Om fremtiden. Mine dine barn..

[Anonym bruker]

Har aldri likt å bo alene, har funnet en mann som jeg elsker, den første mannen jeg har elsket. Han har barn fra før av, jeg også. Skulle ønske han ikke hadde barn, noe som jeg ikke liker å si høyt, men langt der inni meg tenker jeg hvor mye lettere det hadde vært praktisk.

Mannen har barna sine 50% og forguder disse og setter de alltid først. Dette synes jeg jo er en flott egenskap mtp at han har et ansvar som far, men hvordan blir fremtiden?

 

Jeg vet han ble "brent" på sin eks. Økonomisk først og fremst, men han tenker nok at han vil være litt "ego" og ikke flytte sammen med noen enda pga sine barn.

 

Vi har snakket om at han skal flytte til min bydel, dette er han enig i, vi har vel blitt enige om at vi flytter sammen nå til høsten da vi har vært sammen i 2 år nøyaktig. Jeg føler allikevel han unngår å prate om dette, og sier alltid "at det er en stund" til, og dette har vi snakket om...føler på andre ord jeg maser....

Nå har jeg begynt å tenke på at han kanskje har det så fint slik som nå?

 

For bo med sine barn annenhver uke og være hos meg den andre uken der han kan slappe av og få masse sex? Han sier jo at jeg er den første han elsker, han har gjort veldig mye for meg, støttet meg når jeg har hatt det vanskelig etc etc, skrevet både kort og brev om sin kjærlighet til meg osv osv, men hva om han trekker seg? Hva om han egentlig IKKE vil flytte sammen med meg i høst?

Han sier han vil, men hvorfor vil han ikke planlegge og snakker om det mer?

 

Han unngår jo temaet, trodde dette var noe vi skulle prate om å glede oss til....

 

Kjenner nå at jeg kanskje bør avslutte hele forholdet, være alene og for all del finne meg en mann uten barn eller en helgepappa neste gang, men så er det disse sterke følelsene jeg har for denne mannen da...huff..

 

Han sier han elsker meg så høyt, men hvorfor unngår han temaet flytting da? eller sier "vi har god" tid...

Nyter ikke å mase, da blir han irritert så jeg sier ingenting lengre:(

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

Og ja jeg har MAST en del om det, men blitt så usikker når han ikke vil prate om det..

 

HI

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

andre med erfaring? føler ingen andre enn meg finnet seg menn med barn? har 4 venninner, 3 av de fant seg mann uten mann, ser absolutt fordelen da;)

 

hi

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

Jeg tenker du kan avtale en dato med ham hvor dere skal begynne å planlegge å flytte sammen. Inntil dere da starter planleggingen kan du prøve å sette pris på ting akkurat som de er nå, kanskje du har litt mer tid for deg selv, eller tid alene med dine barn, hvor dere kan gjøre noe hyggelig. Da får du en fast dato og han slipper mas

 

Jeg har forresten funnet mann med barn også. Han bor en tre kvarters kjøring unna og har barna sine andre hver uke, ingen av oss vil flytte barna fra sitt vante miljø, så her er det ikke snakk om å flytte sammen før om kanskje 6 år. Og vet du hva det går helt fint, jeg trives alene med barna, i mitt eget selskap, med venninner og sammen med kjæresten.

 

 

 

Anonymous poster hash: 65f47...9e2

[Anonym bruker]

jeg skjønner ikke hvorfor man skal stresse med å flytte sammen når det er dine og mine barn i bildet.

Hva med å prioritere barna og være særboere til de har forlatt redet.

Jeg er sammen med en mann med 2 barn som bor 50% hos han, og selv har jeg mine 2 barn 70%.

De har sitt miljø og nettverk der de bor. Barna har aldri ønsket at foreldrene går fra hverandre, finner nye, vil flytte sammen og gi dem også nye søsken.

Jeg skjønner at han ikke vil rive opp barna og skjønner at han prioriterer dem når de er hos han.

