Noen her som har flyttet midlertidlig ut av felles hjem?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har problemer i parforholdet og det blir ikke bedre så jeg tenker å leie meg en liten leilighet for å se om vi kan få orden på det som er problemet, men da jeg presenterte det for jentungen så begynte hun å gråte og var helt ute av seg så jeg fikk såklart dårlig samvittighet. Men det er ikke tjent med at vi krangler med barna tilstede og han sa at jeg jeg fikk finne meg noe annet så på et vis føler jeg at han "kaster" meg ut selv om det er jeg som burde bodd sammens med ungene. Er tross alt jeg som lager middag hver dag, handler mat, vasker klær, følger opp ungene med lekser og trening mens han er en bedagelig sofagris for å si det slik.

 

Alt er et huff for tiden og i går da eldste skulle kjøres på besøk til en venninne så var det at jeg orker ikke bare for noen timer. Men hun fikk viljen sin og jeg synes det er viktig de får besøke vennene sine regelmessig. Jeg kjenner snart ingen glede over mannen min og vil nesten bare ønske at han forsvant når han kommer hjem fra jobb. Er ingen dans på roser å ha 3 barn og alt annet man skal holde styr på.

 

 

Anonymous poster hash: 884db...491

[Anonym bruker]

Gjør det. La ham sitte med ansvaret, så tenker jeg han innser hvor hjernedød han er..

 

Anonymous poster hash: 439d4...4cd

[Den perfekte mor, påan igjen]

Du burde ikke ha presentert noe for barnet før det er sikkert. Du kan godt flytte og flytte tilbake igjen, men det var dårlig gjort av deg å si kanskje til henne. Hvordan tror du hun vil takle stemningen nå? 

 

Jeg flyttet for godt når jeg flyttet, men var åpen for at jeg kanskje flyttet tilbake. Ikke til ungene selvsagt, men til meg selv. Det kan hjelpe til å få ting på avstand, og kjenne på savn.

[Anonym bruker]

Mulig at jeg ikke burde presentert noe enda, men hun er 11 år og i enkelte tilfeller så forsvarer hun sin far mer enn jeg synes hun burde gjort. Jeg er spesialsykepleier og har gått ned fra 100% jobb til 89% fordi jeg skulle ha litt overskudd til familie og ikke bare sove, spise og være på jobb. Mens i det siste så klager min mann til og med på at jeg har gått ned i stilling og dermed får mindre lønn  i måneden! Jeg har sendt forespørsel på et par leiligheter jeg kunne tenkt meg å leid en periode så får jeg se hvordan det går med han og barna for jeg kommer ikke innom daglig og vasker klær og lager mat det kommer ikke på tale.

 

Er det slik at jeg tror ungene lider under hans regime så blir jeg i verste fall å kontakte barnevernet og legge frem saken min for dem for å kunne få råd til hva man gjør.

Anonymous poster hash: 884db...491

[Den perfekte mor, påan igjen]

Nå tar jeg altså forbehold om at jeg ikke vet mer enn hva du forteller her, min oppfatning er derfor kun tolkning.

 

Men når 11-åringen føler at hun må forsvare sin far så er noe noe galt. Når du har en oppfatning av at hun forsvarer han mer enn hun  burde, så blir det enda mere galt.

 

Barna skal skånes fra deres parproblemer! Jeg vet ikke hva han gjør eller ikke gjør, men du drar henne helt tydelig med! 

 

Barnevernet er ikke nødvendigvis rette instans, men du bør helt klart søke råd på helsestasjonen. Du (dere?) trenger veiledning i foreldrerollen.

[Anonym bruker]

.

Anonymous poster hash: 31894...fc6

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du er fortvilet, men nå må du puste dypt inn og tenke deg godt om.

 

Du må ikke involvere barna i dette.

 

Mannen din og du må bestille time på familievernkontoret for parterapi. Det er ingen løsning å flytte ut midlertidig, du ønsker egentlig bevis på hvor mye du faktisk gjør  og se at han ikke takler det for å finne en grunn til å kontakte barnevernet. Det er ikke særlig konstruktivt og barna blir skadelidende.Det stiller også deg i et dårlig lys.

 

Du og mannen må enten til terapi sammen eller dere må prate skikkelig sammen. 

 

Er hovedproblemet at han ikke bidrar og har det alltid vært slik? Siden eldste er 11 år antar jeg har alle er fellesbarn og at dere har bodd sammen lenge? Elsker du han fortsatt?

Anonymous poster hash: d259c...ad7