6åringen min sier veldig sårende ting....

[Anonym bruker]

Og gråter skikkelig etterpå når hun ser jeg blir trist.

Alt i alt er hun kjempe flink til å hjelpe til og ei flott jente !! Men tja den siste måneden, kanskje to har hun blitt ei skikkelig fjortis. Men hun sier så vonde ting.. At hun ønsker en annen mamma, for når hun kjefter på meg, og sier overraskende frekke ord til meg, så svarer jeg hun rolig men bestemt at det der kan hun bare glemme osv. Hun sier jeg kjefter hele tiden og hvis hun får en annen mamma så kan hun kjefte så mye hun vil, og denne nye mammaen kommer ALDRI til å kjefte uansett må du vite ... Men når hun av og til får høre av meg at slike ord er fryktelig sårende , så gråter hu så sårt og angrer , men samtidig sier hun at hun glemmer at hun ikke skal si slik, der er liksom en annen som ber hun si det ( i hodet sitt) sier hun...

 

Det er fryktelig vondt å høre slik , kan ikke akkurat si jeg føler meg som en god mor, og ja, det kan bli kjefting når man får høre nedlatende ting fra en 6åring som går mot alt keg sier og ikke bryr seg det døyt om ting jeg har bedt hun gjøre..

 

Hun er nemlig misunnelig oå venninna si , for da hun var der på besøk snakket denne jenta veldig frekt til foreldrene, og de gjorde ingenting med det! Så hun er av den oppfatningen at slik er det i alle hjem, unntatt meg, som er ei skikkelig drage !!!

 

Har dere noen råd? Jeg tåler å få høre dette er min feil osv, jeg ønsker bare bli en bedre mor for å få den gode mor og datter kontakten vi hadde tidligere

 

Anonymous poster hash: 60d24...ade

[lover]

Mitt råd er å ikke bli såret, blir du såret vipper hun deg av pinnen.

Jenta mi på 7 sier sånne ting. Hun vil også ofte rømme om hun ikke får viljen sin. jeg spør om det ikke er greit å være her hjemme når det er mørk/kaldt ute. Og hva hun skal gjøre når hun blir sulten.

Det noder med at hun skal få hjelp av bestemor. Og om ikke bestemor kan eller vil hjelpe da kan vi få komme på besøk.

 

Hun sier av og til unnskyld etter disse episodene, og da "later" jeg som jeg blir veldig takknemlig for det, og så klemmer vi og koser vi. Føler jo at jeg må vise at jeg tar henne på alvor, for gjør jo egentlig det. Men tror ikke det er så unormalt at jenter på den alderen der sier at de har den verste mora eller faren på ikke mindre enn hele planeten og verdensrommet med. Er nok bare et utslag av mye drama og litt frustrasjon. Har en gutt som var på den alderen før, og han var ikke på samme måten.

 

Ikke bli lei deg, du vet jo at det er bedre for unger å ikke få lov å være frekke, eller være oppe så lenge de vil, eller spise godteri hele dagen. Du vet jo at det er å være en bedre mor å ha gode rammer og en skikkelig oppdragelse, så stol på deg støv, og la sinnet hennes preller av

[Anonym bruker]

Takk! Jeg skal prøve å ikke vise tristhet, eller sinne når det koker over heller. Vanskelig balansegang for hun vet så veldi godt hvordan hun skal få meg til å koke, og hun og jeg er veldig like så har møtt meg selv i døra mer enn en gang desverre !!

 

Anonymous poster hash: 60d24...ade

[Anonym bruker]

Vi er strengest i verden!!! Og 7-åringen her kan si litt av hvert, men det med at deg er noen inni hodet som ber henne om å si det, tror jeg T jeg ville fulgt litt med på, evt snakket med noen om...

 

Anonymous poster hash: 9448c...7f0

[Anonym bruker]

Her overser jeg hvis barna sier sånne ting, det er jo i forb med at de ikke får viljen sin de blir sint og kan si stygge ting. Jeg gjennomfører det jeg i utp sa og viser de at jeg ikke blir vippa av pinnen av sånn hersketeknikk.

 

Eldste har så og si slutta å si sånne ting nå, 9 år. Minste prøver seg enda, 6 år.

