Noen som har fått hjelp mot overspising?

[Anonym bruker]

Har snakket med både fastlegen og psykolog, men ingen hjelp å få...Psykologen sa at kanskje en ernæringsfysiolog kan hjelpe, men min promblemstilling er jo ikke HVA jeg skal spise..Det VET jeg...Men det er jo årsakene til denne grusomme overspisingen som jeg trror jeg trenger hjelp til.

 

Har slitt med dette i maaange år, og vært så mye opp og ned i vekt at dette sliter virkelig på..Jeg er kraftig overvektig. I lange perioder er jeg flink. Spiser riktig og ofte, og trener. Mens i andre perioder så spiser jeg stoore mengder mat, og føler meg jo selvsagt helt elendig etterpå..

 

Noen som vil dele sine erfaringer med meg?

Anonymous poster hash: 04680...d51

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det ikke er noe særlig hjelp å få. Jeg har grått og tryglet hos psykolog, ernæringsfysiolog og forskjellige fastleger. Det eneste de kan tilby meg er informasjon om hva jeg burde spise, samt råd om å registrere kalorier osv.

 

Jeg har masse kunnskap om mat, det er det som ligger bak problemet jeg trenger hjelp med, men når jeg prøver å forklare det så bare trekker de på skuldrene og ser forvirret ut.

 

Ble til slutt gastric sleeve, men problemet er jo der fortsatt. Selv om jeg ikke har plass til så mye om gangen lenger, så tar det heller ikke lang tid før det er plass igjen...

Anonymous poster hash: 3255e...e0c

[Anonym bruker]

Har det samme problemet. Har og tidligere historie med anoreksi og bulimi fra jeg var ung. Men er ingen hjelp og få. Og jeg går opp og ned som noe annet rart. Og det er i hvert fall ikke sunt.

Anonymous poster hash: 1e7c4...caa

[Anonym bruker]

Det eneste som har hjulpet meg er Gastric bypass operasjon. Jeg har endelig fått kontrollen over matinntaket. Jeg føler ikke lenger trang til å overspiste. Jeg har heller ikke mulighet til å overspise. Jeg har fått et helt nytt forhold til mat

 

Anonymous poster hash: d099f...d7a

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Enn så lenge er operasjon utelukket.

 

Har hatt inntrykk at de som lider av anorexia og bulimi får hjelp, men kanskje ikke det er slik..? Og er det for lite kunnskap blant fagfolk om overspising? Jeg vet jo om flere som sliter med dette og er godt opp i 40-årene, så tror de har slitt med dette i åresvis...

 

 

hi

Anonymous poster hash: 04680...d51

[Anonym bruker]

Jeg trodde at jeg slet med overspising. Men etter å ha sluttet med sukker, hvetemel, og det meste av raske karbohydrater så er trangen til å overspise nesten borte. Jeg spiste mengder av mat, men bare søt mat, dvs brødskiver med nugatti,vafler osv. Nå som jeg har vent meg av det søte, så har blodsukkersirkuset som drev meg gal fysisk og psykisk nesten forsvunnet. Og det samme har

 

Anonymous poster hash: 5ecc4...4f4

[Anonym bruker]

Jeg søkte hjelp på grunn av dette, har fått hjelp av en psykolog i lang tid. Vi har aldri jobbet med spisingen direkte, men med følelser. Og forholdet til mat har gradvis blitt bedre etter hvert som jeg har lært meg å kjenne på følelser. Du trenger nok hjelp med årsaken til at du spiser som du sier, ikke med kunnskapen om maten og hva som er bra og ikke. Hos meg var det at jeg stengte av følelser og spiste i stedet for å kjenne på dem. Ikke sikkert det er det hos deg, kan være ulike grunner. Merkelig at en psykolog ikke kan hjelpe deg med å finne ut av det!

 

Anonymous poster hash: 0450e...548

[Anonym bruker]

Setter stor pris på alle svar!

 

Leit å høre at dere sliter/har slitt med det samme, men en liten trøst å vite at jeg ikke er alene.

 

Ja, jeg synes også det er rart at en psykolog sier han ikke kan hjelpe meg. Jeg går jevnlig til psykolog for andre ting, så det er jo flere ting som henger sammen. Også maten.

