Jeg er seriøst et troll mot samboeren min.. :-(

[Anonym bruker]

Huff, jeg vet jeg ikke er lett å leve med. Prøver virkelig å ta tak i dette. Men- han irriterer meg så mye. Irriterer meg hvor mye han dusjer, hvor lenge han sitter på do, all små rotingen hans hele tiden, at han ikke finnes handy- og heller ikke prøver å lære seg det.

 

Jeg kan ofte si dumme ting til han, jeg maser og gneller om små ting. I dag sa jeg noe som skikkelig såret  han :-( Jeg vet at en dag får han nok og drar. Jeg truer ofte selv med å dra, for jeg er så irritert på han. Han er en veldig fin fyr, snill, kjekk osv.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg ønsker virkelig å endre meg. Noen som har en liten ide til hvordan i all verden det skal gå seg til? :-( om det kan gå an å endre seg?

Anonymous poster hash: 8a851...13b

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen, særlig nå som høygravid da. Jeg prøver å si unnskyld når jeg vet jeg har gått for langt, og prøver å skryte maaasseeee når han er flink :-) vær ydmyk, da kommer man langt.

Men ellers har jeg ingen gode råd!

 

Anonymous poster hash: 93e53...62f

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen, særlig nå som høygravid da. Jeg prøver å si unnskyld når jeg vet jeg har gått for langt, og prøver å skryte maaasseeee når han er flink :-) vær ydmyk, da kommer man langt.

Men ellers har jeg ingen gode råd!

 

Anonymous poster hash: 93e53...62f

Men ikke når du ikke er gravid? Jeg var det og som gravid, men kunne skylde på hormoner da :-p Jeg er skikkelig ille nå som mensen nærmer seg, så det er vel noe med hormoner nå og.. :-( men skal jo ha mensen i sikkert 20 år til, så det kan jo ikke være slik...

 

Anonymous poster hash: 8a851...13b

[Fandens Oldemor]

Synes du skal si det som det er, at du ikke ønsker å være sånn og at du jobber med det. Da tror jeg terskelen blir høyere for å komme med utbrudd, og jeg tror han kan møte utbruddene bedre når han vet det er deg og ikke han det er noe i veien med. For det er jo strengt tatt det.

[Anonym bruker]

Synes du skal si det som det er, at du ikke ønsker å være sånn og at du jobber med det. Da tror jeg terskelen blir høyere for å komme med utbrudd, og jeg tror han kan møte utbruddene bedre når han vet det er deg og ikke han det er noe i veien med. For det er jo strengt tatt det.

Ja, det var lurt.. Jeg må gjøre det..

 

Anonymous poster hash: 8a851...13b

[Himmel og hav]

Jeg tror også du bør flytte problemet fra han og til deg selv. Du skriver "han irriterer meg så mye", men faktum er vel at det er du som irriterer deg over helt alminnelige ting han gjør? Det er du som er irritabel og du tar det ut på han. Med hvilken rett? Har du en slags fasit på hvordan ting skal være, og har han godtatt å leve etter den? Du må rett og slett begynne å kjenne etter og analysere irritasjonene dine før du åpner munnen. Er dette et meg- problem, eller er det et han-problem? Er det det at du synes at man ikke skal sitte lengre enn 3 minutter på do, mens han trenger 10, så holder du smella, for det er et deg-problem, men om han insisterer på å alltid legge de møkkete sokkene på kjøkkenbordet, så er det et han-problem, og da går det an å si noe, men det går fortsatt an å si noe på en grei måte! Tenke først, snakke etterpå. For du har faktisk ingen rett til å gå og hakke på et annet menneske hele tiden, attpåtil på det mennesket som du liksom skal være mest glad i av alle, og ønske godt for.