treåringen liker ikke babyen

[Anonym bruker]

Det er så sårt når treåringen sier hun ikke liker babyen på 4 mnd. Hun vil ikke ta på, kose med, se på eller ha noe som helst med babyen å gjøre. Og hvis babyen smiler til henne blir hun sint og går vekk. Ja jeg vet at det er helt normalt med sjalusi men det er likevel så sårt. Vi har gjort alt etter boka når det kommer til inkludering, forklaring, fordelinger og alenetider med hver av dem. både før babyen kom til verden og etterpå. hun aksepterer at jeg må amme, og at når babyen griner så må jeg ta henne opp. Hun er ikke frekk eller slår etc og hun fortsetter leken alene frem til jeg kommer tilbake igjen. Men babyen er jo alltid med på alt sammen med meg og treåringen; som å lese bøker, lage hytte, turer til lekeplassen og matlaging. Hun er jo selvfølgelig plassert i en lekegrind, vippestol, babygym etc, men hun er alltid med. Pappa jobber kveld så treåringen ser han ikke så ofte utenom på morgenen før barnehagen. Men de har far og datter tid i svømmehallen i helgene. 

 

Det er så sårt når de i barselgruppa forteller om hvordan deres to-tre åringer elsker å lege og kose på babyene. At det nesten kan bli for mye av det gode. Treåringen min er jo av den kosete typen. Hun får ikke nok av kos og vi har alltid kost henne på ryggen til hun sovner og hun tar seg ofte små pauser der hun bare vil sitte litt på fanget å kose. Men dette har hun i stor grad sluttet med. Selv om jeg inviterer til kos titt og ofte så er det ikke interesant lengre. 

 

Noen som kan gi meg en bekreftelse på at dette er normalt og vil gå over? At hun vil blir glad i lillesøsteren sin etterhvert og at de forhåpentligvis blir gode søsken.. 

Jeg har så dårlig samvittighet.... 

Anonymous poster hash: fced8...41b

[Mamma`n til Will& Ailo]

Hva med å gi henne en dukke som er hennes baby. Når du steller babyen, steller henne sin baby, når du gir babyen mat får hennes baby mat osv..

 

Her overså storebror lillebror til han var 6 mnd og har ikke vært spesielt interessert i lillebror før han ble nærmere 2 år. Nå er de 3 1/2 og 7 år og gode venner selv om 7 åringen kan bli super irritert på 3 åringen er han rask med å forsvare han om noen snakker stygt eller kjefter på han.

[Gustav Klitt]

Kan det tenkes at de på barselgruppa rosemaler bittelitegrann?

 

Her koser fireåringen på babyen og sier "det er koselig med baby", men 90% av den idyllen er en smart og tilpasningsdyktig fireåring som prøver å få den nye hverdagen til å gå opp ved å gjøre det han tror er forventet av ham. Samtidig har han blitt MYE mer avhengig av pappaen sin og våknet i en periode av mareritt hver natt.

 

Din jente sin reaksjon er bare litt mer direkte knyttet til babyen. Jeg er sikker på at de andre strever med sitt.

 

(Og hvis du ikke klarer å overbevise deg selv om det, kan du snu på det og tenke at det må være noe galt med tilknytningen til disse barna, siden de tydeligvis ikke føler seg truet av babyen )

[Anonym bruker]

Hva med å gi henne en dukke som er hennes baby. Når du steller babyen, steller henne sin baby, når du gir babyen mat får hennes baby mat osv..

 

Her overså storebror lillebror til han var 6 mnd og har ikke vært spesielt interessert i lillebror før han ble nærmere 2 år. Nå er de 3 1/2 og 7 år og gode venner selv om 7 åringen kan bli super irritert på 3 åringen er han rask med å forsvare han om noen snakker stygt eller kjefter på han.