 

Din grunn for å flytte sammen virker egoistisk. Du liker ikke bo alene?

Ikke med et ord vurderer du hvordan dette kan påvirke barna, du nevner ikke om dere har diskutert oppdragelse av hverandres barn, felles regler for alle dere er enige om osv.

 

Jeg vil tro det er mye som er viktig å kommunisere før man velger å slå sammen to familier.

 

Min erfaring med å være særboere er kun positivt. Barna får egentid med sin forelder, har i barna samtidig i helger, slår vi oss sammen, men da på barnas premisser. Når mine barn er hos sin far, men min kjære har sine, er jeg med dem og får tid til å se og lære hvordan de fungerer i deres eget hjem, hvor jeg da er som en veldig husvære gjest. Det samme gjelder motsatt.

Eneste man kan utsette på å være særboere er at vi ikke får sovet sammen hver natt, vi er sammen minimum to netter hver uke, men ofte tre eller fire.

Vi får tid til å savne hverandre, noe som er bra, og hverdagen for oss som par kommer ikke like fort.

 

Du bør ikke mase. Heller være ærlig med dine ønsker, og be han være ærlig med sine.

 

Anonymous poster hash: 19d0e...afd

[Anonym bruker]

Jeg tenker som kjæresten din. Å flytte sammen med en mann så lenge jeg har hjemmeboende barn er helt uaktuelt, et hus fylt med dine og mine barn har jeg ikke noe ønske om.

 

En evt kjæreste må finne seg i å være særboer så lenge jeg oppdrar barna mine.

Anonymous poster hash: 9b1f4...810

[Gjest Antarctica]

Tror du gjør lurest i å legge romantikken på hylla i den forstand at du bør slutte å drømme om en altoppslukende tosomhet eller en idyllisk kjernefamilie. Dere lever i den såkalte "mosaikkfamilien" allerede. Og det er ganske hardt arbeid, selv om de to voksne er veldig glade i hverandre. Det er så maaaaange relasjoner som skal passe sammen, og så mange potensielle konfliktområder.

 

Å flytte sammen høres ut som en drøm hos deg, og hvis jeg tolker deg rett så syns du også det ville være fint å få et uforbeholdent "ja" fra ham - i alle fall på symbolnivå. Men å bo sammen er et minefelt, med alle de ulike forventninger som følger med. Dette vet han, og derfor stritter han imot.

 

Klarer du å se at det ikke er DEG og kjærligheten han stritter imot? Da har du allerede kommet nærmere en forståelse. Å være sammen døgnet rundt trenger ikke bety lykken for dere. For noen er det selve samboerskapet som blir begynnelsen på slutten, fordi den "frisonen" de hadde sammen forsvinner. Kjæresten din elsker deg ikke mindre selv om han vil utsette (eller avlyse) det å bo sammen.

Endret 10. januar 2015 av Pashla&pashlingene

[Anonym bruker]

Syns du har altfor store forventninger til, urealistiske forventninger.

 

Anonymous poster hash: db80d...cf2

[Anonym bruker]

Jeg tenker du kan avtale en dato med ham hvor dere skal begynne å planlegge å flytte sammen. Inntil dere da starter planleggingen kan du prøve å sette pris på ting akkurat som de er nå, kanskje du har litt mer tid for deg selv, eller tid alene med dine barn, hvor dere kan gjøre noe hyggelig. Da får du en fast dato og han slipper mas

 

Jeg har forresten funnet mann med barn også. Han bor en tre kvarters kjøring unna og har barna sine andre hver uke, ingen av oss vil flytte barna fra sitt vante miljø, så her er det ikke snakk om å flytte sammen før om kanskje 6 år. Og vet du hva det går helt fint, jeg trives alene med barna, i mitt eget selskap, med venninner og sammen med kjæresten.

 

 

 

Anonymous poster hash: 65f47...9e2

Vi har ikke dato, men etter skolestart begynner vi... Det vi har planlagt. 2 hus på selges etc, jeg har for lite hus til alle barna, så vi må kjøpe et nytt.

