Samspill med barnet...

[Snuppelupp1988]

Har du et bra samspill med barnet og beskriv hvorfor?

[Anonym bruker]

Jeg mener det selv ihvertfall.

Jeg er oppmerksom når hun snakker, prøver alltid å vise at jeg hører og har tid. Jeg forsøker å forstå hva hun sier(19 måneder, så ikke så lett alltid), og når jeg forstår, så fortsetter jeg samtalen ut i fra det hun har sagt. Hvis hun ser en traktor, og peker og babler om den, så peker jeg også, og sier "traktor" og smiler og snakker om den. Sier at den var stor og brummer fælt og spør om hun ser at onkel sitter inni, foreksempel.

Og så ler vi sammen, når hun kaster seg på sofaen og viser at hun vil at vi skal rulle rundt og tulle, så viser jeg glede over å delta i leken hennes.

Spent på å høre hva dere andre svarer, jeg syns det er et fint og viktig tema!

 

Anonymous poster hash: a4428...4d1

[Snuppelupp1988]

Hørtes ut som et fint samspill Som første gangs mor så er det lett å bekymre seg og ville derfor høre hva andre tenkte rundt dette

[Anonym bruker]

Hvor gammelt er barnet ditt, HI? Jeg tenker ihvertfall at det er viktig å svare på barnets signaler, uansett alder. Mannen min brukte ganske lang tid på dette, han visste ikke bedre og tenkte nok(kanskje ikke bevisst) at hun var så liten at det ikke var så nøye om han svarte henne. Og når han i tillegg ikke forsto det hun sa, ble det ikke så lett å svare:) men han er blitt mye bedre altså

 

Anonymous poster hash: a4428...4d1

[Anonym bruker]

Ja, det synes jeg. Vi forstår hverandre uten å måtte forklare. Jeg ser deres behov nesten før de merker det selv, og vi har god kommunikasjon.

 

Anonymous poster hash: 655e8...1d3

[Anonym bruker]

Er helt supert nå Han er en veldig blid, fornøyd og trygg gutt og da er vi foreldrene glade, er lett å skjønne hva han vil (15 mnd) og vi hjelper/gir han det han trenger. Vi tuller med hverandre og alt er bare bra

 

Men vi hadde en tøff start når han ble født, han var blant annet alvorlig syk, ammetrøbbel (de hadde null forståelse på sykehuset for at jeg ikke fikk melk pga stresset), og andre ting som skjedde med familien vår samtidig. Så det var bare kaos i hodet mitt og jeg ble deprimert. På det værste klarte jeg nesten ikke å ha noe med babyen å gjøre men heldigvis er mannen fantastisk og tok seg av han. Men så ble han frisk og hverdagen begynte, det var tøft men da ble jeg bra og måtte da bli kjent med babyen min som var blitt noen uker gammel. Det var litt vanskelig da jeg sleit med å skjønne hva han ville men det ble bedre. Er som sagt helt fint nå. Men samvittigheten er ennå litt dårlig, føler at jeg sviktet som mor når han var alvorlig syk og nyfødt. Men ikke noe jeg kan gå tilbake og ordne opp i, og siden han er så fornøyd og trygg nå så vet jeg at jeg gjør en bra jobb nå

 

Anonymous poster hash: 7b456...c5d

[Snuppelupp1988]

Han er to år.

 

Nå som han har begynt å prate mer så er det ikke altid så lett å forstå han med en gang og skaper nok litt frustrasjon for begge til tider.

 

Han er en liten luring så da lyser det av øynene hans før han finner på noe

 

Ellers er han blid gutt med mye latter, men en god del trass