Mannen liker ikke ene barnet vårt....

[Anonym bruker]

Vi har flere barn og nå som eldste er blitt større blir det mer og mer tydelig at han ikke liker dette barnet. Eldste er snill og grei og flink på skolen. Men uansett hva h*n gjør er det kjeft. Ikke på de andre. Aldri skryt eller fine ord. Aldri med på konkurranser eller noe på skolen. Bare med de andre. Jeg har forsøkt å prate om det men da er det jeg som er dum. Jeg ser h*n velger å sitte alene på rommet når far er hjemme istede for å stadig bli plukket på. Hva gjør jeg? Vurderer å gå, men de andre barna er jo glad i far...men dette er ødeleggende. Og min kjærlighet forsvinner for hver krangel.

 

Anonymous poster hash: 03fef...ab3

[Anonym bruker]

Da må du dra. Det er leit for de andre barna, men de får ha 50-50. Ved å bli ødelegger du den eldste. Hadde på samme måte selv. Pappa kjeftet meg huden full hver bidige dag gjennom hele min tenåringstid. Ganske ufortjent også. Han jobbet for å finne ting å kjefte for. Resultatet var da at jeg gjorde det jeg kunne for å unngå han, enten være ute eller på rommet, jeg fikk spisefortyrrelser og en del annen skadelig atferd. 

 

Resultatet av det i dag er at jeg har et elendig forhold til mamma, for jeg ser mer og mer at hun lot det skje (hun dro jo ikke eller stoppet det for godt), så jeg ser at hun sviktet meg like mye og føler at det normale mor-datter forholdet derfor bare er falskt. Snakker med henne når jeg må, og er på besøk av og til for å opprettholde et forhold mellom de og mine barn. 

 

Du kan kanskje vente deg noe av det samme ved å bli.

Anonymous poster hash: c2bde...cbe

[Chl85]

Ville tatt en skikkelig prat med han og spurt hva det er med barnet som går faren på nervene, tvunget han til å dra til psykolog eller noe....  Men ville fått frem at det er reelt at du kommer til å skille deg for å skåne eldste fra flere år med hjertesorg, dårlig selvbilde osv..

 

Kan tenke meg hva slags følelser dette barnet sitter med... Klart han merker det og det er ingen god følelse å føle seg uønsket og mindre elskbar enn de andre søsknene..

 

Dette må jo stoppes på den ene eller andre måten.

[Anonym bruker]

Snakk mer med han og nytter det ikke så går du

 

Anonymous poster hash: 7e003...43a

[Anonym bruker]

Det eldste barnet kommer til å bli helt ødelagt av dette. Han knekker hele selvbildet. Håper du har styrke nok til å ta det rette valget.

 

Anonymous poster hash: 29d1e...fd2

[Anonym bruker]

At mannen kaller deg dum når du tar det opp tenker jeg tyder på en av to ting: 

1) Han føler seg truffet, men vet ikke hvordan han skal gripe det an eller er ikke interessert i å gjøre det.

2) Han har faktisk ikke kommet dit i realiseringen selv, og føler at du angriper han for noe han ikke gjør (eller har oppfattet at han gjør). Har en far som var på samme måte, han oppfattet ikke skaden i sin oppførsel før jeg var godt voksen. 

 

Uansett så er det ikke noe som skal unnskyldes! Du bør ta en alvorsprat med mannen, fortell han hva du ser at hans oppførsel gjør med eldstemann, og om han har merket at eldste trekker seg unna når han er hjemme. 

Gjør det også klart at dersom han ikke bevisst går inn for å endre denne atferden, om den er ubevisst eller ikke, og investerer tid og krefter i å få et godt forhold til eldstemann, så kommer du til å gå fra han, for du kan ikke se på hva det gjør med psyken og selvtilliten til barnet ditt, og at du vil gjøre det du kan for å sørge for en trygg hverdag for _alle_ barna dine. 