 

 

Takk for nyttig svar:)

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

Syns du har altfor store forventninger til, urealistiske forventninger.

 

Anonymous poster hash: db80d...cf2

Mulig jeg har det, i følge psykologen min så er jeg veldig avhengig av andre for å "kjenne" lykke. Jeg liker ikke å bo alene, men helt ærlig så forstår jeg hva dere tenker også, at det å bo sammen mine,dine, evt våre er veldig krevende, men jeg har vel en drøm...!

 

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

Tror du gjør lurest i å legge romantikken på hylla i den forstand at du bør slutte å drømme om en altoppslukende tosomhet eller en idyllisk kjernefamilie. Dere lever i den såkalte "mosaikkfamilien" allerede. Og det er ganske hardt arbeid, selv om de to voksne er veldig glade i hverandre. Det er så maaaaange relasjoner som skal passe sammen, og så mange potensielle konfliktområder.

 

Å flytte sammen høres ut som en drøm hos deg, og hvis jeg tolker deg rett så syns du også det ville være fint å få et uforbeholdent "ja" fra ham - i alle fall på symbolnivå. Men å bo sammen er et minefelt, med alle de ulike forventninger som følger med. Dette vet han, og derfor stritter han imot.

 

Klarer du å se at det ikke er DEG og kjærligheten han stritter imot? Da har du allerede kommet nærmere en forståelse. Å være sammen døgnet rundt trenger ikke bety lykken for dere. For noen er det selve samboerskapet som blir begynnelsen på slutten, fordi den "frisonen" de hadde sammen forsvinner. Kjæresten din elsker deg ikke mindre selv om han vil utsette (eller avlyse) det å bo sammen.

Men en ting, andre for det jo til? Andre virker jo så lykkelige? Fortjener ikke jeg og mine barn og finne oss en mann og leve som en lykkelig familie, er i alle fall min drøm etter et langt dårlig forhold bak meg....

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

jeg skjønner ikke hvorfor man skal stresse med å flytte sammen når det er dine og mine barn i bildet.

Hva med å prioritere barna og være særboere til de har forlatt redet.

Jeg er sammen med en mann med 2 barn som bor 50% hos han, og selv har jeg mine 2 barn 70%.

De har sitt miljø og nettverk der de bor. Barna har aldri ønsket at foreldrene går fra hverandre, finner nye, vil flytte sammen og gi dem også nye søsken.

Jeg skjønner at han ikke vil rive opp barna og skjønner at han prioriterer dem når de er hos han.

 

Din grunn for å flytte sammen virker egoistisk. Du liker ikke bo alene?

Ikke med et ord vurderer du hvordan dette kan påvirke barna, du nevner ikke om dere har diskutert oppdragelse av hverandres barn, felles regler for alle dere er enige om osv.

 

Jeg vil tro det er mye som er viktig å kommunisere før man velger å slå sammen to familier.

 

Min erfaring med å være særboere er kun positivt. Barna får egentid med sin forelder, har i barna samtidig i helger, slår vi oss sammen, men da på barnas premisser. Når mine barn er hos sin far, men min kjære har sine, er jeg med dem og får tid til å se og lære hvordan de fungerer i deres eget hjem, hvor jeg da er som en veldig husvære gjest. Det samme gjelder motsatt.

Eneste man kan utsette på å være særboere er at vi ikke får sovet sammen hver natt, vi er sammen minimum to netter hver uke, men ofte tre eller fire.

Vi får tid til å savne hverandre, noe som er bra, og hverdagen for oss som par kommer ikke like fort.

 

Du bør ikke mase. Heller være ærlig med dine ønsker, og be han være ærlig med sine.

 

Anonymous poster hash: 19d0e...afd

Jo jeg er jo på en måte enig med deg, men savner å bo sammen jeg på en måte, samtidig som det er deilig og ha mitt eget hus...

