Er du like glad i alle barna dine?

[Anonym bruker]

Hadde en diskusjon i dag med en venninne angående følelsene en har for barna sine. Hun har tre barn og sier hun alltid har hatt et veldig spesielt forhold til minste og eldste barnet mens det midterste hadde hun aldri hatt noen veldig kjemi med. Jeg får litt hakeslepp og sier at jeg ikke helt klarer å forstå at man kan ha så forskjellige følelser for barna sine. Jeg påstår med hånden på hjertet at jeg er akkurat like glad i mine, jeg har to barn. Hun mener det er veldig rart og at det er helt vanlig å føle mer for noen av barna sine. Tror hun også mente at jeg bare ikke ville innrømme det. Hennes barn er mellom 7-12 og mine 4-6 år.

 

Er det virkelig vanlig å føle mer for noen av barna sine?

Anonymous poster hash: 8580e...810

[Anonym bruker]

Enig med deg!!! Jeg har to barn, og kan med hånden på hjertet si at jeg elsker dem like høyt! Nå er det stor aldersforskjell, men koser og kaller størstemann fremdelers kosenavn (til hans store forargelse). Minste får nok mer kos i hverdagen, men det tenker jeg er naturlig Din venninne kan jeg ikke forstå i det hele tatt...

Anonymous poster hash: e4cbe...4a3

[Anonym bruker]

Jeg kan bare svare for meg selv.

Jeg har like sterke følelser for de alle tre.

Det er klart de bytter på hvem som er minitrollet her hjemme i perioder, men det gjør meg ikke mindre glad i de.

De er så ulike men samtidig like. De for alle lik omsorg.

Det kan tenkes at jeg ser mer likheter til meg i ett av barna, men det har ingen betydning for kjemien er akkurat slik den bør være til de alle.

 

Men jeg føler min mor forskjellsbehandler meg ol min søster. Til min "fordel", men det føles ubehagelig og jeg kan garantere at søsteren min har merket det. Heldigvis har vi er godt forhold og

 

Anonymous poster hash: ae6cf...d61

[Anonym bruker]

Unormalt syns jeg. Jeg er like glad i begge mine, men jeg liker ogsåde forskjellige egenskapene ved hver av dem:)

 

Anonymous poster hash: 1e989...bda

[HeltLykkelig ♥♥]

Jeg satt faktisk og snakket med samboer om det her om dagen.. Høres litt sånn klisje ut men.. Sa at "jammen ble vi like gla i begge gitt" (det var en stor bekymring for meg i svangerskapet, at jeg ikke skulle bli like glad i nr 2.. Men var bekymra for alt da vel og merke)

 

Snakket om at de er så spesielle på hver sin måte og at det ikke går an å rangere, for følelsen vi har for begge er så sterk at den kan på en måte ikke måles. Den bare føles uendelig.. Kliss klass

[Anonym bruker]

Er like glad i mine 2 men må innrømme at det tok litt lenger tid før den store kjærligheten kom med andremann. Ble helt forelsket i løpet av 2 dager, mens jeg med første ble helt forelsket med en gang de la henne på brystet. Hadde litt dårlig samvittighet for dette men morskjærligeten kom like sterkt selv om den kom noe senere <3

 

 

Anonymous poster hash: f7dad...926

[Anonym bruker]

Dette var jeg livredd da jeg gikk gravid med nr to. Trodde aldri at jeg kunne ha så stor kjærlighet til flere enn førstemann. Men der tok jeg grundig feil, det var himmelhøy kjærlighet fra første stund. Så JA <3

Anonymous poster hash: a60f8...654

[Fandens Oldemor]

Det er en helt annen kjærlighet jeg har for eldste enn hva jeg har for yngste som fortsatt er veldig ny. Det skulle bare mangle, eldste har jeg jo elsket i mange år allerede.

Likevel blir det aldeles ikke riktig å si at jeg ikke er like glad i yngste, det er bare en annen type kjærlighet. Kanskje mer beskyttende, siden en liten baby er mer avhengig av meg.

