Samvittighet til å forlate deprimert mann?

[Anonym bruker]

Har du hatt/hadde du hatt samvittighet til å forlate din deprimerte mann? (som har vært mye deprimert over mange år, med lite motivasjon og tiltak og ansvar)

- fordi det er altfor slitsomt og altomslukende å bo sammen? 

- selv om det betyr at barna ikke får bo med mamma og pappa sammen?

-fordi det tærer for mye på egen "helse" 

- fordi han tenker så mye på seg og sitt

- mye av ansvaret på hus og barn ligger/lå på deg? 

 

Hva hadde du gjort? 

Anonymous poster hash: 3594a...5ee

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått

 

Anonymous poster hash: 09a55...85e

[Anonym bruker]

Mest sannsynlig ja. Det kom litt an på hvilke tiltak vedkommende selv gjorde for å endre situasjonen. En depresjon er ikke noe frikort for ikke å søke hjelp f.eks.

Anonymous poster hash: 1d242...31f

[Anonym bruker]

Jeg var i samme situasjon å valgte å gå.

Endte med at han tok selvmord etter noen månender :S

Men han truet ofte med å gjøre det da,før han faktidk gjorde det.

 

Anonymous poster hash: fa7fc...2c4

[Anonym bruker]

Lite tiltak og motivasjon for å endre situasjonen. Lite villighet til å ta til seg velmenende ord. og så lite vilje til å ha et godt samarbeid om alt.Gjør ting med barna (stelling,legging og slikt) fordi jeg ber han om det, ikke fordi han har lyst eller tar initiativ til det selv, virker det som. Viser meg lite respekt og omtanke...og jeg "kan ikke hjelpe for" å bli oppgitt, skuffa, sint, irritert og alt sammen.... 

Anonymous poster hash: 3594a...5ee

[Anonym bruker]

Jeg var i samme situasjon å valgte å gå.

Endte med at han tok selvmord etter noen månender :S

Men han truet ofte med å gjøre det da,før han faktidk gjorde det.

 

Anonymous poster hash: fa7fc...2c4

Oj, håper du vet at det var sykdommen og ikke bruddet som var årsaken? Min truer og med det samme noen ganger, han mener jeg er årsaken til at han har selvmordstanker.... at han ikke får gjort det han har lyst til å gjøre, fordi det er så mye jobb med barna.... 

 

Anonymous poster hash: 3594a...5ee

[Anonym bruker]

 

Lite tiltak og motivasjon for å endre situasjonen. Lite villighet til å ta til seg velmenende ord. og så lite vilje til å ha et godt samarbeid om alt.Gjør ting med barna (stelling,legging og slikt) fordi jeg ber han om det, ikke fordi han har lyst eller tar initiativ til det selv, virker det som. Viser meg lite respekt og omtanke...og jeg "kan ikke hjelpe for" å bli oppgitt, skuffa, sint, irritert og alt sammen.... 

 

Anonymous poster hash: 3594a...5ee

 

Om det har vedvart over år hadde jeg gått.

 

Jeg tenker også at det er skadelig for barna å bo sammen med ham.

 

Anonymous poster hash: 1d242...31f

[Anonym bruker]

Jeg bor sammen med en deprimert mann og vurderer sterkt

å flytte fra han. Begynner å føle meg utbrent og deprimert selv..

Problemet er at han har gode dager og da elsker jeg han! Dessverre

varer dette ikke lenge, så er det full konflikt igjen..

 

Anonymous poster hash: 0869e...93e

[Anonym bruker]

Jeg hadde dratt.

 

Er vokst opp med en deprimert og psykisk syk mamma. Og en pappa som ble. Jeg så hvor det slet på ham og jeg merket at det slet på oss barna. Resultatet var to utslitte foreldre og barn som mye måtte klare seg selv.

Jeg klandrer ikke pappa, men jeg skulle ønske han hadde tatt oss med og dratt.

 

Anonymous poster hash: 6b06b...4de

[Anonym bruker]

Gjør han noe aktivt for å komme ut av depresjonen? Psykolog, kognitiv terapi, bearbeiding av ev. tidligere traumer?

Kommer han seg ut på dagtid i dagslys og er i aktivitet?

Har han sjekket sine D-vit. nivåer? Tar han omega3? Er han villig til å snu om på et ev. usunt kosthold?

 

Hvis han er villig til å gå aktivt inn for å få det bedre, da hadde jeg gitt ham en sjanse, så lenge han fulgte opp behandling.

Hvis han ikke er vilig til det og ikke følger det over tid, da hadde jeg nok gått.