Det er bare så mye følelser i sving...

 

Vi har diskutert litt regler og slikt, vi har heldigvis en gjeng fine barn som liker hverandre bra, og i helger når begge har barna er vi ALLTID sammen stort sett hele helgen, jeg er hos han når han har sine og han er hos meg når jeg har mine ( når han ikke jobber skift), men sover som regel alltid hos meg.

 

Jeg har bare en drøm om et svært hus og lykkelige voksne og barn, kanskje jeg bør forstå at jeg aldri skal få gifte meg og bo sammen med en mann jeg elsker...alle andre får det til, men ikke jeg:(

 

Maser ikke lengre, og når jeg har spurt han ærlig så sier han at han VIl flytte sammen ila dette året så jeg tror jo på han, men sitter jo å tenker selv på hvordan det skal gå i forhold til alt det praktiske da vi begge har barna som går på skole.....

 

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Gjest Antarctica]

 

Tror du gjør lurest i å legge romantikken på hylla i den forstand at du bør slutte å drømme om en altoppslukende tosomhet eller en idyllisk kjernefamilie. Dere lever i den såkalte "mosaikkfamilien" allerede. Og det er ganske hardt arbeid, selv om de to voksne er veldig glade i hverandre. Det er så maaaaange relasjoner som skal passe sammen, og så mange potensielle konfliktområder.Å flytte sammen høres ut som en drøm hos deg, og hvis jeg tolker deg rett så syns du også det ville være fint å få et uforbeholdent "ja" fra ham - i alle fall på symbolnivå. Men å bo sammen er et minefelt, med alle de ulike forventninger som følger med. Dette vet han, og derfor stritter han imot.Klarer du å se at det ikke er DEG og kjærligheten han stritter imot? Da har du allerede kommet nærmere en forståelse. Å være sammen døgnet rundt trenger ikke bety lykken for dere. For noen er det selve samboerskapet som blir begynnelsen på slutten, fordi den "frisonen" de hadde sammen forsvinner. Kjæresten din elsker deg ikke mindre selv om han vil utsette (eller avlyse) det å bo sammen.

Men en ting, andre for det jo til? Andre virker jo så lykkelige? Fortjener ikke jeg og mine barn og finne oss en mann og leve som en lykkelig familie, er i alle fall min drøm etter et langt dårlig forhold bak meg....HI Anonymous poster hash: edfb6...ca5

Noen får det til. Men skilsmissestatistikken for dem som går inn i 2. gangsekteskap er gruoppvekkende. De fleste får det IKKE til, beklager å måtte si det... Det er over 70% som skilles.

 

Jeg ser at det er en drøm hos deg, men du har mer nytte av virkeligheten. Akkurat nå har dere mye sammen, tid sammen, sterke følelser og mye idyll og glede. Det er en fin virkelighet. Den er mye finere enn en knust drøm - som kan bli resultatet hvis du pusher kjæresten din inn i et samliv han akkurat nå ikke "tør".

[Anonym bruker]

 

Tror du gjør lurest i å legge romantikken på hylla i den forstand at du bør slutte å drømme om en altoppslukende tosomhet eller en idyllisk kjernefamilie. Dere lever i den såkalte "mosaikkfamilien" allerede. Og det er ganske hardt arbeid, selv om de to voksne er veldig glade i hverandre. Det er så maaaaange relasjoner som skal passe sammen, og så mange potensielle konfliktområder.

 

Å flytte sammen høres ut som en drøm hos deg, og hvis jeg tolker deg rett så syns du også det ville være fint å få et uforbeholdent "ja" fra ham - i alle fall på symbolnivå. Men å bo sammen er et minefelt, med alle de ulike forventninger som følger med. Dette vet han, og derfor stritter han imot.

