Har en sorg

[Anonym bruker]

I høst har jeg vært igjennom et brudd fra helvete. Vi hadde et barn sammen men etter råd fra barnevernet, politi og familievernkontor er samvær med far stoppet inntil videre.

Men barnet savner innimellom at vi bodde sammen og pappaen sin. Er usikker på hvor dypt savnet er. Barnet sier at forandringene er vanskelig. Samtidig har jeg fått et barn som er mye mere livsglad blidere og vi samarbeider mye bedre.

Vi har måtte flytte fra huset til et annet sted.

Så er store forandringer samt at barnet har sett og hørt ting det ikke burde i brudd perioden. Far til barnet har aldri stilt opp noe særlig og de har aldri vært nære. Hun nevner sjeldent pappa men sier stadig at hun savner huset vi bodde i.

Jeg synes det er fryktelig vondt å se savnet etter huset og at jeg ikke kan gi henne den pappaen jeg ønsker for henne. Det er en stor sorg for meg. Vårt liv har blitt mye bedre nå men er dette som henger over meg. Er 2 mnd siden hun så pappaen sist. Jeg prater med henne om det når hun ønsker og sier at det er lov å føle som hun gjør.

Noen tips til hvordan jeg kan takle dette?

 

Anonymous poster hash: cfeb0...638

[Anonym bruker]

Trøsteklem 💟💞

 

Anonymous poster hash: 375e0...517

[Anonym bruker]

I det lange løp har du gjort det rette for ditt barn, og du har sørget for at ditt barn får en bedre barndom. Prøv å tenk på det. Men skjønner veldig godt at det er tøft nå, og at du får vondt av barnet ditt.

 

Har selv 2 skilsmissebarn, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet jeg og.

Anonymous poster hash: 479df...1b1