 

Det er ikke bra for hverken deg, HI, ungene eller mannen om hans psykiske helse også skal gjøre deg syk. Da må du heller ta ansvar for deg selv og barna for å beskytte dere selv.

 

Om du går så si det som det er, du orker ikke lenger leve med en mann som ikke er villig til å ta ansvar for egen helse og oppsøke hjelp. Om du flytter så kan det være det som skal til for at han søker hjelp. Det motsatte kan også skje, men det er i så fall hans valg. Du og barna kan ikke ofre deres liv for å holde ham i live hvis han ikke selv ønsker det.

 

Kan det være en ide å ta noen timer på fvk? Eller kanskje gå sammen til legen hans?

 

Pass på deg selv slik at du gjør tiltak før du selv blir syk og utbrent og deprimert, HI.

 

 

Anonymous poster hash: ec088...abf

[Anonym bruker]

I perioder så går han til psykolog, men mer når han har det bedre enn når det er på det værste. Tror han synes det er et ork, langt å kjøre og ikke helt tid til det. Han tar ikke initiativ til å bedre kostholdet (han gaper når jeg gir han tran, men tar ikke initiativ selv), og er ikke i aktivitet.. Spiser (relativt) usunt og drikker litt for mye alkohol (ikke for mye mtp alkoholproblem og avhenig, men mtp tilstanden hans). 

 

Jeg har i perioder vært ganske langt nede og nedkjørt... (og ikke følt meg elsket, verdsatt og følt taknemmelighet...)

 

"Du og barna kan ikke ofre deres liv for å holde ham i live hvis han ikke selv ønsker det...." Dine ord har hjulpet meg mer enn du kan ane...... Nå har jeg noe å tenke på...

 

Takk og god kveld til deg  

Anonymous poster hash: 3594a...5ee

[Anonym bruker]

 

 

Jeg var i samme situasjon å valgte å gå.

Endte med at han tok selvmord etter noen månender :S

Men han truet ofte med å gjøre det da,før han faktidk gjorde det.

 

Anonymous poster hash: fa7fc...2c4

Oj, håper du vet at det var sykdommen og ikke bruddet som var årsaken? Min truer og med det samme noen ganger, han mener jeg er årsaken til at han har selvmordstanker.... at han ikke får gjort det han har lyst til å gjøre, fordi det er så mye jobb med barna....

 

Anonymous poster hash: 3594a...5ee

Jeg var i samme situasjon som deg og valgte å bli. Min mann har vært veldig langt nede og pratet om selvmord et par ganger. Jeg var på nippet til å dra mange ganger siden det allerede føltes som jeg var alenemor, og det var jeg jo å.Endte med at jeg ble med han til legen etter noen år med helvete. Han fikk medisiner men sluttet plutselig med dem og startet igjen for så å slutte.....jeg fikk han til legen igjen der jeg var med for å fortelle virkeligheten. 8 år etter er vi lykkeligere enn på mange år. Han går enda på medisiner men vet nå at det er det som må til for hans del. Forskjellen her er vel at han aldri har gitt meg og barna skylden for sin ulykkelige tilværelse. Heller fortalt at han ikke fortjener en så snill kone.

 

Det er bare du som vet om du har styrke til å holde ut og så er det ho også et spørsmål om hvor mye barna lider under dette.

 

Klem til deg.

 

 

Anonymous poster hash: 4081c...ae9

[Anonym bruker]

Kan du si noe sånt som at du ikke klarer å bo sammen med han når han er syk, men at det ikke er er endelig brudd fra din side? Du holder muligheten åpen for å være sammen som familie når han har gode dager og eventuelt å finne sammen igjen hvis han blir frisk?

 

Anonymous poster hash: 43382...e06

[Berta_78]

 

 

Jeg var i samme situasjon å valgte å gå.

Endte med at han tok selvmord etter noen månender :S

Men han truet ofte med å gjøre det da,før han faktidk gjorde det.

 

Anonymous poster hash: fa7fc...2c4

Oj, håper du vet at det var sykdommen og ikke bruddet som var årsaken? Min truer og med det samme noen ganger, han mener jeg er årsaken til at han har selvmordstanker.... at han ikke får gjort det han har lyst til å gjøre, fordi det er så mye jobb med barna....

 

Anonymous poster hash: 3594a...5ee

Ingen friske mennesker tar livet av seg pga et brudd. Det er selvfølgelig fælt uansett, men men om man går fra noen skal man likevel aldri måtte bære skylden for selvmord. Det er sykdommen din skyld uansett hva som måtte ha trigget det.