Skal jeg bare hoppe i det?

[Anonym bruker]

I lang tid har jeg slitt med angst men ikke en vanlig angst som de fleste får eller har. Angsten min går ut på at jeg lett og absolutt for ingenting får panikkanfall og besvimer. Jeg lider av å " kaste opp " angsten. Og det å bli gravid, få mage, kjenne liv i meg osv..det er også en stor del av angsten.

All denne angsten kom plutselig, ikke vet jeg hvordan eller fra hvor.

Har slitt med dette i 4 år nå og jeg orker ikke mer. For fire år siden ble jeg gravid to ganger og hadde SA begge gangene, og etter det har jeg ikke turt å bli gravid.

 

Jeg går i behandling men etter snart to år har jeg ikke kommet noe vei. Og jeg blir heller ikke yngre.

Jeg er 33 år og føler at tiden løper fra meg. Min mann har også lyst å oppleve det å bli far, så det er ikke bare meg det handler om.

 

I det siste har jeg tenkt mye på å bare hoppe i det, altså prøve å bli gravid og blir jeg det så møter jeg angsten og tar det derfra. Har alltid hørt at får å bli kvitt angsten må man møte den.

 

Hva syns du?

Jeg elsker barn og alltid hatt drøm å oppleve det å bli mor.

Noen har faktisk sagt til meg at jeg kan adoptere, men det blir litt feil, for jeg kan jo bli gravid.

 

Si meg din mening?

 

Anonymous poster hash: 54637...a4a

[Anonym bruker]

Jeg hadde også angst for å være gravid. Det å ha noe "fremmed" i kroppen, som jeg ikke hadde kontroll over. Så for meg at jeg kom til å få panikk og ville ha det bort, og at panikken ble verre av at jeg ikke bare kunne ta det ut.

 

Men det gikk helt fint. Det startet jo som noe bittelite som jeg ikke merket noe til i det hele tatt, og det at det ble til en sprell levende baby og at magen vokste, det gikk så sakte og gradvis at jeg rakk å venne meg til det underveis.

 

Men dette er min opplevelse. Jeg er ingen farperson, og kan ikke uttale meg om hvordan det vil bli for deg.

En annen ting er at det å ha angst og være mor kan føre med seg en del andre utfordringer, som kan være greit å være forberedt på.

Anonymous poster hash: 08ee7...236

[Anonym bruker]

Jeg hadde også angst for å være gravid. Det å ha noe "fremmed" i kroppen, som jeg ikke hadde kontroll over. Så for meg at jeg kom til å få panikk og ville ha det bort, og at panikken ble verre av at jeg ikke bare kunne ta det ut. Men det gikk helt fint. Det startet jo som noe bittelite som jeg ikke merket noe til i det hele tatt, og det at det ble til en sprell levende baby og at magen vokste, det gikk så sakte og gradvis at jeg rakk å venne meg til det underveis. Men dette er min opplevelse. Jeg er ingen farperson, og kan ikke uttale meg om hvordan det vil bli for deg.En annen ting er at det å ha angst og være mor kan føre med seg en del andre utfordringer, som kan være greit å være forberedt på. Anonymous poster hash: 08ee7...236

Dette var herlig å lese. Altså at det kan finnes håp.

Jeg husker veldig godt andre gangen jeg var gravid. Det var alt annet men ikke fin opplevelse. Jeg var såååå redd, klarte ikke å ha normal hverdag, spiste lite pga angsten å kaste opp, sov nesten ikke, mange kvelder klemte jeg på magen for å få det liksom bort, var kvalm hele dagen men tror det var mere angst. Sånn var det i nesten 10 uker før jeg en natt hadde så intens angst at jeg besvimte.

Og da jeg var på ultralyd, var det ikke noe der lenger, jeg mistet det. Jeg var både lei meg og glad.

Det er gått et par år siden det men jeg er så redd at om jeg blir gravid vil jeg få det på samme måte som den gang.

 

Anonymous poster hash: 54637...a4a

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: 54637...a4a

[Anonym bruker]

Ja, altså, vil du ha en egen baby fra din egen mage, så MÅ du gjennom det vet du.

 

Synest du skal prøve jeg, siden behandlingen ikke virker.

Anonymous poster hash: b72de...9e4

[Anonym bruker]

Ja, altså, vil du ha en egen baby fra din egen mage, så MÅ du gjennom det vet du.  Synest du skal prøve jeg, siden behandlingen ikke virker. Anonymous poster hash: b72de...9e4

Takk for svar.

 

Anonymous poster hash: 54637...a4a