To ganger...

[Anonym bruker]

...var mannen min lykkelig i går, og det var de to gangene jeg var ute med ungene. Det er jammen ikke lett å leve sammen med en som er deprimert altså 😞

 

Anonymous poster hash: d581a...0c6

[Anonym bruker]

Får han behandling?

Er helt uholdbart i lengden det der og det ender ofte til slutt opp med at du selv blir deprimert..

 

Hilsen ei med 12 års erfaring..

 

Anonymous poster hash: 594b2...a7d

[Anonym bruker]

Nei, han får ikke behandling. Han fikk noen tabletter for 4 år siden, som han gikk på i 1,5 år. De gjorde bra helt i begynnelsen, men så førte de bare til at han ble følelsesmessig avstumpet etterhvert, så han er livredd for å prøve medisiner igjen. Legen har ikke tro på psykolog, og ikke finnes det noe slikt her heller. Han må da i tilfelle bruke en hel dag hvis han skal reise dit det finnes, og det har han ikke samvittighet til overfor jobb. Jeg mener selvfølgelig at han må gjøre det, men det hjelper ikke hva jeg synes.

 

Anonymous poster hash: d581a...0c6

[Anonym bruker]

...var mannen min lykkelig i går, og det var de to gangene jeg var ute med ungene. Det er jammen ikke lett å leve sammen med en som er deprimert altså 😞

 

Anonymous poster hash: d581a...0c6

Huff sånn er det her også... Så vet åsn du har det.. Kjipt å ikke føle seg tilstrekkelig nok. Er vi ikke nok, liksom? Men det funker jo ikke sånn, jeg vet jo det. Og som anonym over sier her, man blir fort deprimert selv. Jeg er farlig nær nå, kjenner jeg...

 

 

Anonymous poster hash: c79c7...6ff

[Anonym bruker]

Ja, kjenner jeg er farlig nær selv også...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d581a...0c6

[Anonym bruker]

Har kommunen psykiatrisk sykepleier, da? Kanskje det kan hjelpe noe, de samarbeider ofte med en psykolog også.

 

Hvis dere (HI og ...6ff) står svært nær ved å bli deprimerte selv, da tenker jeg at dere MÅ gjøre noe med situasjonen. Snakk med legene deres. Få mennene med til familievernkontoret. Bli med mennene til legene deres, krev at mennene tar tak i egen situasjon NÅ.

 

Mennene kan ikke bruke jobben sin som unnskyldning for ikke å gå i behandling! Er man så deprimert at man påfører partneren sykdom også, så plikter man å ta tak når man er forelder og har ansvar for barn!

Å si at man ikke kan gå i behandling pga. jobben er en måte å slippe å ta tak i egen sykdom, og selv om det kan være forståelig (fordi man ofte kan greie å koble ut depresjonen når man er opptatt på jobb) så er det ikke akseptabelt.

 

 

Hvis mennene nekter å oppsøke hjelp så er det eneste ansvarlige å komme seg ut av det før man selv blir alvorlig syk også. Venter dere for lenge så vil barna sitte med to psykisk syke foreldre - hvem skal da beskytte barna og gi barna trygghet?

For det er ikke snakk om at to alvorlig deprimerte foreldre greier å stille godt nok opp for barna sine uten at samme foreldre tar ansvar for egen helse.

Anonymous poster hash: 3ceeb...040

[Anonym bruker]

Kjære deg: mannen din må ta tak i dette før det går ut over deg og barna mer enn det allerede gjør. Regner med at han ligger lenge/ mye på dagen og unngår aktiviteter. Du forsøker å aktivisere barna så godt du kan, smiler og prøver å kompenserer for deres far som er deprimert.

Jeg lever selv i et forhold med en mann som et deprimert/ har angst til tider men som endelig fikk en skikkelig utredning og i morgen skal starte en 6 ukers behandling. Kommer hjem i helgene da.

De fant ut at han hadde tvangstanker som igjen førte til depresjon/ angst.

 

Anonymous poster hash: d78ed...d62

[Anonym bruker]

Har en far som sliter med depresjon og vet at man blir deprimert selv av å være sammen med dem.. De er veldig selvsentrerte og tiltaksløse og man blir helt gal av å komme med idéer til tiltak uten at det skjer noe.. I bunn og grunn så må de ville hjelpe seg selv. Min far går på lykkepiller og angstdempende medisin. Han går fast på lykkepiller, når han er bra har han en liten dose. Jeg forstår at dette er noe han gjerne skulle vært foruten, men det har han prøvd og blitt deprimert igjen fort. Det som har funket: For å holde seg frisk: fysisk trening, d-vitamin (har en lampe som han bruker når han spiser frokost), healing (!?), men det skal nevnes at han har blitt deprimert igjen så jeg vet vel egentlig ikke hvor godt det har fungert.. Når han har vært syk har det hjulpet å bli innlagt på en psykiatrisk post en stund. Han har ved flere anledninger vært ved en åpen post der han kan komme og gå i løpet av dagen. ECT har funket veldig bra på han tidligere, men han sier at det er slitsomt og at han helst ikke vil ha det. Han har også hatt en psykolog som han har gått til fast en stund, men vet ikke om det har noen veldig effekt.

 

Jeg vet ikke om dette er noe særlig hjelp, men å være pårørende til en deprimert er fryktelig slitsomt. Det er jo ikke sånn han er. For min egen del er det å få han til å gjøre noe med det, det værste. Han er fryktelig tiltaksløs og vil så og si ingenting. Det gjør jo ikke saken spesielt mye lettere. Har prøvd å få han til å gjøre hva som helst, men så lenge han ikke vil går det ikke. Det er veldig irriterende for det eneste som kan gjøre han bedre er at han gjør NOE. Hvis din mann greier å være på jobb er han jo enda ikke så langt nede, men han må få hjelp. Kanskje det hjelper å gi han ultimatum? Enten flytter han ut eller så får han hjelp? Jeg har også erfart at det hjelper å være hard og å gi dem litt tid. Med andre ord være hard flere ganger. Da synker det inn etterhvert..

Anonymous poster hash: c3de6...db9