Er jeg i ferd med å bli alvorlig kronisk syk?

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet (fysisk jobb) og vært aktiv hele livet. Jeg har generelt godt immunforsvar og det går flere år mellom hver gang jeg er syk. Jeg har pollenallergi, pelsdyrallergi og tidvis eksem. Har de siste årene fått tre barn. Tre tette barn. Nå er jeg passert 30.

Da jeg gikk gravid med siste barnet fikk jeg alvorlig bekkenløsning. Såpass invalidiserende at jeg ikke kunne gjøre noe selv. Jeg var lenket til sengen og var for dårlig til å kunne bruke krykker. Fysioterapeut og kiropraktor kunne bare hjelpe meg med låsninger. Jeg ble frarådet all aktivitet. De var redde for at jeg var en av dem som aldri ble bra igjen. Det viste seg at jeg hadde betennelser i alt som helt slimposer i bekken/hofteområdet. Det var en forferdelig smertefull periode.

Da barnet ble født ble jeg straks mye bedre. En stund i hvert fall...

 

De siste månedene har jeg hanglet mye. Ikke ordentlig syk, men er forkjølet hele tiden. Jeg tok en del blodprøver. De viste D-vitaminmangel. Jeg begynte med store doser d-vitamin og etter en stund ble jeg "frisk". Men energinivået mitt er fortsatt lavt. Jeg har mye smerter i leddene, spesielt fingre, knær, ankler/hæler og hoftene. Smertene er såpass sterke at jeg halter veldig og må bite tennene sammen for at ingen skal se hvor vondt jeg har. Jeg kan ikke sitte for lenge, da er det vanskelig å komme seg opp igjen: Dermed står og går jeg mye. Heldigvis har jeg en fysisk jobb. Jeg har også fått noe psoriasis lignende utslett i hodebunnen. Det svir, klør og blør.

 

Jeg har alltid vært myk og smidig. Er 160 og veier 50 kg. Når jeg sitter (både på stol og gulv) foretrekker jeg lotus eller skredderstilling. Nå de siste ukene har jeg brått ikke sjanse. Jeg får vondt og halter i flere timer etterpå. Jeg er med andre ord blitt skikkelig stiv.

 

Jeg er livredd for at jeg nå går i min mammas fotspor. Hun har alvorlig revmatisme, leddgikt (usynlig), har operert både hofter og det ene og andre. Hun har også psoriasis, ulcerøs kolitt og mer til. Hun har hatt store smerter fra 40 års alder (mest om vinter), men står fremdeles i full jobb selv om legene råder delvis uføre. Hun bruker ikke smertestillende da dette ikke virker. Hun har lært seg å leve med smertene og mener at å ikke jobbe vil gjøre det vanskeligere å leve med smertene. Hun snakker aldri om vondtene sine, men vi som er nærmest ser jo at hun har vondt.

 

Jeg skjønner jo det at jeg må gå til legen, men jeg synes det er flaut. Hva hvis de ikke finner noe og tror jeg er helt hypokonder. Og hva hvis de finner noe? Det er vel ikke noe de kan gjøre fra eller til. Nå er jeg bare livredd for at det skal bli verre og at jeg ikke klarer gjøre noen ting. Jeg tenker tilbake på tiden da jeg var gravid med siste barnet. Jeg var jo helt hjelpesløs og i tillegg var jeg ikke meg selv som mor, samboer eller venn pga de ekstreme smertene. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte.

 

Er det håp for at dette bare er forbigående? Håper noen tar seg tid til å svare.

Anonymous poster hash: e329b...020

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt med det du har skrevet her til legen. Synes det var en god beskrivelse av både plager og familiehistorikk!

 

Det har skjedd mye innenfor reumatologien bare de siste 10 årene, så hvis du tar tak i det nå, og det viser seg å være det samme som din mor har, trenger det ikke nødvendigvis gå like langt. Men gjør noe med det nå! 

Og selv om de ikke finner noe, så kan du få opplegg med fysioterapi og smertestillende, og du kan få hjelp til å håndtere det så godt som det går. 

 

Kom deg til legen! Lykke til!

Anonymous poster hash: 47ec1...7b2

[Anonym bruker]

 

Jeg ville tatt med det du har skrevet her til legen. Synes det var en god beskrivelse av både plager og familiehistorikk!

 

Det har skjedd mye innenfor reumatologien bare de siste 10 årene, så hvis du tar tak i det nå, og det viser seg å være det samme som din mor har, trenger det ikke nødvendigvis gå like langt. Men gjør noe med det nå! 

Og selv om de ikke finner noe, så kan du få opplegg med fysioterapi og smertestillende, og du kan få hjelp til å håndtere det så godt som det går. 

 

Kom deg til legen! Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 47ec1...7b2

 

Takk for svar. Jeg ser nok veldig svart på det, det finnes sikkert hjelp der ute hvis det viser seg å være noe kronisk. Men jeg har hele tiden min mamma i bakhodet. Jeg er ikke like sterk som henne og vet ikke om jeg takler det like bra for å si det sånn. Jeg vet jeg må komme meg til legen, men jeg er veldig flink til å si til meg selv at det sikkert går over i løpet av uken... Jeg får kvinne meg opp, fortelle samboer hvor vondt jeg egentlig har det (jeg er flik å bagatellisere egne plager), så tenker jeg han får pushet meg avgårde

 

Anonymous poster hash: e329b...020

[Anonym bruker]

Både faren min, broren min og jeg har Bechterews, det du beskriver ligner veldig.....