 

Klarer du å se at det ikke er DEG og kjærligheten han stritter imot? Da har du allerede kommet nærmere en forståelse. Å være sammen døgnet rundt trenger ikke bety lykken for dere. For noen er det selve samboerskapet som blir begynnelsen på slutten, fordi den "frisonen" de hadde sammen forsvinner. Kjæresten din elsker deg ikke mindre selv om han vil utsette (eller avlyse) det å bo sammen.

Men en ting, andre for det jo til? Andre virker jo så lykkelige? Fortjener ikke jeg og mine barn og finne oss en mann og leve som en lykkelig familie, er i alle fall min drøm etter et langt dårlig forhold bak meg....

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

 

Du må huske på at du ser bare fasaden til alle de andre som virker så lykkelige. Fakta er at veldig mange sliter, og det er utrolig mange som ikke klarer det. Da må barna igjen gå gjennom et samlivsbrudd...

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b1f4...810

[Anonym bruker]

 

 

Tror du gjør lurest i å legge romantikken på hylla i den forstand at du bør slutte å drømme om en altoppslukende tosomhet eller en idyllisk kjernefamilie. Dere lever i den såkalte "mosaikkfamilien" allerede. Og det er ganske hardt arbeid, selv om de to voksne er veldig glade i hverandre. Det er så maaaaange relasjoner som skal passe sammen, og så mange potensielle konfliktområder.

 

Å flytte sammen høres ut som en drøm hos deg, og hvis jeg tolker deg rett så syns du også det ville være fint å få et uforbeholdent "ja" fra ham - i alle fall på symbolnivå. Men å bo sammen er et minefelt, med alle de ulike forventninger som følger med. Dette vet han, og derfor stritter han imot.

 

Klarer du å se at det ikke er DEG og kjærligheten han stritter imot? Da har du allerede kommet nærmere en forståelse. Å være sammen døgnet rundt trenger ikke bety lykken for dere. For noen er det selve samboerskapet som blir begynnelsen på slutten, fordi den "frisonen" de hadde sammen forsvinner. Kjæresten din elsker deg ikke mindre selv om han vil utsette (eller avlyse) det å bo sammen.

Men en ting, andre for det jo til? Andre virker jo så lykkelige? Fortjener ikke jeg og mine barn og finne oss en mann og leve som en lykkelig familie, er i alle fall min drøm etter et langt dårlig forhold bak meg....

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

 

Du må huske på at du ser bare fasaden til alle de andre som virker så lykkelige. Fakta er at veldig mange sliter, og det er utrolig mange som ikke klarer det. Da må barna igjen gå gjennom et samlivsbrudd...

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b1f4...810

 

Kanskje? Alle her jeg bor virker så forbanna lykkelige ut enten de er sammen med BF eller bor sammen med ny mann, MEN som sagt de fleste jeg kjenner fant en ny mann uten barn eller helgepappa til1 barn, lettere da vel??

 

Jeg har vel bare hatt en drøm...drømte i 9 år mens jeg var sammen med en fyr som jeg aldri elsket og til slutt ikke klarte sove i samme rom som, nå fant jeg den store kjærligheten, men så har vi begge hatt forhold og har hatt unger, så alt er så vanskelig....

Trøster meg med at ungene mine begynner å bli store og det er håp for meg uansett om det blir denne mannen eller en annen, huff jeg elsker jo kjæresten min, ingen har gjort meg så bra som han;/

 

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Gjest Antarctica]

Men kan du ikke bare nyte det? Dere har jo så mye fint sammen, blir det finere av felles klesvask og felles økonomi?

