Pappa har blitt så populær etter samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Helt ok at han er glad i faren, det er ikke det som plager meg. Det er mere at han hele tiden må gi uttrykk for det. Det går ikke en uke uten at han sier: "jeg er mere glad i pappa enn i deg" o.l. Jeg har hovedomsorg og derfor flere hverdager, mens når han er hos faren annenhver helg er det fest og morro fra morgen til kveld. Jeg har i tillegg en baby å ta meg av, så det blir mindre service på han pga det også.

Jeg vet at jeg ikke skal ta meg nær av det, men det gjør jeg altså. Har vært slik i flere måneder nå. Hver gang han sier noe sånt, kjenner jeg at det stikker i meg. Han er 4 år.

Er det noe jeg kan gjøre/si for å få dette til å bedre seg? Til nå har jeg bare svart"javel" og begynt å snakke om noe annet.. Før bruddet var jeg nr en og faren nr to. Lei meg...

 

Anonymous poster hash: 0e3f5...65f

[Anonym bruker]

Hvorfor har ikke faren samvær med babyen? 

 

Om du har baby med ny mann, og gjerne lever sammen med ny mann så kan det jo være at han synest synd i faren som er alene. Om du har ny baby og ny mann kan det jo være at han føler seg tilsidesatt og derfor savner faren mer. 

Anonymous poster hash: 510ef...c25

[Novemberdama]

Søskensjalusi?

Kanskje han burde være med pappaen sin litt mer enn han er nå?

[Anonym bruker]

Jeg skrev vel ikke at far ikke har samvær med baby?

Uansett, det er ikke hans barn, ei har det vel heller noe å si for problemstillingen.

Jeg har også lurt på om han burde være mere hos far. Samtidig vil jeg helst at søsknene skal være mest mulig sammen. Jeg tror heller ikke 50/50 er bra for så små.

Han virker ikke sjalu på babyen, tvert imot. Jeg tror heller det skyldes at jeg hverken har tid eller overskudd til å leke med han fra morgen til kveld. Det gjør nemlig faren når han er der. Men det er jo ikke slik det er i det virkelige liv? At foreldrene bare sitter og leker, man har jo andre ting man skal.. Uansett, jeg klarer ikke konkurrere med far på dette. HI

 

Anonymous poster hash: 0e3f5...65f

[Anonym bruker]

Det er sikkert en måte han takler dette på? Flyttet far ut? Dere er i det samme huset? Kan det være at han snakker så fint om faren for at du skal like han igjen? At han tenker det var du som ville dette, og vil "ta" deg for det?

 

Anonymous poster hash: cefaf...792

[Lektor Doppler med tillegg]

Innse at du ikke kan konkurrere. La guttungen påstå at han er mer glad i pappa enn deg, og vit at du vinner til slutt. Det er mange år fram og mye mas om hvor flott pappa er i mellomtiden, men det må nesten ungene få lov til å si selv om det svir. Og gled deg over det faktum at ungen har det fint hos pappa?

[Appelsinpiken]

Trenger ikke 50/50, men kanskje litt utvidet samvær slik at far får litt hverdager også? Da går det ikke å kun være tivolipappa.

[Anonym bruker]

Innse at du ikke kan konkurrere. La guttungen påstå at han er mer glad i pappa enn deg, og vit at du vinner til slutt. Det er mange år fram og mye mas om hvor flott pappa er i mellomtiden, men det må nesten ungene få lov til å si selv om det svir. Og gled deg over det faktum at ungen har det fint hos pappa?

Du skriver det jeg selv har tenkt: at jeg vinner til slutt. Faren var aldri hjemme da vi bodde sammen, så de ser hverandre ikke mye mindre etter at jeg gikk. Jeg er den ene stabile voksenfigur han har i livet, så jeg må bare tåle at det svir litt at han rangerer meg som nr to.

Og ja, jeg er så inderlig glad for at faren stiller opp når han har samvær. Får skrekken av å tenke på å sende han til et sted han ikke har det bra.

HI

 

 

Anonymous poster hash: 0e3f5...65f

[Anonym bruker]

Dette er noe du bare må bite i deg tenker jeg. Barnet mitt har aldri bodd sammen med far, har hatt minimalt med samvær inntil barnet blei 6 år. Da ville han være pappa og krevde samvær og delt ferie og hele pakka. Noe han fikk og barnet viser stor glede av å være sammen med han. Noe jeg jo er glad for.

 

Men det vrir seg i magen når jeg tenker på alle de 6 første årene som er de tøffeste som jeg var helt alene med barnet, ingen å støtte meg til. Og når barnet blei eldre og enklere kom han på banen. Og nå er han like god som meg.

 

Anonymous poster hash: 467cc...be3

[Anonym bruker]

Jeg skrev vel ikke at far ikke har samvær med baby?

Uansett, det er ikke hans barn, ei har det vel heller noe å si for problemstillingen.

Jeg har også lurt på om han burde være mere hos far. Samtidig vil jeg helst at søsknene skal være mest mulig sammen. Jeg tror heller ikke 50/50 er bra for så små.

Han virker ikke sjalu på babyen, tvert imot. Jeg tror heller det skyldes at jeg hverken har tid eller overskudd til å leke med han fra morgen til kveld. Det gjør nemlig faren når han er der. Men det er jo ikke slik det er i det virkelige liv? At foreldrene bare sitter og leker, man har jo andre ting man skal.. Uansett, jeg klarer ikke konkurrere med far på dette. HI

 

Anonymous poster hash: 0e3f5...65f

 

 

Pappaen til babyen da, hvordan er hans rolle til fireåringen? 

 

 

Anonymous poster hash: 8c326...e57