Gå til innhold

å bli en bedre mamma er mitt nyttårsforsett


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg er vel en ganske vanlig person. Barna mine har det bra, men jeg sliter med noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle slite med. Jeg er en veldig rolig person som så og si aldri har hevet stemmen... Før jeg fikk barn. Nå skjer det altfor ofte. Før ble jeg sjokkert og var ganske dømmende på de som kjeftet på ungene sine eller pratet veldig strengt til de. Nå er det meg :( føler meg fortvilet og føler ofte jeg "mister kontrollen". Uten å unnskylde men for å forklare så er eldste barnet på tre år et veldig krevende og urolig barn som også mest sannsynlig er midt i verste trassen. Jeg har et barn til på 1,5 år. Jeg har så mye dårlig samvittighet og mange ganger jeg har tenkt at dette var siste gangen jeg oppfører meg slik, men så skjer det igjen. Ingen som kjenner meg ville ant at jeg kan bli så sint. Jeg kjenner ikke meg selv igjen heller. Prøver i det daglige å hele tiden forholde meg rolig når situasjonene oppstår men mange ganger klarer jeg ikke. Mange ganger ender det med at jeg ber 3 åringen om unnskyldning og forklarer at jeg ikke skulle blitt så sint. Ikke skulle ropt osv og vi blir venner igjen. Men det er så vondt så vondt og jeg har så dårlig samvittighet. Ingen barn skulle vel ha det sånn? Livredd for å skade henne med dette, psykisk altså. Redd vi får distanse mellom oss etterhvert. Elsker henne over alt i verden. Klarer dere andre med krevende barn å forholde dere rolige hele tiden? Har mistet begrep på hva som er det normale. Er fortvilende med disse situasjonene. Pappaen blir aldri slik som meg. Han kan bli irritert meg holder seg rolig på overflaten. I blant går han heller ut av rommet for så å komme tilbake, men det er jo ikke alltid man er to og kan lufte seg litt. Føler meg forferdelig. :(

 

Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg har også ett krevende barn og opplever som deg å kjefte mer enn hva jeg ønsker. Men blir så sliten og da blir lunta for kort. Det er en god start å si sunnskyld etterpå i allefall. Jeg jobber daglig med å holde irritasjonen i tømme og heller prøve å velge mine kamper med omhu, la småting passere så dagene blir finere for oss alle.



Anonymous poster hash: 43303...652
Skrevet

Det er mitt nyttårsforsett også😊

 

Anonymous poster hash: 7c936...5bb

Skrevet

Jeg har det akkurat sånn som du beskriver, og ja, det er fryktelig vondt å ikke klare å la være å bli en person man absolutt ikke vil være. :( Har ingen råd eller løsning, men du er i allefall ikke alene... 3-åring her også.



Anonymous poster hash: 3f58a...4fd
Skrevet

Vi er flere HI! Min er 7 og jeg skjønner ikke hva som går av meg.. Men vet at det er fordi jeg er SLITEN... Holder meg lenge før det bare renner over :( mer barnet om å holde kjeft noen ganger !!! Huff

 

Anonymous poster hash: 1d316...53e

Skrevet

Nesten litt godt å se at vi er flere😉

Jeg har 4, men det er de to mellomste som er "verst". 5-8år.

 

 

Anonymous poster hash: 7c936...5bb

Skrevet

Hei hi!

Jeg føler det akkurat likt! Det er utrolig vondt, sårt og trist. Er også redd hun får senskader, altså psykisk. Har to tette som deg, jeg er redd jeg skulle stoppet på et barn, da hadde jeg i alle fall hadd langt mer overskudd. Men elsker selvfølgelig begge to over alt på jord og hadde ikke klart meg uten dem nå som jeg har dem begge altså.

 

Noen ganger mens det har stått på som verst har jeg i noen sekunder vurdert å bare stikke av, tenker at de hadde hatt det best med pappan sin. Selv om han er helt håpløs på andre områder igjen (hygiene blant annet).

 

Ville bare sende deg en varm klem. Har dessverre ingen tips. Men det må jo bli bedre etter hvert som de blir større?

 

Anonymous poster hash: 60ec0...cba

Skrevet

Puh :) forstå meg rett; men SÅ godt å se at vi er flere. Forventet å få beskjed om å skaffe meg hjelp, skjerpe meg. Ja rett og slett få den kjeften jeg hele tiden gir meg selv. Jeg VET jo med meg selv at jeg er en god mamma og jeg gjør mitt beste. Bare vondt å kjenne på at jeg ikke greier å være like flink som jeg ønsker og redselen for om dette faktisk gjør skade annet enn å ødelegge den stunden/dagen. Men det er jo når jeg blir sliten det renner over her også. Frustrasjonen tar overhånd og jeg har Imre flere "verktøy" å ty til. Men jeg skal bli bedre og ja jeg håper det blir bedre etterhvert som de blir eldre. Er kanskje midt i det mest krevende nå sånn sett? Håper det. HI

 

Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Skrevet

*ikke

 

Jeg er også redd jeg burde stoppet på bare et barn. Om dette er mer enn jeg kan greie på en måte. HI

 

Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Skrevet

Huff ja:( her også er lunta litt for kort noen ganger og jeg gjør ting helt feil. Er spesielt på kveldene at lunta er kort. Jeg prøver å telle til 10,20 ja 100 men noen ganger blir jeg en sinnamamma på 3 åringen.