 

hi

Anonymous poster hash: 04680...d51

[Anonym bruker]

Finn deg en ny psykolog. Dette er absolutt et problem du skal kunne få hjelp til. Jeg sliter også litt med overspising, og jeg ser helt klart at det har sammenheng med de periodene jeg sliter med følelser. Søk litt rundt på nett etter spesialister (Finn Skårderud) som kan hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 1e106...5f7

[Anonym bruker]

Jeg kjøpte krom for å dempe Søtsuget, bivirkningen var at jeg også sluttet å overspise.☺

Nå skal det sies at jeg i begynnelsen tok dobbel dose. En tablett morgen og en til middag.

 

Anonymous poster hash: ab55b...d70

[Anonym bruker]

På en måte. Jeg gikk i psykodynamisk terapi hos en psykiater. Overspisingen var ikke hovedårsaken, en ett av symptomene jeg hadde. Terapien hadde god effekt, jeg fikk betydelig bedre kontakt med egne følelser og mindre behov for å "spise dem bort."

Anonymous poster hash: 6e581...eef

[Anonym bruker]

Setter stor pris på alle svar!

 

Jula er alltid tung for meg. Da er det liksom "lov" å spise mye, og jeg klarer ikke å begrense meg....Slik var det i fjor og slik var det denne julen..

 

 

hi

Anonymous poster hash: 04680...d51

[Anonym bruker]

Ble henvist til psykolog som er spesialist på gravide og spiseforstyrrelser i første svangerskap. Fikk god hjelp, mye fokus på hva som utløste overspisingen og fant en del strategier for å bryte mønsteret før det utartet seg. Avsluttet etter eget ønske, men er henvist på ny i denne graviditeten fordi det da viser seg å være mye vanskeligere å håndtere enn når jeg ikke er gravid... Er evig takknemlig den jordmoren som hørte hva jeg sa og ikke sa i en rutinesamtale i første graviditet! Overspising handler jo i stor grad om følelser og reaksjonsmønster, og kaloritelling osv vil for mange bare forverre problematikken...

 

Anonymous poster hash: 15b56...75e

[Anonym bruker]

Generell hjelp mot mine problemer, vonde følelser og depresjon hjalp meg. I form av validering og kortvarig psykolog- og legehjelp. Tok ikke opp spising spesielt.

Antidepressiva var nok det som virkelig gjorde susen. Fikk overskudd til å jobbe med meg selv, samt snu tankegangen rundt kost og trening. Gikk ned ca 15 kg på 1,5-2 år, og holder meg der. Har noen tilbakefall, men klarer å snu det igjen.

 

Anonymous poster hash: 99d75...156

[Anonym bruker]

Ble henvist til psykolog som er spesialist på gravide og spiseforstyrrelser i første svangerskap. Fikk god hjelp, mye fokus på hva som utløste overspisingen og fant en del strategier for å bryte mønsteret før det utartet seg. Avsluttet etter eget ønske, men er henvist på ny i denne graviditeten fordi det da viser seg å være mye vanskeligere å håndtere enn når jeg ikke er gravid... Er evig takknemlig den jordmoren som hørte hva jeg sa og ikke sa i en rutinesamtale i første graviditet! Overspising handler jo i stor grad om følelser og reaksjonsmønster, og kaloritelling osv vil for mange bare forverre problematikken...

 

Anonymous poster hash: 15b56...75e

Det er nettopp mulige strategier jeg ønsker meg...Hva skal jeg gjøre når behovet for å overspise melder seg...Hva gjøre istedenfor..? Så flott at du fikk hjelp! Veldig bra. :-)

 

hi

 

Anonymous poster hash: 04680...d51

[Anonym bruker]

Noen gang må man bare gripe tyren ved hornene og innse at samme hva ÅRSAK til et problem er, om det er mobbing, mishandling, traumatisk dødsfall mm, så er det til syvende og sist en selv og sitt eget hode man må jobbe med. Om man finner "noe og skylde på" så er jobben fortsatt ene og alene din og jobbe med tanker og følelser ang mat.