[Anonym bruker]

 

 

Tror du gjør lurest i å legge romantikken på hylla i den forstand at du bør slutte å drømme om en altoppslukende tosomhet eller en idyllisk kjernefamilie. Dere lever i den såkalte "mosaikkfamilien" allerede. Og det er ganske hardt arbeid, selv om de to voksne er veldig glade i hverandre. Det er så maaaaange relasjoner som skal passe sammen, og så mange potensielle konfliktområder.Å flytte sammen høres ut som en drøm hos deg, og hvis jeg tolker deg rett så syns du også det ville være fint å få et uforbeholdent "ja" fra ham - i alle fall på symbolnivå. Men å bo sammen er et minefelt, med alle de ulike forventninger som følger med. Dette vet han, og derfor stritter han imot.Klarer du å se at det ikke er DEG og kjærligheten han stritter imot? Da har du allerede kommet nærmere en forståelse. Å være sammen døgnet rundt trenger ikke bety lykken for dere. For noen er det selve samboerskapet som blir begynnelsen på slutten, fordi den "frisonen" de hadde sammen forsvinner. Kjæresten din elsker deg ikke mindre selv om han vil utsette (eller avlyse) det å bo sammen.

Men en ting, andre for det jo til? Andre virker jo så lykkelige? Fortjener ikke jeg og mine barn og finne oss en mann og leve som en lykkelig familie, er i alle fall min drøm etter et langt dårlig forhold bak meg....HI Anonymous poster hash: edfb6...ca5

Noen får det til. Men skilsmissestatistikken for dem som går inn i 2. gangsekteskap er gruoppvekkende. De fleste får det IKKE til, beklager å måtte si det... Det er over 70% som skilles.

 

Jeg ser at det er en drøm hos deg, men du har mer nytte av virkeligheten. Akkurat nå har dere mye sammen, tid sammen, sterke følelser og mye idyll og glede. Det er en fin virkelighet. Den er mye finere enn en knust drøm - som kan bli resultatet hvis du pusher kjæresten din inn i et samliv han akkurat nå ikke "tør".

 

Tror han tør, men han vil sier han vi ta en dag av gangen, jobbe oss sterke sammen, få det godt sammen, ha et mål..flytte sammen. Det er mer jeg som har stresset med når? hvor? hva? skjønner at det kan stresse den beste spesielt når vi begge har unger, jobb, hus og kanin og hund faktisk hahaha. huff, mye å ta hensyn til

 

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

Skjønner ham godt for jeg er en som hater å planlegge lang tid i forveien og hva er det dere skal planlegge så mye? Dere har bestemt å flytte sammen til høsten, hva mer er det å snakke om før sommeren?

I mine ører høres det ut som du maser.

Anonymous poster hash: 0d97a...55e

[Anonym bruker]

Men kan du ikke bare nyte det? Dere har jo så mye fint sammen, blir det finere av felles klesvask og felles økonomi?

Han er rotete og jeg har støv på hjernen så ja gleder meg ikke til det:) Det er vel en av hans negative sider at han er en rotete vims, mens jeg har mer et "dukkehjem" hihi. Ellers er han jo helt fantastisk, kjærlig far, kjærlig kjæreste, gir meg verdens beste sex, gir komplimenter til meg hver dag, skriver brev og kort til meg, snill med barna mine osv osv...., men kanskje som du sier, dette forsvinner gjerne litt i dragsuget når vi flytter sammen....?

 

Setter veldig pris på alle svarene her, fikk meg til å tenke litt og kanskje "nyte" mer akkurat nå tiden...Er dårlig på å nyte ting og ekstremt utolmodig person med mye bagasje...har vel en slags forestilling at prinsen min kom og nå skal vi leve lykkelig;)

 

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

 

Skjønner ham godt for jeg er en som hater å planlegge lang tid i forveien og hva er det dere skal planlegge så mye? Dere har bestemt å flytte sammen til høsten, hva mer er det å snakke om før sommeren?

I mine ører høres det ut som du maser.

 

Anonymous poster hash: 0d97a...55e

 

Du høres ut som han, og ja du har vel rett...er bare jeg som også er redd for at han skal svikte meg så jeg maser uten jeg vet det mange ganger, som sagt dette går jeg til psykolog for. Har mye mistillit til mennesker generelt etter en trist barndom.

 

HI

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

Ser for meg at du kommer til å pushe han fra deg slik du styrer.

Han ska flytte til deg, barna hans må skifte nærmiljø annenhver uke, du skulle ønske han ikke hadde barn, han er snill med barna dine osv.

