Jeg klarer ikke å respektere mannen min (langt)

[Anonym bruker]

Her er noen eksempler på hva som får meg til å miste respekten for ham:

 

- Når vi krangler beklager han seg til vårt eldste barn (gutt) og sier ting som at "nå er mamma sur på meg igjen" og det på en måte som får ham til å fremstå som uskyldig og uforstående til det hele. Jeg synes det er ufattelig dårlig gjort at han på den måten nesten tvinger barnet til å ha en formening om saken, barnet burde ikke ha blitt innblandet i det hele tatt. Jeg synes det er patetisk, barnlig og provoserende.

 

- Han alltid må ha det nyeste og dyreste av TV, stereo, bil og slike typiske "gutteting". Jeg er ikke gjerrig, men legger meg på en mer gjennomsnittlig linje, noe han ikke vil bli med på. Det har gjort at han har gått ut på egenhånd og skaffet seg TV, data, bil, osv. Han har anskaffet disse for egne penger, så ikke misforstå, men det er hans ting, og jeg får bare bruke dem aller nådigst når han ikke bruker dem. Det gikk så langt at jeg nå har fått meg egen bil for i det hele tatt å kunne bruke bil. Jeg er heldig som for tiden for se en tv-serie som går en time i uka. Det er alltid han som har retten på dem. Greit nok, det er hans ting, men ved å ikke kompromissere på kostnadsnivået synes jeg han enten tvinger meg ut av beslutningen eller tvinger meg til å bli med på hans ide. (TVen kostet over 50 000, nyeste plasma-TV på markedet da den kom).

 

- Han argumenterte sterkt for at vi skulle flytte fra en tomannsbolig til en enebolig for noen år siden. Jeg hadde i utgangspunktet ikke lyst av to grunner: jeg trivdes der vi bodde og huset var stort nok for familien og med enebolig er det mer som skal vedlikeholdes og ordnes opp i, og dette er noe han overhode ikke er laget for. Han tar minimalt med ansvar for hus og eiendom. Han måker snyen på vinteren. Her en sommer malte vi huset (etter påpekninger fra min far som er byggmester). Tilfeldigvis ble det slik at han skrapte og malte mer enn meg selv om jeg også deltok. Så selv nå, hver gang vi diskuterer ansvar, så trekker han dette fram. "Det var JEG som malte mest på huset den gangen, så hvordan kan jeg beskylde ham for ikke å ta ansvar?". Saken er at jeg har pusset opp hele huset alene gjennom de årene vi har bodd her, for jeg kan rett og slett ikke ha ham med på arbeidet. Han kan finne på å slenge opp en tapet full av luftbobler eller male så det renner nedover veggene (begge deler har skjedd), men når jeg har kommentert det så får jeg til svar at det er ikke så farlig, han bryr seg ikke om slikt, eller at jeg kan ordne det selv hvis det ikke er bra nok. Nå er foringen på et av vinduene gåen og det trekker skikkelig kaldt inn i stua, men han sitter og ser på tv uten å bry seg med saken. Jeg tror han venter at jeg skal ordne opp.

 

- Hvis han er irritert på meg tar han ingenting for å si rett ut hva han mener, selv med ungene til stede. Han sier gjerne at "mamma er slik og slik", og det er ikke bare flatterende beskrivelser som kommer ut. Han kan også vise tydelig med miner og kroppsspråk hva han synes om ting jeg sier. Jeg ser at i allefall eldstemann blir beklemt over dette av og til. Når vi snakker om det sier mannen min at han sa det i sinne, og ikke klarte å kontrollere seg og at han er lei for det, men at "du vet at det er slik jeg er". Selv om han sier unnskyld til meg sier han aldri noe for å rette opp i skaden han har gjort overfor andre.

 

- Alt jeg sier og foreslår til barna eller familien blir feil, dumt, rent av idiotisk av og til, og det meste gir han kontrabeskjed om. Han kritiserer forslagene mine foran ungene, av og til også offentlig, blant venner eller kolleger. Her må jeg visstnok skylde på meg selv som kan foreslå slike dumme ting. Jeg har lang, god utdannelse, har nådd langt yrkesmessig og kommer fra greie kår, så jeg vet at jeg er innenfor normalen av det et menneske er. Når jeg nevner for ham at jeg synes han er urettferdig og heller j´kan ta det opp med meg på tomannshånd sier han at jeg må tåle en normal diskusjon og at jeg ikke eier selvtillit som ikke tåler slikt.