 

Nå er det vel også en sannhet at ikke all overspising har en psykologisk GRUNN. Men at usunn mat og  lite aktivitet over tid har SKAPT en psykologisk negativ spiral.

 

Man blir rett og slett fysisk, og deretter psykisk ødelagt om man over tid driter i og ta vare på kroppen. Så enkelt er det. Godteri, fastfood, sukkerholdig drikker mm i store mengder, skaper en ubalanse i kroppen i forhold til sultfølelse og det faktiske energibehovet. 

 

Jeg kan vise et lite eksempel som vi har snakket om i vennegjengen; Vi spiser ikke sånn mega sundt til vanlig, men normalt sundt. Alle har vi opplevd og dra på "maccern" eller Burger King" en gang i blant.  Da blir det gjerne en meny og kanskje en softis til dessert..  Man kjenner at etter det megamåltidet, kcalorimessig, av en burgermeny, så får man nesten en abstinens etter noe søtt (herdet fett, salt mm skaper dette) og gir etter, som regel.. Ikke nok med det. Man har da fått i seg en kalorimengde som er større enn behovet det døgnet, alikevel, ikke lenge etter måltidet, opplever vi som regel og bli KJEMPEsultne igjen. Det må da være et tydelig signal på at denne typen mat er "farlig" med tanke på og ødelegge kroppens evne til og gjenkjenne metthet og behov for mat?

 

Når man i tillegg vet at trening på et moderat nivå er noe som hjelper kroppen til og regulere kaloriinntak via at man kjenner sult/metthetssignal bedre fordi man kjenner sin kropp bedre, og via det at en sunn og aktiv kropp er i stand til og kjenne at man har nok næring i kroppen og "falske" cravings for usunne matvaner ikke dukker opp. Ja da er det enkelt og se at over tid så vil et  et dritt kosthold og inaktiv livsstil gi en oppførsel som man kan kalle overspising. Man har ødelagt kroppens egen evne til og regulere sult/metthet. Man er stadig sulten, fordi kroppen er ute av stand til og kjenne forskjell på "Lyst på" og "behov for"...Usunn mat er igjen en bevist årsak til økt sannsynlighet for depresjoner, angst og andre psykiske lidelser pga komponenter i denne type "mat". SÅ man legger av seg av feil mat og lite aktivitet, økt vekt gjør de fleste lei seg.  Oppå den triste tanket pga vektoppgang får man de negative tankene og følelsene skapt av drittmaten, samtidig som dritmaten i seg selv er et "dop" man blir avhengig av.

 

Spørsmålet er ; hva kom først; psykiske problem eller usunn og mye mat Det er det første man må finne ut. Men uansett, til slutt er det kun deg selv det gjelder. Og DU står helt alene om ansvar for og ta grep om egen helse. SÅ enkelt er det! Altså, du kan snakke og snakke og snakke om problemene- og evt årsak til disse....Du kan også få svar,- men til slutt MÅ du ta grep, røre på deg, spise mindre og sunnere.

 

Og ja, jeg har slitt med anorexia, overspising i perioder, og perioder med overtrening og "sykt strengt" kosthold... Men hverken psykolog eller ernæringsfysiolog eller fysioterapeut (for og lære riktig og nok trening) hjalp meg.. Jeg måtte hjelpe meg selv, innse at den eneste som spiser og trener rett for meg,- er meg selv---så enkelt- men gud så vanskelig var det...

Anonymous poster hash: de3b1...86c

[Anonym bruker]

 

Noen gang må man bare gripe tyren ved hornene og innse at samme hva ÅRSAK til et problem er, om det er mobbing, mishandling, traumatisk dødsfall mm, så er det til syvende og sist en selv og sitt eget hode man må jobbe med. Om man finner "noe og skylde på" så er jobben fortsatt ene og alene din og jobbe med tanker og følelser ang mat.

 

Nå er det vel også en sannhet at ikke all overspising har en psykologisk GRUNN. Men at usunn mat og  lite aktivitet over tid har SKAPT en psykologisk negativ spiral.