[Anonym bruker]

Jeg er like glad i begge barna mine. Jeg elsker dem begge og ville hoppet inn i brennende bygninger for dem begge...

 

Men jeg hadde fødselsdepresjon med eldste. Vår tilknytning er derfor noe redusert. Det jobbes med, men tanker og følelser jeg slet med i over et år vil jeg alltid huske og det vil, til en viss grad påvirke meg.

 

Jeg har mange følelser og selv om kjærligheten og hengivenhet er den samme for begge barna, så er flere andre følelser for dem forskjellige. Jeg er for eksempel mye mer overbeskyttende ovenfor eldste, kanskje fordi jeg overkompenserer?

 

Anonymous poster hash: ff478...26b

[Anonym bruker]

Man kan da være like glad i alle barna sine og likevel ikke ha like god kjemi med alle?

 

Jeg har 2 barn og er like glad i begge. Den ene er snart 2 år, og den andre en liten baby, så det er klart "elskingen" blir litt forskjellig. Men det er like mye til hver

 

Anonymous poster hash: 61000...87d

[Anonym bruker]

Ja.

Mulig hun bare innbiller seg dette. Ikke like god kjemi med, betyr jo ikke mindre glad i.

 

Anonymous poster hash: 5ac2e...9e9

[håperpåvinterbarn]

Like glad i begge. De er ulike, men det har ingenting å si. Venninnen din er rar.

[Anonym bruker]

Jeg er like ufattelig glad i alle mine, og hadde ofret livet mitt tvert for de alle. Men samtidig har jeg ulik kjemi og ulikt forhold med de alle. Skulle også bare mangle, det er ulike personligheter og dette gjenspeiler seg også i våre forhold 

Anonymous poster hash: 82565...db3

[soleia]

Eg er like glad i begge ungane, men den eine er ein veldig kosete gut, som set seg tett inntil meg og fortel at han er veldig glad i meg.  Den andre har ikkje så sterkt nærleiksbehov, så då må eg fokusere på å vise at eg er glad i han på litt andre måtar.  Å ha betre kjemi treng ikkje bety at ein er meir glad i det barnet, men då trengs det at ein anstrenger seg litt ekstra for å møte det andre barnet på område der den treng det.

[Chl85]

Jeg er like glad i begge barna mine. Selvfølgelig på forskjellige måter akkurat nå. Baby er jo bare til å spise opp fordi hun er så søt og "lettere" da hun ikke må oppdras enda, he he. Men 3 åringen er en like stor del av hjertet mitt og gjør meg uendelig stolt... Selv om hun er et lite trassetroll noen ganger  

 

Begge barna mine gir meg uendelig glede og jeg elsker dem begge like mye. De bare gleder meg på forskjellige vis  

 

Høres merkelig ut å si at man føler mindre for et av barna sine. Ja jeg kan skjønne at man kanskje blir mer sliten eller oppgitt av et av barna sine i en vanskelig periode og slikt, men man elsker dem ikke noe mindre av den grunn???!

 

Moren min har 3 barn... Da jeg var tenåring (jeg var en prøvelse) så hadde mamma meg litt opp i halsen selvfølgelig, men hun elsket meg for det. Det har aldri vært tvil en gang. Hun har elsket oss alle 3 like mye, selv om vi alle sikkert har hatt perioder der hun har fått litt nok av oss... Da som regel i tenårene... Vi var så atale og egosentriske he he... Og at vi var en kilde til konstant bekymring, noe som beviser at hun elsket oss. He he

 

Høre rart ut i mine ører, men klart kan være en del nyanser her som venninna de ikke helt får frem eller forstår helt. Høres jo unektelig veldig trist ut å føle at man elsker et av barna sine mindre...

[Anonym bruker]

Sikker på at hun mente at hun var mindre glad i det mellomste barnet? Du skriver at hun sa hun hadde dårlig kjemi med det, og det tenker jeg er helt naturlig - man er jo så forskjellige personer, og går ulikt overens med alle. Men mindre glad i? Høres veldig rart og unaturlig ut.