 

- Enkelte ting (også angående de punktene jeg har nevnt her) har vi diskutert ofte, og jeg har bedt om at han demper seg med hensyn til spesifikke ting. Dette har han sagt seg enig i, og til dels klart å holde, men ikke lenge av gangen. Filleting, som ikke burde by på problemer er at vi har bestemt at vi ikke skal spise i sofaen (sykt dyr, hvit sofa vi spleiset på - hans valg) - den spiser han på daglig, også foran barna (som selvsagt ikke får lov til det samme). Nytt dusjkabinett av glass må vaskes ganske ofte, dette lovet han å bli med på å holde rent, men har til dags dato ikke tatt i det annet enn for å dusje. Ufattelig idiotisk, men irriterende likevel.

 

- Når jeg av og til har spurt om hjelp, f.eks. til selvangivelsen eller andre slike ting (han har en administrativ jobb og kan lett gi svar på slike ting), så får jeg til svar at det burde jeg selv finne ut av, det er ikke hans jobb eller ansvar.

 

- Jeg har ordnet alt av julegaver fra min familie siden vi bor langt unna (på hans hjemsted). Jeg involverte ham i dette for å finne ting som ungene trenger og vil ha. Rett etter jul så han sitt snitt til å fortelle dem at han hadde valgt ut alle gavene og at hvis han var heldig kom han til å få penger for dem til sommeren, "når mammas familie finner det for godt til å betale for seg".

 

Nå har jeg beklaget meg veldig over ham i dette innlegget. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er perfekt, jeg har faktisk mange feil, men jeg har aldri sagt en eneste stygt ord om ham til barna, selv ikke de gangene jeg har hatt mest lyst til å kaste ham ut. Jeg er riktignok ikke noe bedre menneske enn at det er ikke av omsorg for ham, men for barna. Jeg vet selv hvor leit det er å komme mellom foreldrene og det skjer fort ved ubetenksomme kommentarer. 

 

Til hans forsvar så lager han ofte mat, ca 50/50, og han vasker det ene badet av og til. Han er også veldig mye sammen med et av barna da han er involvert i hobbyen hans som leder.

 

Jeg kommer fra en familie hvor min far alltid har ordnet opp i det meste, fra å reparere ting til å bygge ut hus, og er kanskje litt for godt vant? Det er jo heller ikke slik at jeg forventer meg at han tar alt ansvaret, jeg tar også min del. Jeg kjenner at det er vanskelig å respektere ham, og det sliter vanvittig på forholdet. Jeg er vel mest forbannet fordi jeg synes han drar ungene inn i det. Hvis jeg bare tenker på meg selv så vil jeg avslutte forholdet, men jeg tror ikke jeg vil klare det på grunn av ungene. 

 

Jeg vil gjerne vite hva dere synes, hvis det var noen som orket å lese hele innlegget..: er jeg for kravstor, har jeg for dårlig holdning? Er dette normalt for menn? Jeg har få venninner her, og hjemme blir det alltid så kort tid at jeg aldri åpner meg så mye. Hvordan kan jeg gå frem for å forbedre ting?  

Tusen takk til dere som gadd lese!

Anonymous poster hash: cfb63...fca

[Anonym bruker]

Uff. Jeg sliter med noe av det samme. Syns ikke du er kravstor. Følger med for å se om du får noen tips. Klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: 58c6f...7fa

[Anonym bruker]

Hvisdu har forsøkt å prate med ham, hva nytter da? Han høres dust ut.. Skjønner ikke at du gidder

 

Anonymous poster hash: 93cd8...6ca

[Anonym bruker]

Får ikke du se på tv i eget hus? Synes han det er greit å involvere ungene i foreldrenes krangler?

Dette var bare noe av det jeg reagerte på.

Jeg vet ikke om jeg hadde orket å fortsette dette forholdet.

 

Anonymous poster hash: 38a13...a22

[Anonym bruker]

Tja nornalt i den grad at menn ikke ser problemet i samme grad som oss damer. Jeg må også strukturere og fortelle hva som skal gjøres her hjemme.

Synes ikke holdningen til din mann er normal i det hele tatt, virker som om han ikke er interessert i å gjøre ting bedre for dere. Og utrolig lite reflektert og barnslig og kommentere uenigheter sånn foran barna! Be han bli voksen eller finn deg noe bedre :-)

 

Anonymous poster hash: 598b9...2ac

[klg,2 boys now:)]

Synes oppførselen hans ovenfor barna er uakseptabelt.