Blir også frustrert av gutten på 15 mnd som er ekstremt aktiv! Klatrer hele tiden og er borti alt og putter alt i munnen.

 

Men for det meste koser vi oss og jeg roser barna masse for god oppførsel. Blir så stolt og glad flere ganger pr.dag av dem begge:)

 

Anonymous poster hash: bfbbc...f73

Gjest Antarctica
Skrevet

Jeg er vel en ganske vanlig person. Barna mine har det bra, men jeg sliter med noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle slite med. Jeg er en veldig rolig person som så og si aldri har hevet stemmen... Før jeg fikk barn. Nå skjer det altfor ofte. Før ble jeg sjokkert og var ganske dømmende på de som kjeftet på ungene sine eller pratet veldig strengt til de. Nå er det meg :( føler meg fortvilet og føler ofte jeg "mister kontrollen". Uten å unnskylde men for å forklare så er eldste barnet på tre år et veldig krevende og urolig barn som også mest sannsynlig er midt i verste trassen. Jeg har et barn til på 1,5 år. Jeg har så mye dårlig samvittighet og mange ganger jeg har tenkt at dette var siste gangen jeg oppfører meg slik, men så skjer det igjen. Ingen som kjenner meg ville ant at jeg kan bli så sint. Jeg kjenner ikke meg selv igjen heller. Prøver i det daglige å hele tiden forholde meg rolig når situasjonene oppstår men mange ganger klarer jeg ikke. Mange ganger ender det med at jeg ber 3 åringen om unnskyldning og forklarer at jeg ikke skulle blitt så sint. Ikke skulle ropt osv og vi blir venner igjen. Men det er så vondt så vondt og jeg har så dårlig samvittighet. Ingen barn skulle vel ha det sånn? Livredd for å skade henne med dette, psykisk altså. Redd vi får distanse mellom oss etterhvert. Elsker henne over alt i verden. Klarer dere andre med krevende barn å forholde dere rolige hele tiden? Har mistet begrep på hva som er det normale. Er fortvilende med disse situasjonene. Pappaen blir aldri slik som meg. Han kan bli irritert meg holder seg rolig på overflaten. I blant går han heller ut av rommet for så å komme tilbake, men det er jo ikke alltid man er to og kan lufte seg litt. Føler meg forferdelig. :(Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Hmmm. Syns du det er rett å lære henne at sinne er tabu, da?

Det høres ut som om det er det du syns selv...

Skrevet

Vi er flere HI. Min er 4 år og bare én. Men så ekstremt krevende. Både jeg og pappaen er egentlig svært rolige, men begge føler vi drives til vanvidd i blant (daglig) og blir mye mer sint og urasjonell enn vi ønsker.

 

Anonymous poster hash: a39f8...12f

Skrevet

 

Jeg er vel en ganske vanlig person. Barna mine har det bra, men jeg sliter med noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle slite med. Jeg er en veldig rolig person som så og si aldri har hevet stemmen... Før jeg fikk barn. Nå skjer det altfor ofte. Før ble jeg sjokkert og var ganske dømmende på de som kjeftet på ungene sine eller pratet veldig strengt til de. Nå er det meg :( føler meg fortvilet og føler ofte jeg "mister kontrollen". Uten å unnskylde men for å forklare så er eldste barnet på tre år et veldig krevende og urolig barn som også mest sannsynlig er midt i verste trassen. Jeg har et barn til på 1,5 år. Jeg har så mye dårlig samvittighet og mange ganger jeg har tenkt at dette var siste gangen jeg oppfører meg slik, men så skjer det igjen. Ingen som kjenner meg ville ant at jeg kan bli så sint. Jeg kjenner ikke meg selv igjen heller. Prøver i det daglige å hele tiden forholde meg rolig når situasjonene oppstår men mange ganger klarer jeg ikke. Mange ganger ender det med at jeg ber 3 åringen om unnskyldning og forklarer at jeg ikke skulle blitt så sint. Ikke skulle ropt osv og vi blir venner igjen. Men det er så vondt så vondt og jeg har så dårlig samvittighet. Ingen barn skulle vel ha det sånn? Livredd for å skade henne med dette, psykisk altså. Redd vi får distanse mellom oss etterhvert. Elsker henne over alt i verden. Klarer dere andre med krevende barn å forholde dere rolige hele tiden? Har mistet begrep på hva som er det normale. Er fortvilende med disse situasjonene. Pappaen blir aldri slik som meg. Han kan bli irritert meg holder seg rolig på overflaten. I blant går han heller ut av rommet for så å komme tilbake, men det er jo ikke alltid man er to og kan lufte seg litt. Føler meg forferdelig. :(Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Hmmm. Syns du det er rett å lære henne at sinne er tabu, da?