Anonymous poster hash: a373b...7ec

[Anonym bruker]

Har selv slitt med en slik far(stefar i mitt tilfelle). Det er noe jeg fremdeles sliter med og går i dag til psykolog for å bygge opp det som en gang ble revet ned til de grader.

Jeg klandrer også min mor for at hun aldri gjorde noe, men bare så på hva som skjedde. Riktig nok så var det også noe vold inni bildet her, men det er det psykiske jeg sliter med.

 

Håper du setter deg ned og tar en alvorsprat med han, og endrer han seg ikke ville jeg forlatt han. De minste barna overlever, det er værre med han eldste som blir ødelagt av det og kan slite resten av livet.

 

Anonymous poster hash: 21ea2...3ab

[Anonym bruker]

Dette kan du ikke godta. Du må sette foten ned på den ene måten eller den andre. Det er din jobb å beskytte barnet ditt. Hvis det betyr at du velger å gå, så er det ikke du som skaper splid mellom mannen og de andre barna, det er det mannen din som må ta ansvaret for. Han ødelegger ikke bare det ene barnet, men hele familien ved å være sånn. Ikke selg barnet ditt for husfreden. Du må værne om dem alle sammen.

 

Anonymous poster hash: b3fca...bbc

[Anonym bruker]

Du har fått fine råd av de andre ang kommunikasjon, så jeg ville bare slenge på spørsmålet:

Hvor gammelt er barnet?

Om du flytter fra far, må han/hun være hos far annenhver helg alene, feks? Det høres mye værre ut, spør du meg...

 

Anonymous poster hash: f7005...225

[Anonym bruker]

Du har fått fine råd av de andre ang kommunikasjon, så jeg ville bare slenge på spørsmålet:

Hvor gammelt er barnet?

Om du flytter fra far, må han/hun være hos far annenhver helg alene, feks? Det høres mye værre ut, spør du meg...

 

Anonymous poster hash: f7005...225

Hun er 12 år.

 

 

Anonymous poster hash: 03fef...ab3

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke den ene datteren min. Hun er 12 år. Har alltid vært sånn. Hun er så annerledes enn meg, så sær og rar og veldig lik faren sin, og jeg liker ikke han heller.

Likevel har vi et greit forhold, men jeg jobber med meg selv hver dag. Merker at det har bedret seg litt, men enda er det en lang vei igjen å gå. Kanskje får vi et nært forhold når hun blir voksen, men pr i dag liker jeg henne ikke spesielt godt, og har aldri gjort det. Men jeg er ganske bestemt på at hun ikke skal få merke det. Jeg oppfører meg normalt overfor henne, koser med henne, hjelper med lekser, duller og steller slik en mor skal, hun sier jeg er verdens beste mamma, jeg sier hun er verdens beste datter.

Likevel gleder jeg meg til hver gang hun drar til faren, og gruer meg til hver gang hun skal komme til meg.

Aldri fortalt dette til noen. Men nå har jeg sagt det her.

Mannen din må rett og slett jobbe med seg selv, men dere må ha en åpen kommunikasjon rundt dette.

 

Anonymous poster hash: 3016c...9c9

[Merethe ♂ ♀ ♂ ♀]

Ta kontakt med familievernkontoret og få han til å bli med på samtaler der. 

[Anonym bruker]

Går det virkelig ann og ikke like sitt eget barn? En ting er å bli irritert, men å mislike sitt eget kjøtt og blod? Grøss!! Hadde faktisk dratt på flekken. Hadde blitt kvalm av hele mannen min hvis han ikke klarer å like sitt barn. Han må jo Være syk i hodet

 

Anonymous poster hash: 434b9...733

[Anonym bruker]

Jeg liker heller ikke eldste min. Hun er så ulik meg, en skikkelig pysete unge som griner for ingenting. Det irriterer meg enormt, og jeg får en følelse av forakt til tider. Jeg er ganske sikker på at jeg elsker henne likevel, hun er tross alt ungen min, men personlighetsmessig passer vi overhodet ikke sammen.

