Jobben sliter meg ut

[Anonym bruker]

Jeg er høyt utdannet og har en karrierejobb. Jeg jobber i et mannsdominert miljø hvor deltidsstillinger er ikke-eksisterende. Jeg er gift med en mann som også har en krevende jobb, og vi har 3 barn på hhv 2, 4 og 7 år. Mannen reiser en del i jobb, det samme gjør jeg. Dette livet er faktisk ikke til å holde ut, jeg har null energi til barna, er sliten hele tida, vondt i kroppen, og jeg synes ikke jobben gir meg noe- den suger bare livsgnisten ut av meg. Vi klarer oss økonomisk minst 1 år med en inntekt.

 

Mannen mener jeg bare bør si opp jobben når jeg føler det sånn, og søke andre jobber, f.eks lærer på videregående skole, gjerne deltid. Han mener at inntil jeg finner en jobb får vi leve på hans inntekt, det vil bære til familiens beste at jeg får overskuddet tilbake.

 

Tror dere jeg har dårligere sjanse på jobbmarkedet dersom jeg står uten jobb når jeg søker jobb? Dersom jeg tar et friår for å prioritere familien, tror dere det reduserer mine sjanser på å få ny jobb?

 

Det er ikke aktuelt med sykmeldig, jeg er ikke syk, bare sliten. Vil heller ikke søke permisjon, siden jeg ikke vil tilbake.

 

Anonymous poster hash: 2e655...9de

[Anonym bruker]

Vært i din situasjon, skift jobb! Det er ikke før du slutter du merker hvor ille det faktisk er. Du kan vel søke dagpenger etter karantene, det e jo ikke full lønn men hvis dere klarer dere på det så. Helt forferdelig å gå i jobb man ikke trives i, jeg var på randen til sist og forstod det ikke.

Fikk ny jobb, nye kollegaer og helt ny energi og livsgbist igjen :-)

 

Anonymous poster hash: 1bd04...242

[Anonym bruker]

Det spørs litt hva slags jobb du har. Er du innen oljen ville jeg vært litt forsiktig med å si opp en (nokså) trygg stilling.

Kan du ta permisjon et år? Kanskje det er lettere enn å få redusert stilling?

Trives du i selve jobben?

Hvis du tar en helt annen stilling, f.eks en lærerjobb, ønsker du å jobbe redusert. Barna dine er fortsatt ganske små, og det høres ut som om dere alle hadde hatt godt av å ha en av de voksne hjemme eller i 50% (ca)

Om du har råd så kjør fortsatt på med vaskehjelp evt annen hjelp, du trenger å lage litt rom og overskudd for deg selv, det hjelper ikke å løpe evig rundt med en vaskeklut..

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 2c998...de1

[Anonym bruker]

Det spørs litt hva slags jobb du har. Er du innen oljen ville jeg vært litt forsiktig med å si opp en (nokså) trygg stilling.

Kan du ta permisjon et år? Kanskje det er lettere enn å få redusert stilling?

Trives du i selve jobben?

Hvis du tar en helt annen stilling, f.eks en lærerjobb, ønsker du å jobbe redusert. Barna dine er fortsatt ganske små, og det høres ut som om dere alle hadde hatt godt av å ha en av de voksne hjemme eller i 50% (ca)

Om du har råd så kjør fortsatt på med vaskehjelp evt annen hjelp, du trenger å lage litt rom og overskudd for deg selv, det hjelper ikke å løpe evig rundt med en vaskeklut..

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 2c998...de1

Ser at du ikke vil tilbake, altså, men kanskje bedre på papiret med permisjon enn at du sier opp.

 

 

Anonymous poster hash: 2c998...de1

[Berta_78]

Jeg hadde det som deg, og sa opp uten å ha fått noe nytt. Jeg var så utrolig ferdig, og følte også det urettferdig overfor arbeidsgiver å fortsette med så komplett manglende motivasjon. Jeg lurte også på om det ville bli et problem å ha hull i CVen, men planla at jeg i et eventuelt intervju ville si rett frem at jeg hadde sluttet fordi jeg ikke lenger hadde nødvendig motivasjon til å yte maksimalt, og ikke søkte andre jobber enn de jeg ønsket. Jeg trengte imidlertid ikke det, jeg fikk tilbud om ny jobb før oppsigelsestiden min var ferdig. Kjempespennende jobb i staten, dårligere betalt selvsagt, men et helt annet liv. Jeg jobber fortsatt 100 %, men jeg reiser ikke, og er på jobb når jeg er på jobb og hjemme når jeg er hjemme. Beste jeg har gjort.