Men ellers høres det ut som om du er sikkelig lei hele fyren og nå letter etter feil.var ikke mange komplimentene og spore.

Men han høres alt annet enn trivelig og kjærlig ut,så hvis dette er det han har og komme med tror jeg at heg hadde flyttet om jeg var deg

[cecilies mamma]

Er han egentlig villig til å ha et voksent ansvar, Være familie far?

Jeg ville forsøkt ta han med til fvk for en grundig prat der. Og fortalt han i klartekst hvor stygg han er med barna når han trekker de inn i konflikter og jevnt over bedrifter de ta parti.

[Gjest deterbaremeg:):)]

Du må være veldig glad i han for å orke å holde ut tyranniet hans?

[Anonym bruker]

Du må være veldig glad i han for å orke å holde ut tyranniet hans?

Nei, som sagt er det barna som holder oss sammen. Jeg kommer selv fra skilsmissehjem, og håper jo å unngå at mine barn blir utsatt for det samme. Saken er vel hva som er verst for dem; bli eller gå. Og med ham kan jo en skilsmisse forverre det hele.

 

Anonymous poster hash: cfb63...fca

[Groosalugg]

Jeg tror ikke barna har særlig godt av å bli dratt inn i deres konflikter. Jeg ville dratt mannen med på familievernkontoret og fått snakket skikkelig ut om dette. Hvis det da fortsatt ikke ble noen endring ville jeg gått fra han.

[Anonym bruker]

Å hjelpe meg! Hva skal du med dette prakteksemplaret av en mann?

 

Sier meg enig med hun over som sier du må være veldig glad i ham for å finne deg i dette!

 

Anonymous poster hash: 2f01b...de2

[Anonym bruker]

Har barna godt av å få høre at mamma har "skylda" for alt mulig da?

 

Anonymous poster hash: 4479c...245

[Anonym bruker]

Du Bør ikke finne deg i dette, å barna lærer ar sånn oppførsel er lov. Sette grenser for hvordan du tillater han å behandle deg.

Min skrekk var at barna mine skal behandle partnere som faren gjorde med meg, jeg er ikke perfekt eller enkel altid men dro ikke barna inn i konflikten.

 

Anonymous poster hash: 2c958...e11

[Anonym bruker]

 

Her er noen eksempler på hva som får meg til å miste respekten for ham:

 

- Når vi krangler beklager han seg til vårt eldste barn (gutt) og sier ting som at "nå er mamma sur på meg igjen" og det på en måte som får ham til å fremstå som uskyldig og uforstående til det hele. Jeg synes det er ufattelig dårlig gjort at han på den måten nesten tvinger barnet til å ha en formening om saken, barnet burde ikke ha blitt innblandet i det hele tatt. Jeg synes det er patetisk, barnlig og provoserende.

 

- Han alltid må ha det nyeste og dyreste av TV, stereo, bil og slike typiske "gutteting". Jeg er ikke gjerrig, men legger meg på en mer gjennomsnittlig linje, noe han ikke vil bli med på. Det har gjort at han har gått ut på egenhånd og skaffet seg TV, data, bil, osv. Han har anskaffet disse for egne penger, så ikke misforstå, men det er hans ting, og jeg får bare bruke dem aller nådigst når han ikke bruker dem. Det gikk så langt at jeg nå har fått meg egen bil for i det hele tatt å kunne bruke bil. Jeg er heldig som for tiden for se en tv-serie som går en time i uka. Det er alltid han som har retten på dem. Greit nok, det er hans ting, men ved å ikke kompromissere på kostnadsnivået synes jeg han enten tvinger meg ut av beslutningen eller tvinger meg til å bli med på hans ide. (TVen kostet over 50 000, nyeste plasma-TV på markedet da den kom).

 

- Han argumenterte sterkt for at vi skulle flytte fra en tomannsbolig til en enebolig for noen år siden. Jeg hadde i utgangspunktet ikke lyst av to grunner: jeg trivdes der vi bodde og huset var stort nok for familien og med enebolig er det mer som skal vedlikeholdes og ordnes opp i, og dette er noe han overhode ikke er laget for. Han tar minimalt med ansvar for hus og eiendom. Han måker snyen på vinteren. Her en sommer malte vi huset (etter påpekninger fra min far som er byggmester). Tilfeldigvis ble det slik at han skrapte og malte mer enn meg selv om jeg også deltok. Så selv nå, hver gang vi diskuterer ansvar, så trekker han dette fram. "Det var JEG som malte mest på huset den gangen, så hvordan kan jeg beskylde ham for ikke å ta ansvar?". Saken er at jeg har pusset opp hele huset alene gjennom de årene vi har bodd her, for jeg kan rett og slett ikke ha ham med på arbeidet. Han kan finne på å slenge opp en tapet full av luftbobler eller male så det renner nedover veggene (begge deler har skjedd), men når jeg har kommentert det så får jeg til svar at det er ikke så farlig, han bryr seg ikke om slikt, eller at jeg kan ordne det selv hvis det ikke er bra nok. Nå er foringen på et av vinduene gåen og det trekker skikkelig kaldt inn i stua, men han sitter og ser på tv uten å bry seg med saken. Jeg tror han venter at jeg skal ordne opp.

