Normalt at seksåringen kaster ting etter foreldre?

[Anonym bruker]

Uff, tenker at jeg har en så sint og stri seksåring. Men kanskje er det heller jeg som tåler lite?

 

Bruker seksåringer for eks å kaste puter, leker osv etter deg når sint på deg? Hvordan håndtere dette? I mitt hode helt uakseptabelt.

 

Er det videre vanlig at de lyver?

 

Anonymous poster hash: b8e5a...4ef

[Anonym bruker]

Nei!!

 

Er ganske rund i kantene og mye som er lov. Sinne er flott! Men dog på en konstruktiv måte. Hadde barnet mitt på 6 år kastet noe etter meg, hadde det blitt månelyst!! Er helt avhengig av at de respekterer meg. Kan godt være uenig, og jeg hører alltid deres side av saken og tar deres synspunkt med i betraktning. Men til syvende og sist er jeg den voksne som tar avgjørelser og det skal respekteres. Hadde tatt en ordentlig alvorsprat med 6 åringen, det er ikke greit!

 

Anonymous poster hash: c3b21...366

[Anonym bruker]

Mine på 9 og 6 har ikke løyet til meg, annet enn "jeg er så mett!" Når middagen ikke falt i smak, eller "jeg er ikke trøtt i det hele tatt" kvelt av en gjesp sent på kvelden. Aldri om store ting/viktige ting. Men kan være vanskelig å få ut informasjon fra. Feks når jeg spør om alt er bra når noe tydeligvis plager han (han på 9) og han svarer alt er fin.

 

Hva lyver han/hun om?

 

Anonymous poster hash: c3b21...366

[Anonym bruker]

Nei, ikke normalt at en 6 åring kaster ting etter foreldrene. Kan faktisk være livsfarlig, hva hvis du får en metall bil rett i hode? Hadde slått hardt ned på det. At de lyver er kanskje mer normalt, men da er det gjerne små løgner. Som om at de har vasket hendene før middag osv.

 

Anonymous poster hash: 2c28b...d4c

[Anonym bruker]

Nei. Han truer og later som han skal kaste en sjelden gang, men gjennomfører aldri. Har vel egentlig sluttet med det når jeg tenker meg om.

 

Han har forsøkt å lyve noen ganger. Han kan ha et litt uklart skille mellom å lyve og tulle. Han sier alltid sannheten når jeg spør oppigjen da.

 

Han er litt vilter, men har lært å beherske seg.

 

Anonymous poster hash: f07fc...d63

[Anonym bruker]

Har prøvd meg på flere alvorsprater, men hun glemmer seg og fortsetter med kastingen. Skal sies at det er myke ting, som puter og bamser osv. Men det forandrer ikke saken for min del.

 

Hun lyver om små ting, som ikke vasket hendene, om hun har tatt godteri når jeg har sagt nei osv. I utgangspunktet slikt jeg kan se mellom fingrene med, men ikke nå lenger, for hun skal tydelig oppnå noe med lynvingen og det skjer altfor ofte.

 

Hun har nok ikke stor respekt for min autoritet. Jeg er nok ikke særlig autoritær som person, men det må jo gå an at ungene mine likevel respekterer grensene jeg setter i vårt hjem.

 

Hvordan ville dere slått ned på kastingen når prat ikke hjelper. Nå sier jeg at jeg blir sint og ikke aksepterer dette, og plasserer henne på rommet sitt. Men det fungerer heller ikke.

 

Anonymous poster hash: b8e5a...4ef

[Anonym bruker]

HI i forrige, forresten.

 

Anonymous poster hash: b8e5a...4ef

[Anonym bruker]

Nei, har kaster ikke gutten noe etter oss, og han ville fått en kraftig tilbakemelding om han gjorde det.

 

Han smålyver av og til, men er lett å gjennomskue. Stort sett "filmer" han sykdom for å slippe å gå ut om morgenen. Det er som regel ellers for små ting, og jeg tar ikke det så tungt, bare sier at det ikke er bra å lyve for til slutt ender det opp med at ingen tror på deg. Som med sykdom, nå er det bare feber som kvalifiserer for å bli hjem.