Ja vi har forberedt oss med innkjøp av dukkeseng og stellebord, dukkeklær, vogn og div. Hun hadde selv en mikkemus i magen da jeg gikk gravid. Jeg skulle dra på sykehuset og etter noen dager skulle hun komme å hente den nye babyen og mikkemus. Vi hadde skaffet en baby mikkemus også som lå klar på sykehuset i en egen seng. En av jormødrene bemerket dette med å si at det vi gjorde nå var så utrolig viktig for inkluderingen. Vi fikk en klapp på skulderen. Men interessen stoppet der. Hun leker ikke med dukker eller noe av det vi handlet inn... i dag fikk jeg lov å gi bort babyen til han ene barnehageansatte sa hun. For han hadde ingen barn og siden hun ikke liker babyen så kan vi jo like greit gi henne bort.. uff.. det går sikkert over en gang.. Men skulle bare ønske jeg kunne gjort noe annerledes for å få henne til å i det minste bli glad i babyen. 

 

Anonymous poster hash: fced8...41b

[MammantilNurket]

Noen barn kan oppleve det som et svik fra foreldrene når de får søsken. Enkelte psykologer sammenlikner det med at din ektefelle skulle tatt en kone nr.2.

Så lenge hun ikke er slem med babyen og viser aksept for at dere må dekke babyens behov må hun "få lov" til å si at hun ikke liker babyen. Jeg tror kanskje jeg ville respondert nøytralt à la "Å ja, sier du det". Jo mindre "fuzz" dere gjør ut av det, jo bedre.

Vi må ikke glemme at hun er liten og at babyen "truer" hennes eksistensgrunnlag.

Det er ikke unaturlig at hun straffer dere gjennom avvisning. Det er flott at far tar henne med i svømmehallen i helgene, men det skulle ikke forbause meg om hun savner alenetid med deg og din udelte oppmerksomhet. Det kan være at hun føler seg tilsidesatt når du avbryter en aktivitet for å ordne med babyen.

Har du mulighet til å la far ta babyen noen timer i helgene slik at du og datteren din kan gjøre noe sammen bare dere to - uten å bli "forstyrret"?

Jeg tror kanskje at det kan være en mulig løsning og at det kan hjelpe datteren din til å få et bedre forhold til lillebror/søster.

Lykke til!

Endret 8. januar 2015 av MammantilNurket

[Ladybird2014]

Dette er ikkje lett, hi! Men kan det vere ho sensar at de er veldig på, og så blir ho trassig og skal iallefall ikkje like babyen..? Kan hende det hjelp om de roer ned, ikkje stressar med alt de skulle gjort/ikkje gjort. Ungar er smarte, veit du. Om du har ei uuttalt unnskuldande haldning merker ho det garantert...

 

For å snu på det: ho har ikkje mista foreldra sine, ho har FÅTT ein bror☺

[Anonym bruker]

Fortell eldste at dere er like glad i henne som i babyen -og kommer alltid til å være det! Gjør dette ved flere og passende anledninger som på sengekanten eller ved en annen kosestund. Å få et søsken kan gjøre barnet usikker på sin posisjon i familien og det kan gi seg utslag i dårlig oppførsel overfor "trusselen". Dere må forsikre eldste om at hennes posisjon ikke er endret, og at hun ikke trenger kjempe for deres kjærlighet og oppmerksomhet -hverken idag eller i fremtiden. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 378ec...3c6

[Anonym bruker]

Takk for gode råd. Jeg skal ta det med meg og prøve å ikke stresse med å føle skyld. Når jeg sier hvor flink hun er som hjelper meg i de daglige gjøremålene, eller at jeg bare bemerker at jeg er så glad i beste jenta mi så får jeg bare et surt blikk tilbake Ikkje sei det, skriker hun til meg. Men hun kan finne på å si det selv, hun kan ramse opp alle hun er glad i. Mamma, pappa, bestemor og bestefar, naboen, hunden vår, og onkelen. og da understreker hun selv at det ikkje gjelder babyen. Det er vel bare en reaksjonsmåte. forhåpentligvis harmløs treårig trass. Det hjalp masse med svar fra dere. Takk for litt råd og oppmuntring.  

Anonymous poster hash: fced8...41b

[Roheryn]

Jeg ville kaste min lillebror i do. Mamma holdt hodet kaldt og forklarte at det gikk desverre ikke, for da ville doen gå tett. Jeg målte doen, og hodet til lillebror, og konkluderte med at hun hadde rett. Og siden vi nettopp hadde fått egen do i leiligheten (før det hadde vi felles i oppgangen) måtte vi bare beholde lillebror 😛

 

Det gikk kanskje et par år, så begynte han å bli såpass at det gikk an å leke med ham, og senere hang vi sammen som erteris ☺ (det er nesten tre år mellom oss)

 

Jeg tror problemet var at jeg forventet en lillebror jeg kunne leke med, og så fikk vi bare en ubrukelig bylt som sov og spiste og brukte opp mammas tid. Det var ikke DET jeg hadde sett for meg... å være tre år er ikke så lett.