 

http://www.portamedicus.no/ArticleDisplay.aspx?MenuId=4274&ContentId=6220

 

http://www.revmatiker.no/diagnoser/spondyloartritt

 

Det kan jo være noe helt annet også, men det høres dessverre veldig revmatisk ut. Kom deg til lege og fortell hvordan du har det, de starter med noen blodprøver.

Anonymous poster hash: 6f5e9...63a

[Anonym bruker]

 

Både faren min, broren min og jeg har Bechterews, det du beskriver ligner veldig.....

 

http://www.portamedicus.no/ArticleDisplay.aspx?MenuId=4274&ContentId=6220

 

http://www.revmatiker.no/diagnoser/spondyloartritt

 

Det kan jo være noe helt annet også, men det høres dessverre veldig revmatisk ut. Kom deg til lege og fortell hvordan du har det, de starter med noen blodprøver.

 

Anonymous poster hash: 6f5e9...63a

 

Takk for svar! Jeg har nå bestilt time til legen, så da er det bare til å krysse fingre og håpe på det beste

 

 

Anonymous poster hash: e329b...020

[Anonym bruker]

Skaff deg uføreforsikring før du begynner med noe utredning. Bare få det beste de har, etterpå er det for seint og blir du ufør sitter du igjen med 66% av lønnen din i dag. Ikke akkurat fett..

Anonymous poster hash: fc069...2f6

[Anonym bruker]

 

Jeg har jobbet (fysisk jobb) og vært aktiv hele livet. Jeg har generelt godt immunforsvar og det går flere år mellom hver gang jeg er syk. Jeg har pollenallergi, pelsdyrallergi og tidvis eksem. Har de siste årene fått tre barn. Tre tette barn. Nå er jeg passert 30.

Da jeg gikk gravid med siste barnet fikk jeg alvorlig bekkenløsning. Såpass invalidiserende at jeg ikke kunne gjøre noe selv. Jeg var lenket til sengen og var for dårlig til å kunne bruke krykker. Fysioterapeut og kiropraktor kunne bare hjelpe meg med låsninger. Jeg ble frarådet all aktivitet. De var redde for at jeg var en av dem som aldri ble bra igjen. Det viste seg at jeg hadde betennelser i alt som helt slimposer i bekken/hofteområdet. Det var en forferdelig smertefull periode.

Da barnet ble født ble jeg straks mye bedre. En stund i hvert fall...

 

De siste månedene har jeg hanglet mye. Ikke ordentlig syk, men er forkjølet hele tiden. Jeg tok en del blodprøver. De viste D-vitaminmangel. Jeg begynte med store doser d-vitamin og etter en stund ble jeg "frisk". Men energinivået mitt er fortsatt lavt. Jeg har mye smerter i leddene, spesielt fingre, knær, ankler/hæler og hoftene. Smertene er såpass sterke at jeg halter veldig og må bite tennene sammen for at ingen skal se hvor vondt jeg har. Jeg kan ikke sitte for lenge, da er det vanskelig å komme seg opp igjen: Dermed står og går jeg mye. Heldigvis har jeg en fysisk jobb. Jeg har også fått noe psoriasis lignende utslett i hodebunnen. Det svir, klør og blør.

 

Jeg har alltid vært myk og smidig. Er 160 og veier 50 kg. Når jeg sitter (både på stol og gulv) foretrekker jeg lotus eller skredderstilling. Nå de siste ukene har jeg brått ikke sjanse. Jeg får vondt og halter i flere timer etterpå. Jeg er med andre ord blitt skikkelig stiv.

 

Jeg er livredd for at jeg nå går i min mammas fotspor. Hun har alvorlig revmatisme, leddgikt (usynlig), har operert både hofter og det ene og andre. Hun har også psoriasis, ulcerøs kolitt og mer til. Hun har hatt store smerter fra 40 års alder (mest om vinter), men står fremdeles i full jobb selv om legene råder delvis uføre. Hun bruker ikke smertestillende da dette ikke virker. Hun har lært seg å leve med smertene og mener at å ikke jobbe vil gjøre det vanskeligere å leve med smertene. Hun snakker aldri om vondtene sine, men vi som er nærmest ser jo at hun har vondt.

 

Jeg skjønner jo det at jeg må gå til legen, men jeg synes det er flaut. Hva hvis de ikke finner noe og tror jeg er helt hypokonder. Og hva hvis de finner noe? Det er vel ikke noe de kan gjøre fra eller til. Nå er jeg bare livredd for at det skal bli verre og at jeg ikke klarer gjøre noen ting. Jeg tenker tilbake på tiden da jeg var gravid med siste barnet. Jeg var jo helt hjelpesløs og i tillegg var jeg ikke meg selv som mor, samboer eller venn pga de ekstreme smertene. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte.

 

Er det håp for at dette bare er forbigående? Håper noen tar seg tid til å svare.

 

Anonymous poster hash: e329b...020

 

Psoriasisgigt?

 

 

Anonymous poster hash: 92493...5be

[skjotta]

 

Skaff deg uføreforsikring før du begynner med noe utredning. Bare få det beste de har, etterpå er det for seint og blir du ufør sitter du igjen med 66% av lønnen din i dag. Ikke akkurat fett..

 

Anonymous poster hash: fc069...2f6

siterer denne. Ikke få noe i journalen før uføreforsikring er på plass og eventuelle krav er oppfylt.

[Anonym bruker]

Jeg har uføreforsikring heldigvis Håper for guds skyld jeg ikke blir det.

Anonymous poster hash: e329b...020