 

- Hvis han er irritert på meg tar han ingenting for å si rett ut hva han mener, selv med ungene til stede. Han sier gjerne at "mamma er slik og slik", og det er ikke bare flatterende beskrivelser som kommer ut. Han kan også vise tydelig med miner og kroppsspråk hva han synes om ting jeg sier. Jeg ser at i allefall eldstemann blir beklemt over dette av og til. Når vi snakker om det sier mannen min at han sa det i sinne, og ikke klarte å kontrollere seg og at han er lei for det, men at "du vet at det er slik jeg er". Selv om han sier unnskyld til meg sier han aldri noe for å rette opp i skaden han har gjort overfor andre.

 

- Alt jeg sier og foreslår til barna eller familien blir feil, dumt, rent av idiotisk av og til, og det meste gir han kontrabeskjed om. Han kritiserer forslagene mine foran ungene, av og til også offentlig, blant venner eller kolleger. Her må jeg visstnok skylde på meg selv som kan foreslå slike dumme ting. Jeg har lang, god utdannelse, har nådd langt yrkesmessig og kommer fra greie kår, så jeg vet at jeg er innenfor normalen av det et menneske er. Når jeg nevner for ham at jeg synes han er urettferdig og heller j´kan ta det opp med meg på tomannshånd sier han at jeg må tåle en normal diskusjon og at jeg ikke eier selvtillit som ikke tåler slikt.

 

- Enkelte ting (også angående de punktene jeg har nevnt her) har vi diskutert ofte, og jeg har bedt om at han demper seg med hensyn til spesifikke ting. Dette har han sagt seg enig i, og til dels klart å holde, men ikke lenge av gangen. Filleting, som ikke burde by på problemer er at vi har bestemt at vi ikke skal spise i sofaen (sykt dyr, hvit sofa vi spleiset på - hans valg) - den spiser han på daglig, også foran barna (som selvsagt ikke får lov til det samme). Nytt dusjkabinett av glass må vaskes ganske ofte, dette lovet han å bli med på å holde rent, men har til dags dato ikke tatt i det annet enn for å dusje. Ufattelig idiotisk, men irriterende likevel.

 

- Når jeg av og til har spurt om hjelp, f.eks. til selvangivelsen eller andre slike ting (han har en administrativ jobb og kan lett gi svar på slike ting), så får jeg til svar at det burde jeg selv finne ut av, det er ikke hans jobb eller ansvar.

 

- Jeg har ordnet alt av julegaver fra min familie siden vi bor langt unna (på hans hjemsted). Jeg involverte ham i dette for å finne ting som ungene trenger og vil ha. Rett etter jul så han sitt snitt til å fortelle dem at han hadde valgt ut alle gavene og at hvis han var heldig kom han til å få penger for dem til sommeren, "når mammas familie finner det for godt til å betale for seg".

 

Nå har jeg beklaget meg veldig over ham i dette innlegget. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er perfekt, jeg har faktisk mange feil, men jeg har aldri sagt en eneste stygt ord om ham til barna, selv ikke de gangene jeg har hatt mest lyst til å kaste ham ut. Jeg er riktignok ikke noe bedre menneske enn at det er ikke av omsorg for ham, men for barna. Jeg vet selv hvor leit det er å komme mellom foreldrene og det skjer fort ved ubetenksomme kommentarer.

 

Til hans forsvar så lager han ofte mat, ca 50/50, og han vasker det ene badet av og til. Han er også veldig mye sammen med et av barna da han er involvert i hobbyen hans som leder.