 

Gi det tid, det kommer seg nok ☺

[Anonym bruker]

Femåringen her er heller ikke superbegeistret, og det har virket som han nesten har vært redd lillesøsteren.. Han vil ikke holde, og inntil for et par uker siden var babyen bare teit.

 

Plutselig en dag nå kom han gråtende å sa at vi måtte aldri gå fra babyen, for da ble den helt alene.. Så det er et bånd der som nok bare må få tid til å vokse sterkere på ungenes egne premisser tror jeg. Her nytter det ikke å pushe, han må finne ut selv at han vil gi nattakos f.eks til babyen osv.

 

Går seg nok til for dere og:)

 

Anonymous poster hash: 3d783...8f0

[Anonym bruker]

Jeg synes du kan ta dette med knusende ro. Dette er en overgang for din datter som er veldig vanskelig å håndtere for henne. Jeg synes hun gjør det på en veldig grei måte. Hun er ærlig om hva hun føler og uttaler sin misnøye.

Min sønn, som var 3 år gammel da babyen kom, overså babyen totalt. Han oppførte seg helt som normalt, men ville ikke ha noe med babyen å gjøre.

Babyen som da var 3-4 mnd fikk ofte røde og betente øyne og vi fikk drypp og salve av legen. Vi kunne ikke forstå hvorfor dette skjedde så ofte. Helt til vi mistenkte 3-åringen. Så snart jeg snudde ryggen til, var han der og stakk fingrene i øynene på babyen. Vi ble så overrasket over dette fordi han virket så uinteressert i sin lillebror. Så han skjulte sin misnøye med babyen veldig godt for oss.

Som sagt synes jeg din datter takler dette på en fin måte.

 

Anonymous poster hash: 01bcf...3d7

[Anonym bruker]

Jeg leste et sted for storebror/-søster, kan en ny baby i familien sidestilles med en situasjon der din mann dukker opp med kone nr 2 en kveld og forventer at du skal leve med henne fremover (eller om du gjorde det samme med mann nr 2). Altså, en mega omveltning, og man reagerer som man kan, bortsett fra at vi voksne kan gå fra forholdet, mens barn er "stuck" med det nye familiemedlemmet. Jeg tror at du kan ta det med stor ro. Ang. barselgruppen, det kan godt tenkes at noen mødre rosemaler situasjonen i sin familie.

 

Også tenker jeg at ikke alle synes at babyer er spennende, og at vi voksne kanskje har en tendens til å forventer mer "kos" fra storesøstre, nettopp fordi de er jenter, mens en gutt får lov til å ignorere babyen. Helt ærlig, jeg synes selv at babyer er fryktelig kjedelige og som barn var babyer noe av det verste jeg visste. Jeg har derfor ingen forventning om at eldre barn skal synes det er stas med baby i hus: de tar all oppmerksomhet fra de voksne, de gråter masse, de ødelegger lekene, man må alltid ta hensyn til de ("kan ikke xxx, baby må sove nå...") og ikke kan man leke med de en gang uten at mamma sier "forsiktig med babyen!!!!!!!".

 

Det går seg til, ikke stress med dt, og når datteren din vil gi bort babyen, bare påpek at babyen er ikke en gjenstand som kan gis bort, men et familiemedlem som du og pappaen er glad i som dere er glad i henne. Søskenkjærligheten vil komme i sin tid.

 

Anonymous poster hash: f4538...6ee

[Chl85]

Min 3 åring hadde null interesse for babyen utenom sjalusi de første mnd. Hun hadde ingen interesse av å bli med på stelle eller mate situasjoner, se baby bli badet, "passe" på baby i sofaen eller noen ting. Tror også det kommer ann på interessene til 3 åringen. Her hadde hun ikke interesse for babydukker eller lignende, likte ikke å ta med dukker i rolleleken. Hun var mer opptatt av andre ting og dette endret seg ikke når vi fikk lillesøster heller, he he.