 

Anonymous poster hash: b4e00...967

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hørt om barn som oppfører seg sånn eller opplevd det fra mine egne tre. Kanskje dere som opplever dette bør gå litt i dere selv og se hvordan dere faktisk er som foreldre og voksenmodeller. ( eller ikke bare kanskje..) det er ikke normalt at barn oppfører seg sånn mot foreldre. Søk hjelp og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8cdc7...ecc

[Honningmelon]

Min 8-åring kan si at jeg er verdens verste mamma og at hun ikke vil bo her mer. Det bare preller av meg. Du kan ikke bli lei deg over noe en 6-åring sier. De vet ikke bedre.

[Anonym bruker]

Takk for svar dere. Det kom bare så brått på meg, fra å være så god til å bli sååå sint, men er vel en form for trassalder. Skal iallfall ikke bry meg om det mer ...

 

Anonymous poster hash: 60d24...ade

[det er berre mordi]

Jeg har aldri hørt om barn som oppfører seg sånn eller opplevd det fra mine egne tre. Kanskje dere som opplever dette bør gå litt i dere selv og se hvordan dere faktisk er som foreldre og voksenmodeller. ( eller ikke bare kanskje..) det er ikke normalt at barn oppfører seg sånn mot foreldre. Søk hjelp og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8cdc7...ecc

Noko med bolle.

[lover]

Jeg har aldri hørt om barn som oppfører seg sånn eller opplevd det fra mine egne tre. Kanskje dere som opplever dette bør gå litt i dere selv og se hvordan dere faktisk er som foreldre og voksenmodeller. ( eller ikke bare kanskje..) det er ikke normalt at barn oppfører seg sånn mot foreldre. Søk hjelp og veiledning.Anonymous poster hash: 8cdc7...ecc

 

Det er helt normalt at barn oppfører seg sånn. Det var jo til og med tema i en TV reklame for Norwegia.

 

For å snu på flisa kan vi vel heller spørre hvorfor dine barn har hoppet over dette stadiet? Er de utrygge på sin egen mor?

[*Miss Marple*]

Jeg har aldri hørt om barn som oppfører seg sånn eller opplevd det fra mine egne tre. Kanskje dere som opplever dette bør gå litt i dere selv og se hvordan dere faktisk er som foreldre og voksenmodeller. ( eller ikke bare kanskje..) det er ikke normalt at barn oppfører seg sånn mot foreldre. Søk hjelp og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8cdc7...ecc

Trygge barn strekker grenser og kan teste ut hv slags reaksjon de får på forskjellige ting de sier og gjør.

 

De kan si at de hater, skulle ønske du var død osv for så å bli overveldet av dårlig samvittighet når de tenker over hva ordene egentlig betyr.

 

De trenger faste rammer, forståelse og trøst. At du har barn som aldri strekker grensene trenger ikke være et sunnhetstegn.

[Anonym bruker]

Jenta mi på 7 år har også begynt å si sånne ting i det siste. Det kommer om hun ikke får det som hun vil eller har fått tilsnakk pga oppførselen, da kan hun brase i gråt å si at hun vil flytte til mormor og at jeg er mye strengere enn alle andre mødre. Så går hun på rommet og sturer, når hun kommer ut igjen er det glemt. Har ingen gode råd, tror det er en periodegreie som vil gå over etterhvert.

Anonymous poster hash: 0443f...a05

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hørt om barn som oppfører seg sånn eller opplevd det fra mine egne tre. Kanskje dere som opplever dette bør gå litt i dere selv og se hvordan dere faktisk er som foreldre og voksenmodeller. ( eller ikke bare kanskje..) det er ikke normalt at barn oppfører seg sånn mot foreldre. Søk hjelp og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8cdc7...ecc

He he...

 

Anonymous poster hash: e5a45...146

[Gjest Antarctica]

Hun er nemlig misunnelig oå venninna si , for da hun var der på besøk snakket denne jenta veldig frekt til foreldrene, og de gjorde ingenting med det! Så hun er av den oppfatningen at slik er det i alle hjem, unntatt meg, som er ei skikkelig drage !!!

Anonymous poster hash: 60d24...ade

Jeg la merke til denne delen av innlegget ditt.

Har du tenkt på å få til en samtale om akkurat dette, ikke når hun eller du er lei seg og alt er galt, men på en nøytral dag, da alle er gode venner? Prøve å høre litt om hun syntes den jentas oppførsel er noe å trakte etter? Ble det noe hyggeligere i rommet av at jenta snakket stygt til foreldrene? Spørre om det var ok hvis den jenta snudde seg og sa slike ting til andre enn bare mora og faren, f eks til frøken på skolen? Klassevenner? Til din datter selv? Ville det være hyggelig hjemme hos dere dersom alle snakket som de ville og buste ut med slemme kommentarer?