 

Jeg kommer fra en familie hvor min far alltid har ordnet opp i det meste, fra å reparere ting til å bygge ut hus, og er kanskje litt for godt vant? Det er jo heller ikke slik at jeg forventer meg at han tar alt ansvaret, jeg tar også min del. Jeg kjenner at det er vanskelig å respektere ham, og det sliter vanvittig på forholdet. Jeg er vel mest forbannet fordi jeg synes han drar ungene inn i det. Hvis jeg bare tenker på meg selv så vil jeg avslutte forholdet, men jeg tror ikke jeg vil klare det på grunn av ungene.

 

Jeg vil gjerne vite hva dere synes, hvis det var noen som orket å lese hele innlegget..: er jeg for kravstor, har jeg for dårlig holdning? Er dette normalt for menn? Jeg har få venninner her, og hjemme blir det alltid så kort tid at jeg aldri åpner meg så mye. Hvordan kan jeg gå frem for å forbedre ting?

Tusen takk til dere som gadd lese!

 

Anonymous poster hash: cfb63...fca

Vis han innlegget ditt!! Han trenger å våkne-, samt vokse opp!

 

 

Anonymous poster hash: 409cf...2d6

[Anonym bruker]

Hadde ikke holdt ut å ha det sånn. Han viser total mangel på respekt for deg, og om det fortsetter på samme måten kan du risikere at hans syn på deg smitter over på barna.

 

Jeg tror du hadde fått det mye bedre uten ham, og at du får ha det bra sammen med barna dine. Jeg kan ikke se for meg at han hadde vært superinteressert i å ta på seg hoveddelen av foreldreansvaret når han er så lat og egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 65ba9...591

[Anonym bruker]

Skjønner godt du ikke har respekt for han han har jo overhode ingen respekt for deg, i tillegg mangler han tydeligvis vanlig folkeskikk og sunt fornuft.

Mannen skulle hatt noen utrolig gode sider for å kunne klare å veie opp for alt det du har ramset opp her, spesielt å dra barna inn i deres "krangler" og prøve å vende de mot deg eller bruke de mot deg.

Ufattelig umodent og rett og slett galt ovenfor både deg og ikke minst barna.

 

Nei jeg hadde rett og slett ikke orket å leve slik.

Anonymous poster hash: 6099d...7d4

[Love my kidz]

Herregud, hadde ikke akseptert dette, men hadde ikke giddet å kjempe for denne drittsekken. Så mye bedre su og barna kan få det uten ham! Du hindres jo i å være mor og at de må se og høre på denne behandlingen av deg kan ødelegge de!

 

LØP!!

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle sammen for svar, det er godt å se at jeg ikke er helt skrudd, for jeg er nemlig så redd for at jeg ikke ser det vesentlige her, men har en fryktlig subjektiv, egoistisk holdning. Det er nemlig slik det pleier å bli: han vrir og vrenger på alt jeg sier slik at jeg er den som er rota til alt ondt, og jeg merker at det påvirker meg og jeg blir usikker på meg selv. Jeg hater det. Joda, han har dårlige sider, selvsagt, men jeg må jo forstå hvordan jeg provoserer frem disse! Ugh...

Anonymous poster hash: cfb63...fca

[Anonym bruker]

Slik var min ex og, og det ble bare verre og verre. Alt var galt med meg.

 

Folk forandrer seg sjelden, og du kan sikkert tenke deg hvor sjarmerende denne faren vil bli som gammel gubbe.

 

Familievernkontoret neste. Blir det ingen bedring da kan du forlate ham med god samvittighet.

 

All sympati.

 

Anonymous poster hash: 78770...8d7

[Gjest Antarctica]

Egoistisk snørrunge.

 

Det verste er hans rollesammenblanding når han trekker foreldres konflikt ned over ørene på barnet. Det er over min grense, syns faktisk det er en form for psykisk overgrep mot barn.

 

Han fyren hadde ikke blitt gammel i mitt hjem, det lover jeg deg...

[håperpåvinterbarn]

Du bor med en egoistisk tenåring. Det finnes nok utrolig mye bedre partnere (likeverdige partnere!!) for deg. Skjønner at skilsmisse ikke er attraktivt men er alternativet bedre??

[Anonym bruker]

Du får meg ikke til å tro at ungene har det bra nå, no way. Skilsmisse er ikke alltid fælt for ungene.

 

Han høres ut som et rass, og hvis du har såå mange dårlige sider som han mener kan du jo spørre ham hvorfor han er sammen med deg. Tror nemlig ikke han elsker deg...

Anonymous poster hash: 64ff8...787

[Anonym bruker]

Ja, bra forbilde for barna dette. Du ønsker å holde sammen for barna, men barna lærer jo at moren kan behandles som dritt!

Anonymous poster hash: a47b1...022