 

Man blir rett og slett fysisk, og deretter psykisk ødelagt om man over tid driter i og ta vare på kroppen. Så enkelt er det. Godteri, fastfood, sukkerholdig drikker mm i store mengder, skaper en ubalanse i kroppen i forhold til sultfølelse og det faktiske energibehovet. 

 

Jeg kan vise et lite eksempel som vi har snakket om i vennegjengen; Vi spiser ikke sånn mega sundt til vanlig, men normalt sundt. Alle har vi opplevd og dra på "maccern" eller Burger King" en gang i blant.  Da blir det gjerne en meny og kanskje en softis til dessert..  Man kjenner at etter det megamåltidet, kcalorimessig, av en burgermeny, så får man nesten en abstinens etter noe søtt (herdet fett, salt mm skaper dette) og gir etter, som regel.. Ikke nok med det. Man har da fått i seg en kalorimengde som er større enn behovet det døgnet, alikevel, ikke lenge etter måltidet, opplever vi som regel og bli KJEMPEsultne igjen. Det må da være et tydelig signal på at denne typen mat er "farlig" med tanke på og ødelegge kroppens evne til og gjenkjenne metthet og behov for mat?

 

Når man i tillegg vet at trening på et moderat nivå er noe som hjelper kroppen til og regulere kaloriinntak via at man kjenner sult/metthetssignal bedre fordi man kjenner sin kropp bedre, og via det at en sunn og aktiv kropp er i stand til og kjenne at man har nok næring i kroppen og "falske" cravings for usunne matvaner ikke dukker opp. Ja da er det enkelt og se at over tid så vil et  et dritt kosthold og inaktiv livsstil gi en oppførsel som man kan kalle overspising. Man har ødelagt kroppens egen evne til og regulere sult/metthet. Man er stadig sulten, fordi kroppen er ute av stand til og kjenne forskjell på "Lyst på" og "behov for"...Usunn mat er igjen en bevist årsak til økt sannsynlighet for depresjoner, angst og andre psykiske lidelser pga komponenter i denne type "mat". SÅ man legger av seg av feil mat og lite aktivitet, økt vekt gjør de fleste lei seg.  Oppå den triste tanket pga vektoppgang får man de negative tankene og følelsene skapt av drittmaten, samtidig som dritmaten i seg selv er et "dop" man blir avhengig av.

 

Spørsmålet er ; hva kom først; psykiske problem eller usunn og mye mat Det er det første man må finne ut. Men uansett, til slutt er det kun deg selv det gjelder. Og DU står helt alene om ansvar for og ta grep om egen helse. SÅ enkelt er det! Altså, du kan snakke og snakke og snakke om problemene- og evt årsak til disse....Du kan også få svar,- men til slutt MÅ du ta grep, røre på deg, spise mindre og sunnere.

 

Og ja, jeg har slitt med anorexia, overspising i perioder, og perioder med overtrening og "sykt strengt" kosthold... Men hverken psykolog eller ernæringsfysiolog eller fysioterapeut (for og lære riktig og nok trening) hjalp meg.. Jeg måtte hjelpe meg selv, innse at den eneste som spiser og trener rett for meg,- er meg selv---så enkelt- men gud så vanskelig var det...

 

Anonymous poster hash: de3b1...86c

 

TUSEN TUSEN TAKK for at du tok deg tid til å dele alt dette med meg( og sikkert andre?). Det setter jeg veldig, veldig stor pris skal du vite, snille anonyme medmenneske. Dine ord har vært til MYE mer hjelp enn både lege og psykolog tilsammen!

 

Jeg skal lese dette grundig, og ta vare på disse ordene for dette treffer meg virkelig. 

 

Og hvis noen lurer; overspising handler ikke bare om usunn mat. Nå i jula ble det stoore mengder sjokolade, godis og potetgull i tillegg til kaker, men ellers i året spiser jeg ganske sunt som resten av familien. Mye mat fra bunnen, rene produkter, fisk, grønnaker, salater osv. Det er bare det at jeg spiser for mye av det sunne også. F.eks. 5 brødskiver istedenfor 2, 2 store middagsporsjoner i stedenfor 1 normal osv. Vil bare understreke at overvektige ikke bare blir tykke av dårlig, usunn mat.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 04680...d51