Anonymous poster hash: 6873c...573

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke den ene datteren min. Hun er 12 år. Har alltid vært sånn. Hun er så annerledes enn meg, så sær og rar og veldig lik faren sin, og jeg liker ikke han heller.

Likevel har vi et greit forhold, men jeg jobber med meg selv hver dag. Merker at det har bedret seg litt, men enda er det en lang vei igjen å gå. Kanskje får vi et nært forhold når hun blir voksen, men pr i dag liker jeg henne ikke spesielt godt, og har aldri gjort det. Men jeg er ganske bestemt på at hun ikke skal få merke det. Jeg oppfører meg normalt overfor henne, koser med henne, hjelper med lekser, duller og steller slik en mor skal, hun sier jeg er verdens beste mamma, jeg sier hun er verdens beste datter.

Likevel gleder jeg meg til hver gang hun drar til faren, og gruer meg til hver gang hun skal komme til meg.

Aldri fortalt dette til noen. Men nå har jeg sagt det her.

Mannen din må rett og slett jobbe med seg selv, men dere må ha en åpen kommunikasjon rundt dette.

 

Anonymous poster hash: 3016c...9c9

Håper faren har hovedomsorgen!

 

Anonymous poster hash: bf3c0...500

[Anonym bruker]

For en trist tråd. Ble helt sjokkert av å lese dette. Går det virkelig an å ikke like sitt eget barn??? Stakkars barn

 

Anonymous poster hash: 44f40...daa

[Virginia.]

Ikke la mannen avfeie deg, hvis du og barnet oppfatter det slik.

Kan det tenkes at barnet er svært lik din mann HI, og at din mann derfor gjenkjenner sider ved seg selv som han ikke har akseptert/ liker hos seg selv?

[Anonym bruker]

Var jeg deg ville jeg gjort følgende: Først snakket med mannnen på tomannshånd om dette, og ble ikke situasjoenen bedreså ville jeg nok ha tatt barnet i høylytt forsvar hver gang han begynner å hakke, la alle høre at DU i alle fall ikke er enig med denne oppførselen.

Om han da ikke skjerper seg så er det nok best å dra for barnet skyld.

Anonymous poster hash: 7eb6b...301

[Anonym bruker]

Vi har det på samme måte her, han liker ikke minstemann. det ble mer og mer åpenlyst når minste ble eldre, og ikke lengre var en baby. Jeg klarte ikke å sitte å se på at han forskjellsbehandlet dem, og overså minste helt. Minste var ikke mer enn 2år når han skjønte hvordan ting lå an, og det knuser hjertet ditt! Her gikk det så langt at vi skiltes for alles del. Ingen av dem har så mye samvær med faren sin. Han ville ikk endre seg, og jeg så tilslutt ingen utvei.

 

Jeg ville dratt han med til familievernkontoret først. Her tror jeg minste var for lik meg til at han likte han.

Anonymous poster hash: 9e52d...356

[Sint naken biltyv]

Jeg liker ikke den ene datteren min. Hun er 12 år. Har alltid vært sånn. Hun er så annerledes enn meg, så sær og rar og veldig lik faren sin, og jeg liker ikke han heller.

Likevel har vi et greit forhold, men jeg jobber med meg selv hver dag. Merker at det har bedret seg litt, men enda er det en lang vei igjen å gå. Kanskje får vi et nært forhold når hun blir voksen, men pr i dag liker jeg henne ikke spesielt godt, og har aldri gjort det. Men jeg er ganske bestemt på at hun ikke skal få merke det. Jeg oppfører meg normalt overfor henne, koser med henne, hjelper med lekser, duller og steller slik en mor skal, hun sier jeg er verdens beste mamma, jeg sier hun er verdens beste datter.

Likevel gleder jeg meg til hver gang hun drar til faren, og gruer meg til hver gang hun skal komme til meg.

Aldri fortalt dette til noen. Men nå har jeg sagt det her.

Mannen din må rett og slett jobbe med seg selv, men dere må ha en åpen kommunikasjon rundt dette.