 

Hun sa at vi måtte gi bort babyen til ei venninne av meg og sa noen ganger at vi kunne putte lillesøster i do.... Babyer er kjedelige og tidkrevende for foreldrene vettu... Også hender det at de skriker når man skal se på barnetv, he he

 

Men dette endret seg ved rundt 6 mnd alder.

 

Når baby gir mye mer tilbake, setter pris på å bli lekt med og hun kan se at baby ler av alle sprellene hennes Nå lager hun hytte på gulvet med babyen, syns det er gøy å få ansvar i form av at hun skal få vesla på 7 mnd til å le når hun venter på at jeg lager mat, eller passe på at lillesøster ikke gnager på ledninger osv,he he   Hun har blitt vant til lillesøster og har til og med begynt å interessere seg for å leke med babydukker også. Bruke vogn osv

 

Nå er ikke lillesøster så skjør lenger heller og da er ting straks mer morsomt Baby lyser opp når storesøster kommer inn i rommet... Og jeg ser at dette gleder 3 åringen.

 

Det går seg nok til etterhvert

Endret 9. januar 2015 av Chl85

[Anonym bruker]

Min eldste ignorerte babyen helt de første 6 mnd. Han oppførte seg som om ingenting hadde skjedd og at livet var som før lillebror. Han var 3 år. Jeg syns det var veldig trist, og sammenlignet som du med andre storesøsken i barselgruppen, men laget ikke noe oppstuss rundt det. Så plutselig en dag forandret alt seg. Han ble veldig omsorgsfull, ville hjelpe, passe på og leke med babyen.

 

Da nr tre kom var nr to 2.5 år. Hans reaksjon på baby var mye verre. Han var kjempeinteressert i å kose med babyen, men så snart vi snudde ryggen til kunne han stikke en finger inn i babyene øye, slå den el. Det tok laaaang tid før jeg våget å la de to være alene sammen.

 

Jeg tror alle typer reaksjoner er normale. Ikke stress med det, det går seg til.

 

Anonymous poster hash: e8ccd...232

[Anonym bruker]

Tror dere kanskje har fokusert for mye på babyen i "forberedelsene" heller enn å fokusere på henne, og at hun blir storesøster. Få litt alenetid med henne og si om og om igjen at dere er like glad i henne som før. Be henne om hjelp, men vil hun ikke så ikke push på drt. Se bilder/film fra da hun var baby og mimre om den tiden hun var like liten og spiste pupp, trengte bleie osv. Fokuser på henne selv om det gjelder babyen om du forstår...

 

Anonymous poster hash: bb53a...9bb

[SuperFries]

Det går over til slutt. Her var storesøster utrolig sjalu, enda hun fikk mye alenetid. Tror ikke alenetid er løsningen heller. Iallefall ikke bare det. Hun må styrkes i rollen som storesøster. Det må være gøy å være storesøster.

 

Min datter var skikkelig voldelig mot guttungen. I et helt år. Nå er de 2 og 4 år, og endelig leker de sammen. Krangler masse, men er også venner. Det går over.

[Anonym bruker]

Jeg ville kaste min lillebror i do. Mamma holdt hodet kaldt og forklarte at det gikk desverre ikke, for da ville doen gå tett. Jeg målte doen, og hodet til lillebror, og konkluderte med at hun hadde rett. Og siden vi nettopp hadde fått egen do i leiligheten (før det hadde vi felles i oppgangen) måtte vi bare beholde lillebror 😛

 

Det gikk kanskje et par år, så begynte han å bli såpass at det gikk an å leke med ham, og senere hang vi sammen som erteris ☺ (det er nesten tre år mellom oss)

 

Jeg tror problemet var at jeg forventet en lillebror jeg kunne leke med, og så fikk vi bare en ubrukelig bylt som sov og spiste og brukte opp mammas tid. Det var ikke DET jeg hadde sett for meg... å være tre år er ikke så lett.

 

Gi det tid, det kommer seg nok ☺

Haha unnskyld, men nå måtte jeg her 😄

 

Anonymous poster hash: 30591...69d