 

Anonymous poster hash: db80d...cf2

[Gjest Antarctica]

 

Men kan du ikke bare nyte det? Dere har jo så mye fint sammen, blir det finere av felles klesvask og felles økonomi?

Han er rotete og jeg har støv på hjernen så ja gleder meg ikke til det:) Det er vel en av hans negative sider at han er en rotete vims, mens jeg har mer et "dukkehjem" hihi. Ellers er han jo helt fantastisk, kjærlig far, kjærlig kjæreste, gir meg verdens beste sex, gir komplimenter til meg hver dag, skriver brev og kort til meg, snill med barna mine osv osv...., men kanskje som du sier, dette forsvinner gjerne litt i dragsuget når vi flytter sammen....? Setter veldig pris på alle svarene her, fikk meg til å tenke litt og kanskje "nyte" mer akkurat nå tiden...Er dårlig på å nyte ting og ekstremt utolmodig person med mye bagasje...har vel en slags forestilling at prinsen min kom og nå skal vi leve lykkelig;) HI Anonymous poster hash: edfb6...ca5

 

Ja, og det er den forestillingen som kan ødelegge for deg. Beklager at jeg er så brutal, men jeg håper du klarer å unngå det resultatet som veldig mange tråkker rett uti. Mange har brent seg på "nå føles alt så fint, vi kommer til å akseptere alle hverandres særheter, med DEG kommer jeg aldri til å krangle, for kjærligheten er altfor stor til det" osv

Men samliv er mer enn følelser, følelser er flyktige.... Personlighet er mer permanent, og deres to personligheter er kanskje mer ulike enn det følelsene tillater deg å se?

[Anonym bruker]

Tja, vi passer godt sammen. Tror ikke vi er så ulike? Ingen forstår meg bedre enn han og vi kan prate om det aller meste. Åpen og ærlig fyr.

Får rett og slett bare ta en dag av gangen. Jeg elsker han. Han elsker meg. Det får holde nå.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: edfb6...ca5

[Anonym bruker]

jeg skjønner ikke hvorfor man skal stresse med å flytte sammen når det er dine og mine barn i bildet.

Hva med å prioritere barna og være særboere til de har forlatt redet.

Jeg er sammen med en mann med 2 barn som bor 50% hos han, og selv har jeg mine 2 barn 70%.

De har sitt miljø og nettverk der de bor. Barna har aldri ønsket at foreldrene går fra hverandre, finner nye, vil flytte sammen og gi dem også nye søsken.

Jeg skjønner at han ikke vil rive opp barna og skjønner at han prioriterer dem når de er hos han.

 

Din grunn for å flytte sammen virker egoistisk. Du liker ikke bo alene?

Ikke med et ord vurderer du hvordan dette kan påvirke barna, du nevner ikke om dere har diskutert oppdragelse av hverandres barn, felles regler for alle dere er enige om osv.

 

Jeg vil tro det er mye som er viktig å kommunisere før man velger å slå sammen to familier.

 

Min erfaring med å være særboere er kun positivt. Barna får egentid med sin forelder, har i barna samtidig i helger, slår vi oss sammen, men da på barnas premisser. Når mine barn er hos sin far, men min kjære har sine, er jeg med dem og får tid til å se og lære hvordan de fungerer i deres eget hjem, hvor jeg da er som en veldig husvære gjest. Det samme gjelder motsatt.

Eneste man kan utsette på å være særboere er at vi ikke får sovet sammen hver natt, vi er sammen minimum to netter hver uke, men ofte tre eller fire.

Vi får tid til å savne hverandre, noe som er bra, og hverdagen for oss som par kommer ikke like fort.

 

Du bør ikke mase. Heller være ærlig med dine ønsker, og be han være ærlig med sine.

 

Anonymous poster hash: 19d0e...afd

Klokt.

 

Anonymous poster hash: 26ca8...6e1