 

Anonymous poster hash: 3e933...c37

[Anonym bruker]

Nei, her har gutten min på 10 år aldri kastet noe etter meg. Han har alltid forstått at det ikke ville blitt godtatt.

Det er lov å være sint / lei selvsagt, men vi har pratet om måter å vise det på og hva som er akseptabelt.

 

Anonymous poster hash: 683ea...f70

[Anonym bruker]

Men hva hadde dere gjort for å vise at det ikke er godtatt?

 

HI

 

Anonymous poster hash: b8e5a...4ef

[Anonym bruker]

Har prøvd meg på flere alvorsprater, men hun glemmer seg og fortsetter med kastingen. Skal sies at det er myke ting, som puter og bamser osv. Men det forandrer ikke saken for min del.

 

Hun lyver om små ting, som ikke vasket hendene, om hun har tatt godteri når jeg har sagt nei osv. I utgangspunktet slikt jeg kan se mellom fingrene med, men ikke nå lenger, for hun skal tydelig oppnå noe med lynvingen og det skjer altfor ofte.

 

Hun har nok ikke stor respekt for min autoritet. Jeg er nok ikke særlig autoritær som person, men det må jo gå an at ungene mine likevel respekterer grensene jeg setter i vårt hjem.

 

Hvordan ville dere slått ned på kastingen når prat ikke hjelper. Nå sier jeg at jeg blir sint og ikke aksepterer dette, og plasserer henne på rommet sitt. Men det fungerer heller ikke.

 

Anonymous poster hash: b8e5a...4ef

Nå var min mye mindre da jeg fikk slutt på kastingen, men i tillegg til kraftig tilsnakk holdt jeg hendene hans fast lenge. Så lenge at han fant det ubehagelig og ville vri seg vekk. Da sa jeg noe sånt som: jeg vil ikke at du kaster puter på meg! Er det forstått? Ga meg ikke før han aksepterte.

 

Ellers har jeg god erfaring med å snakke om viktige ting i "fredstid". Feks på kvelden før sengetid. Gjør dette med viktige ting (Ikke la det gå inflasjon i det). Gjør det til en enkel "sånn vil jeg ha det" samtale uten for mye dill-dall.

 

Lyving slår jeg hardt ned på. "Små hvite løgner" eller såkalt uskyldig lyving er overhodet ikke akseptert her i huset. Det har en tendens til å utvikle seg. Barna skal lære seg å si sannheten så snart de er store nok til å skille mellom sant og usant.

 

Anonymous poster hash: f07fc...d63

[Anonym bruker]

Vi tok det med kasting tidligere vi også. Helt fra han var i stand til å kaste leker, har vi sagt at det ikke er lov å kaste ting. Fra han var ca. 2 år, ble leker som ble kastet fjernet frem til dagen etter. I ettertid har det vært nok å se litt streng på han og si "du har vel ikke tenkt p kaste xxx, har du vel?".

 

Ang. det å lyve, skiller jeg mellom hvite løgner for å slippe unna noe ubehagelig og fantasiløgner. Det første slår vi ned på, enten ved p si at vi ikke aksepterer løgn, eller ved å la han leve med konsekvensen av løgnet (typisk: jaja, jeg har tisset før jeg la meg = tisse i sengen og føle seg rimelig flau". Han straffer først og fremst seg selv med å lyve, fordi han mister troverdighet. Fantasiløgner overgår vi med våre egne tullehistorier, helt til han gir seg og sier at det var tull. Det kan gi temmelig surrealistiske middagssamtaler, for gutten har mye fantasi, men det har jeg også (Jeg klarte å overbevise min lærer om at jeg hadde vært i Japan når jeg var 7 år. Han har klart det samme med Australia). Først og fremst bruker vi eksempelets makt: vi lyver ikke til han og sier ting rett ut, selv om de er vonde eller ubehagelige (men vi unnlater gjerne å si ting ved behov). Og vi innrømmer når vi har tabbet oss ut, slik at han ser voksne ta ansvar for egne feil.

 

Anonymous poster hash: 3e933...c37