 

Anonymous poster hash: 3016c...9c9

Håper at far har hovedomsorgen. Det kan godt hende barnet føler at du ikke liker henne selv om hun sier du er best...

[Anonym bruker]

Jeg elsker begge mine barn, og ville ofret livet mitt for dem begge uten å nøle. Når det er sagt så trives jeg bedre sammen med det ene barnet en det andre. Det har med personlighet å gjøre. Jeg kjenner igjen meg selv i dem begge: det ene barnet utstråler mer av mine gode egenskaper, det andre utstråler flere av mine negative egenskaper. De negative egenskapene gjør meg lettere irritert og jeg har mindre tålmodighet med det barnet. Det er forferdeilig trist, men det er som det er. Jeg har gått i terapi å har snakket om dette. Det er menneskelig, men ikke ideelt.

Anonymous poster hash: 2c6c4...4f4

[Anonym bruker]

Synes synd på de barna som lever med foreldre, som virkelig ikke liker barna sine.

 

Jeg ser selv den, at kanskje det ene barnet har en personlighet som kræsjer med en selv, og derfor ser at man liker det ene barnet litt mer enn det andre. Men regner jo med at man liker begge barna, elsker de begge, og gjør alt man kan for å ikke vise det.

 

Jeg har det selv sånn, har en tenåring som nå ofte viser seg fra sin verste side, og vi har alltid kræsjet i personlighet. Men gud så glad jeg er i henne, og ønsker jo at vi skal ha et godt forhold. Og det jobber jeg for og. Så har vi det yngre søskenet som har en fantastisk personlighet, enkleste barn på jord, og mer mine interesser. Tenåringen og jeg sitter omtrent på forskjellige planeter da det kommer til interesser. Men jeg ønsker jo det beste forholdet til begge, og jobber for det. Og det er jo fordi jeg ønsker det, jeg elsker de jo så høyt, så vil ha et godt forhold til begge. Og jeg er ganske sikker på at ingen av de mener de blir behandlet annerledes. Og jeg misliker jo ikke tenåringen, vi er bare forskjellige.

Anonymous poster hash: f9da9...635

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke den ene datteren min. Hun er 12 år. Har alltid vært sånn. Hun er så annerledes enn meg, så sær og rar og veldig lik faren sin, og jeg liker ikke han heller.

Likevel har vi et greit forhold, men jeg jobber med meg selv hver dag. Merker at det har bedret seg litt, men enda er det en lang vei igjen å gå. Kanskje får vi et nært forhold når hun blir voksen, men pr i dag liker jeg henne ikke spesielt godt, og har aldri gjort det. Men jeg er ganske bestemt på at hun ikke skal få merke det. Jeg oppfører meg normalt overfor henne, koser med henne, hjelper med lekser, duller og steller slik en mor skal, hun sier jeg er verdens beste mamma, jeg sier hun er verdens beste datter.

Likevel gleder jeg meg til hver gang hun drar til faren, og gruer meg til hver gang hun skal komme til meg.

Aldri fortalt dette til noen. Men nå har jeg sagt det her.

Mannen din må rett og slett jobbe med seg selv, men dere må ha en åpen kommunikasjon rundt dette.

 

Anonymous poster hash: 3016c...9c9

Har du prøvd å grave litt dypere og finne ut av hva det kommer av? Ta en time hos psykolog eller oppsøke hjelp på et relasjonssenter?

 

Anonymous poster hash: b3fca...bbc

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 0d7d2...e35

[Anonym bruker]

 

Jeg liker heller ikke eldste min. Hun er så ulik meg, en skikkelig pysete unge som griner for ingenting. Det irriterer meg enormt, og jeg får en følelse av forakt til tider. Jeg er ganske sikker på at jeg elsker henne likevel, hun er tross alt ungen min, men personlighetsmessig passer vi overhodet ikke sammen.

 

Anonymous poster hash: 6873c...573

Nei, men det kan du da ikke mene? 😦

 

Anonymous poster hash: b3fca...bbc