 

La det synke inn, hvis hun er moden til det kan dette bli en god start på å se sin rolle i samspill med andre.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hørt om barn som oppfører seg sånn eller opplevd det fra mine egne tre. Kanskje dere som opplever dette bør gå litt i dere selv og se hvordan dere faktisk er som foreldre og voksenmodeller. ( eller ikke bare kanskje..) det er ikke normalt at barn oppfører seg sånn mot foreldre. Søk hjelp og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8cdc7...ecc

Jeg sa aldri slike ting til mine foreldre. Det hadde jeg ikke turd. Jeg hadde en meget turbulent familie med vold og rusmisbruk, så jeg hadde ikke tryggheten til å si slikt. For å snu på flisa: er det du som må gå i deg selv fordi barna dine ikke tør vise hele følelsesspekteret??

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 058c8...d4a

[Anonym bruker]

 

Hun er nemlig misunnelig oå venninna si , for da hun var der på besøk snakket denne jenta veldig frekt til foreldrene, og de gjorde ingenting med det! Så hun er av den oppfatningen at slik er det i alle hjem, unntatt meg, som er ei skikkelig drage !!!

Anonymous poster hash: 60d24...ade

Jeg la merke til denne delen av innlegget ditt.

Har du tenkt på å få til en samtale om akkurat dette, ikke når hun eller du er lei seg og alt er galt, men på en nøytral dag, da alle er gode venner? Prøve å høre litt om hun syntes den jentas oppførsel er noe å trakte etter? Ble det noe hyggeligere i rommet av at jenta snakket stygt til foreldrene? Spørre om det var ok hvis den jenta snudde seg og sa slike ting til andre enn bare mora og faren, f eks til frøken på skolen? Klassevenner? Til din datter selv? Ville det være hyggelig hjemme hos dere dersom alle snakket som de ville og buste ut med slemme kommentarer?

 

La det synke inn, hvis hun er moden til det kan dette bli en god start på å se sin rolle i samspill med andre.

Takk, dette skal jeg uten tvil prøve !!

 

Anonymous poster hash: 60d24...ade

[Anonym bruker]

Gjør som en venninne.

Datteren hennes gjorde dette. Hadde holdt på i to år når moren sa nei til ting.

Hun var da ni år.

Hun fikk en kollega til å komme hjem og "hente" henne.

Lot som de var fra BV og at de hadde hørt hun ville flytte til et nytt hjem.

Skal si pipa fikk en annen lyd.

Personlig syntes jeg det var kult men de perfekte damene her synes selvsagt dette er hårreisende.

 

Anonymous poster hash: 74c77...aa6

[Mamma_til_2]

Det er overraskende normalt i de hjem der barn er trygge på foreldrene, det er en prepubertal fase og der testes grenser på høyt plan, mi jente er 7 og hun himler med øynene og ber jeg henne om noe så er det verdens undergang! Hun vet forskjellen på rett og galt så heldigvis er det bare hjemme hun er slik, mye lar jeg gå hus forbi men ikke alt, er hun skikkelig stygg så må hun pent gå på rommet sitt og tenke seg om!

Vi prater om det etterpå men det synker ikke alltid inn, håper det gir seg snart.

[Anonym bruker]

 

Jeg har aldri hørt om barn som oppfører seg sånn eller opplevd det fra mine egne tre. Kanskje dere som opplever dette bør gå litt i dere selv og se hvordan dere faktisk er som foreldre og voksenmodeller. ( eller ikke bare kanskje..) det er ikke normalt at barn oppfører seg sånn mot foreldre. Søk hjelp og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8cdc7...ecc

Jeg sa aldri slike ting til mine foreldre. Det hadde jeg ikke turd. Jeg hadde en meget turbulent familie med vold og rusmisbruk, så jeg hadde ikke tryggheten til å si slikt. For å snu på flisa: er det du som må gå i deg selv fordi barna dine ikke tør vise hele følelsesspekteret??

