sett når vi ikke har barn. Og som disclaimer må jeg også si at jeg har et veldig godt forhold til barnefar, klart det gjør ting ganske mye lettere enn det kunne vært.

 

Men som alenemor uten kjæreste hadde jeg det veldig fint altså! Jeg syntes jeg ble friere til å finne på ting selv, uten å måtte avvente fotballkamper hver helg - jeg slipper dessuten å mase om alt mulig ting og tang som må gjøres - nå er det kun opp til meg!

 

Og når man ikke har barna har man faktisk helt fri. Det synes jeg faktisk er deilig. Det er mye lettere å få gjort ting i huset uten å bli avbrutt, man kan sove leeeenge, lese avis og bok med god samvittighet. Ja.

 

Og sånn alt i alt synes jeg at jeg er mye mer sosial nå enn før, det er så mye enklere å be folk på middag når man ikke må mase på en treig mann først.

 

Anonymous poster hash: 35b10...b17

 

Ja jeg synes og det er lettere å være sosial nå, trenger ikke å mase om å få besøk, eller reise på besøk som han sjelden hadde lyst til... Takk

 

Anonymous poster hash: 367b4...9a7

[HeleneT23]

Går helt fint å være alenemamma,singel og lykkelig Savner av og til å ha en voksen å dele kveldene med og gledene i hverdagen.. Men nyter det å ikke ha en mann som sier; jada skal ordne det etterpå