Tidligere mobbeoffer som kan hende ikke helt har kommet over det...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette.

Antagelig fordi jeg må skrive det til nen, og kan hende få litt råd på veien videre.

 

Min mobbing startet i andre klasse på barneskolen. Helt hvorfor vet jeg ikke. Alt jeg kan komme frem til er at jeg da nettopp hadde mistet min far i sykdom, og derfor var ett lett offer. Mi mor var jo i en ekstrem krise selv, så jeg ville ikke beskymre henne mer.

Så mobbingen fortsatte, og jeg sa ingenting. Jeg tok det bare inn i meg. Jeg ville ikke beskymre mi mor mer, for hun hadde virkelig nok med sitt.

 

I sjette klasse fortalte jeg endelig en lærer om problemet. Jeg er overrasket fremdeles at de ikke så noe på skolen. Til min største skuffelse ble jeg avfeid. Læreren mente at det bare var uskyldig erting, og gjorde ikke noe videre.

Det fortsatte på ungdomsskolen. Heldigvis ikke like ille.

Jeg gikk hver dag på skolen, jeg var flink, jeg var nummer en i klassen.

Det ingen så eller hørte var de kommentarene jeg fikk av enkelte i klassen, anngående hvor dum og stygg jeg var. Det var det det gikk i, hvor stygg jeg var.

Ett par ganger ble det til fysisk mobbing, jeg ble faktisk sparket i ryggen ett par ganger av en gutt jeg gikk i klasse med. Jeg har fremdeles av og til ryggproblemer, men vet ikke om det kommer derfra.

Jeg slet, jeg forsøkte selvmord ett par ganger. Det vil si, ja, egentlig ikke, men jeg truet med det. Jeg ville jo ikke dø, men det var ett desperat rop for hjelp.

 

Videregående skole var bedre. Jeg fikk bytte klasse, og fikk endelig noen venner. Dessverre har jeg skjøvet de vekk, noe som er en problematikk jeg kommer tilbake til.

Jeg så på meg selv som stygg, for det var jo det alle sa at jeg var.

Jeg måtte slanke meg, kan hende jeg ble penere da?

Ikke overraskende så utviklet jeg anorexia.

Overlevde, og er litt bedre nå,

 

Hva som reddet meg var at jeg dro til utlandet for å studere da jeg var 25 år.

Jeg fikk en helt ny start, og masser av venner som så meg for den jeg er.

Disse har jeg holdt kontakten med og den kontakten gir meg så mye.

 

Nå er jeg blitt 35 år, og jeg skulle kunne ha lagt det bak meg.

Jeg har tilgitt dem som mobbet meg, de visste nok ikke bedre.

Jeg har gått til psykolog ( føler kan hende at det ikke er en dum ide å begynne der igjen).

Jeg klarer ikke å se meg selv i speilet, for alt jeg ser der er en stor stygg klump.

Av og til har jeg enda tanker om at kan hende det er best om jeg ikke fantes på denne jord.

Heldigvis har jeg funnet mekanismer for å bekjempe slike tanker.

Jeg har totalt isolert meg fra alle mennesker. Den eneste jeg snakker med er mi mor.

Og ja, så har jeg ei god venninne jeg kan snakke med!

Jeg speiler meg i andre folks øyne, og jeg ser bare de manglene jeg har.

Derfor er det best å ikke ha noe med noen å gjøre.

Jeg vet selv at det ikke er sunt, men det er en overlevelsemekanisme jeg har lagt til meg.

Det hele anngår å gjøre seg selv så usynlig som mulig.

Hvis jeg er usynlig, så ser ikke folk meg, og derfor kan de ikke kommentere noe anngående meg.

 

Takk for at du leste.

Det er vel mest terapi for meg selv å endelig putte ord ned, beskrive hva jeg føler.

 

Anonymous poster hash: 69444...b08

[Anonym bruker]

Takk for at du deler din historie.

 

Barn og unge vet dessverre ikke konsekvensen av mobbingen de gjør. Ofte er mobbere enda svakere i samfunnet da mange kommer fra hjem hvor ting ikke er så greit. Ofte sliter mobber endel selv også. Det unnskylder ingenting overhode , det er ikke greit å mobbe. Langtidskonsekvensene for offeret er mange.

 

Jeg er også mobbeoffer. Ble plaget hele barneskolen av ei jente i klassen, hun var verbalt ett monster mot meg. Det satt i utrolig lenge, men jeg vil si at jeg har lagt det bak meg på mange måter. Jeg misliker henne enda, men jeg må være såpass stygg og ærlig å si at jeg har det så mye bedre enn henne i dag. Jeg var den stygge andungen som ble en svane, hun motsatt. Barnslig ja men det fryder meg.

 

Godt å lese at du har kommet deg over det på mange måter, trist at det fortsatt plager deg den dag i dag. Jeg har full forståelse for det. Det er vondt det vi har opplevd. Fortsett å jobb med deg selv. Det er ikke sant de stygge tingene de sa til deg den gangen. Se deg selv i speilet å si at du er vakker både inni deg og utenpå. Fokuser på de gode kvalitetene dine og hva du har som er flott i livet ditt. Hva er du takknemlig for i livet ditt. Mobbingen definerer ikke deg som person dette ble sagt av en gjeng idioter som ikke viste bedre. Håper du kan begynne å elske det selv med tid og stunder, det er du verdt og det fortjener du ❤️

 

Anonymous poster hash: 04faa...f6b

[Anonym bruker]

Slike ting følger man som regel hele tiden. Jeg har ikke kommet over det iallefall Fremdeles bitter og sliter med selvbildet.

Men jeg prøver å omgi meg med positive mennesker som ikke kjenner min bakgrunn ( ikke at det gjør noe ) , og unngår å havne i offer-fella ved å skylde på mobbingen for at jeg feiler med ditt og datt.

Anonymous poster hash: 428f4...ad8