Anonymous poster hash: 42436...2b1

[Anonym bruker]

Jeg tror at man kan være like glad i barna sine, men likevel ha et spesielt bånd til et av de, enten det er fordi man ser seg selv i barnet, eller fordi man har opplevd noe spesielt med det barnet. Det er ikke noe å skamme seg over, så lenge man ikke glir over til forskjellbehandling.

 

Min farmor er svak for min far fordi han var så pliktoppfyllende som barn, og han er fremdeles en skikkelig pappadalt på 69 år. Min svigermor er svak for mannen min fordi han var en uventet attpåklatt. Min onkel er spesielt knyttet til yngstedatteren fordi han ser seg veldig i henne, en ordblind, snusfornuftig late bloomer (mens eldstedatter er en skikkelig partyjente som moren sin). Jeg har en venninne som har et spesielt bånd til sin datter fordi hun er oppvokst med 2 brødre og fikk først 2 sønner, det var liksom så stas å ikke være alene blant masse gutter. Mange grunner, og helt normalt.

 

Jeg har bare et barn, men prøver på ett til. Jeg vet at jeg kommer til å være glad i nestemann, men gutten vår er veldig spesiell for meg på mange måter, ikke minst fordi han er så lik meg (på alle planer, fysisk også) at det er nesten som å ha en 33 år yngre enegget tvilling. Det er ikke utenkelog at vi derfor beholder et spesiell bånd over tid.

 

Anonymous poster hash: e3216...cbd

[Englenemine]

Elsker dem alle like høyt 😍

[Anonym bruker]

For et spørsmål

 

Anonymous poster hash: 556f6...564

[SuperFries]

Er enig med de som sier det er forskjell på kjærlighet og kjemi. Man kan elske barna like mye, men ha ulik kjemi med de. Som man har med alle personligheter man møter.

[Anonym bruker]

Er like glad i alle tre!

 

Anonymous poster hash: 1061a...8f0

[Anonym bruker]

Jeg er like glad i mine barna men måten jeg utrykker kjærlighet på er forskjellig. Og de oppfører seg forskjellig. Førstemann like ikke å kose,bare litt. Han liker at jeg er i nærheten. Andremann ville helst være oppå meg hele tiden og han er nesten 4åår. På den andre siden førstemann er mye mer strukturert,løsningsorientert,reel. Du forklarer ham hvorfor noe er ikke greit og han logisk godtar det. Og det liker jeg hos han. Andremann er mer følelsesladet,det er mer krangel med han om banale ting.

 

Anonymous poster hash: 8e848...864

[Anonym bruker]

Jeg er mellomst av 3 jenter og føler de alltid har fått mer oppmerksomhet enn meg. Jeg venter nr 2 nå, og er veldig bevisst på at jeg selv aldri skal la noen av barna mine få følelsen av at noen får mer eller mindre. Med to skjer det nok ikke så ofte, men folk jeg snakker med kan si " å dere er 3 ja, du er dritten i midten, har du følt deg utenfor da?"

 

Anonymous poster hash: 2f25f...aae

[Gulltopp med Knoll og Tott]

Selvfølgelig er jeg like glad i begge barna mine, MEN jeg føler jeg har best kjemi med minsten, han er mer lik meg som person, selv om eldstemann er mye lettere å ha med å gjøre

[Anonym bruker]

Jeg er like glad i begge mine og synes jeg har et spesielt bånd til begge. Eldste er veldig lik meg og slik sett så har jeg en stor forståelse for hans oppførsel og reaksjoner, da det er meg som liten 😊 og yngste er jente og liker de tingene jeg likte som liten og ser ut til å få noen av de samme interessene også. Hun er også i den fasen før for mye konflikter så hun er mer likandes enn eldste kan være til tider, he he. Men hun kan vel bli litt usjarmerendes om et år hun også. De er så nydelige og unike på hver sin måte, men å være mindre glad i en av de, det går ikke. At jeg liker den ene litt mindre i oppførsel nå og da er vel ganske vanlig 😉

 

Anonymous poster hash: 105e6...829