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 058c8...d4a

Er man et utrygt barn dersom man ikke snakker stygt til foreldrene sine? Jeg hadde en trygg og god oppvekst og visste at jeg kunne stole på foreldrene mine, men jeg snakket aldri stygt til dem. Jeg visste rett og slett bedre enn det, selv om jeg bare var seks år. Så det er absolutt ikke slik at alle barn som ikke snakker stygt til foreldrene er redde for foreldrene sine. Jeg gjorde det ikke, og det var fordi jeg fikk en god oppdragelse og dermed lærte meg tidlig å ikke snakke stygt til andre, verken foreldre, venner eller andre. Jeg var aldri redd for foreldrene mine, så det var aldri det som var grunnen til at jeg ikke snakket stygt til dem.

 

Anonymous poster hash: f5f9d...f22

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har aldri hørt om barn som oppfører seg sånn eller opplevd det fra mine egne tre. Kanskje dere som opplever dette bør gå litt i dere selv og se hvordan dere faktisk er som foreldre og voksenmodeller. ( eller ikke bare kanskje..) det er ikke normalt at barn oppfører seg sånn mot foreldre. Søk hjelp og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8cdc7...ecc

Jeg sa aldri slike ting til mine foreldre. Det hadde jeg ikke turd. Jeg hadde en meget turbulent familie med vold og rusmisbruk, så jeg hadde ikke tryggheten til å si slikt. For å snu på flisa: er det du som må gå i deg selv fordi barna dine ikke tør vise hele følelsesspekteret??

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 058c8...d4a

Er man et utrygt barn dersom man ikke snakker stygt til foreldrene sine? Jeg hadde en trygg og god oppvekst og visste at jeg kunne stole på foreldrene mine, men jeg snakket aldri stygt til dem. Jeg visste rett og slett bedre enn det, selv om jeg bare var seks år. Så det er absolutt ikke slik at alle barn som ikke snakker stygt til foreldrene er redde for foreldrene sine. Jeg gjorde det ikke, og det var fordi jeg fikk en god oppdragelse og dermed lærte meg tidlig å ikke snakke stygt til andre, verken foreldre, venner eller andre. Jeg var aldri redd for foreldrene mine, så det var aldri det som var grunnen til at jeg ikke snakket stygt til dem.

 

Anonymous poster hash: f5f9d...f22

Slik var du..Hun du svarer var redd for foreldrene sine. To ulike historier, samme resultat. Hun ga deg et perspektiv på din uttalelse. Du kan ikke,bare basert på din egen erfaring tenke at du har fasiten..

 

Anonymous poster hash: 9448c...7f0

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke huske å ha sagt noe sånt, men jeg gjorde annet som mine foreldre nok ikke vet.

Jeg rømte hjemmefra, ofte.

Da bygget jeg "hytte" i skogen. Der skulle jeg sove og bo. Senere på dagen, når jeg var sulten, gikk jeg hjem.😆

 

Det er nok mer normalt enn unormalt med små opprør.

 

Anonymous poster hash: 6fa77...543

[lover]

Jeg mente ikke å si at barn som ikke går igjennom en slik fase MÅ være utrygge på sine foreldre. Min kommentar var kun ment som en motvekt for at en skal måtte hente inn ekstern hjelp for temmelig så vanlig oppførsel fra barn.

Unger er forskjellige, det bør det være fom for

[Anonym bruker]

Min har sagt det to ganger så langt. Første gang var jeg temmelig sur (han hadde dratt strikken langt) og spurte tilbake om han ikke trodde at jeg ønsket meg et annet barn av og til npr han trasset som han gjorde. Temmelig upedagogisk, men han roet seg ned og sa noe om at han selvsagt ikke mente det han hadde sagt. Jeg roet meg ned og sa at jeg heller ikke hadde ment det, og vi fikk snakket litt om å la tungen gå fortere enn hjernen når man er opphisset.

 

Andre gang svarte jeg noe så enkelt som at han kunne godt ønske seg det, men at jeg er moren hans, han er stuck med meg for godt og jobben min er å hjelpe han til å bli voksen (ikke å være kompisen hans) så han kan like godt venne seg til det.jeg tror at han skjønte da at jeg ikke er så opptatt av å være populær, for nå snakkes det mer om urettferdighet (jepp, livet er urettferdig, deal with it!) og ikke lenger om at mamma skal byttes ut.

 

Forøvrig er jeg nøye med å understreke at uansett hva han gjør eller føler, er jeg glad i han.

 

Anonymous poster hash: 6e24b...320