Det høres ut som om det er det du syns selv...

 

 

Hva mener du? Skal man ikke si unnskyld når man har vært altfor sint?

 

Anonymous poster hash: 3f58a...4fd

Gjest Antarctica
Skrevet

 

 

Jeg er vel en ganske vanlig person. Barna mine har det bra, men jeg sliter med noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle slite med. Jeg er en veldig rolig person som så og si aldri har hevet stemmen... Før jeg fikk barn. Nå skjer det altfor ofte. Før ble jeg sjokkert og var ganske dømmende på de som kjeftet på ungene sine eller pratet veldig strengt til de. Nå er det meg :( føler meg fortvilet og føler ofte jeg "mister kontrollen". Uten å unnskylde men for å forklare så er eldste barnet på tre år et veldig krevende og urolig barn som også mest sannsynlig er midt i verste trassen. Jeg har et barn til på 1,5 år. Jeg har så mye dårlig samvittighet og mange ganger jeg har tenkt at dette var siste gangen jeg oppfører meg slik, men så skjer det igjen. Ingen som kjenner meg ville ant at jeg kan bli så sint. Jeg kjenner ikke meg selv igjen heller. Prøver i det daglige å hele tiden forholde meg rolig når situasjonene oppstår men mange ganger klarer jeg ikke. Mange ganger ender det med at jeg ber 3 åringen om unnskyldning og forklarer at jeg ikke skulle blitt så sint. Ikke skulle ropt osv og vi blir venner igjen. Men det er så vondt så vondt og jeg har så dårlig samvittighet. Ingen barn skulle vel ha det sånn? Livredd for å skade henne med dette, psykisk altså. Redd vi får distanse mellom oss etterhvert. Elsker henne over alt i verden. Klarer dere andre med krevende barn å forholde dere rolige hele tiden? Har mistet begrep på hva som er det normale. Er fortvilende med disse situasjonene. Pappaen blir aldri slik som meg. Han kan bli irritert meg holder seg rolig på overflaten. I blant går han heller ut av rommet for så å komme tilbake, men det er jo ikke alltid man er to og kan lufte seg litt. Føler meg forferdelig. :(Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Hmmm. Syns du det er rett å lære henne at sinne er tabu, da?Det høres ut som om det er det du syns selv...

 Hva mener du? Skal man ikke si unnskyld når man har vært altfor sint? Anonymous poster hash: 3f58a...4fd

Mener vel at dersom det er tabu, så tabu at mannen din heller forlater rommet enn å vise at han er sint, så lærer man bare ungene å undertrykke følelser. Det er aldri feil å si unnskyld, men kanskje du skal prøve å tilgi deg selv også...? Vi er bare mennesker, og dem vi oppdrar er også mennesker. Menneskelige følelser må da kunne komme til syne.

Skrevet

Jeg har det nøyaktig som deg, HI. Jeg lar meg så lett irritere! 4 år her.

Mang en kveld sitter jeg og banker meg selv mentalt fordi jeg driver barnet mitt fra meg med temperamentet mitt.

Jeg elsker jo barnet! Over alt! Samtidig blir jeg helt gal av irritasjon over det!

Jeg er skikkelig redd for at båndet mellom oss blir ødelagt av dette, og ikke kan repareres.

 

Anonymous poster hash: 28f58...919

Skrevet

Vi er flere. Jeg har sagt og gjort mye (ikke vold og mishandling selvfølgelig) overfor mine to eldste som jeg ikke er stolt over. Jeg sliter med å være en god mamma overfor dem i hverdagen. De driver meg til vanvidd. 2015 skal bli et bedre år.

 

Anonymous poster hash: b2f07...639

Skrevet

Har også to barn hvor eldste fylte 3 for ikke så lenge siden. Har det akkurat likt og tenkte å starte en tråd med det samme.. Blir nesten skremt av meg selv og etterpå får jeg en vond og flau smak i munnen.. Huff. Men innimellom sier det bare klikk og jeg blir forbannet. Senest i dag slengte jeg en bukse hardt i badekaret da 3 åringen akkurat hadde tisset på seg og nektet plent, 1 min før uhellet, å gå på do. Så i stedet tisset barnet på seg rett ved siden av doen opptatt av noe annet, og begynte å le. "Mamma sa akkurat at du skulle gå på do, se hva som skjedde nå" ble møtt av høy latter, så da tok jeg av den våte buksa og slengte den hard fra meg. Ikke veldig pedagogisk, huff... Hadde det veldig fint før og etter dette i dag, men av og til altså. Blir nok litt lettere irritert med baby som krever sitt ved siden av, og når jeg har vært mye alene med barna i det siste merker jeg at jeg blir sliten, gleder meg til bhg på mandag..

 

Får jobbe mer bevisst med meg selv for å beholde roen..

 

Anonymous poster hash: f34e0...036

Skrevet

Ikke vær så streng mot deg selv! Det du beskriver er menneskelig. Vi har alle mulige følelser, også sinne. Barna har ikke vondt av å se at vi er mennesker.

 

Du ber om unnskyldning, det er kjempebra. Det er også veldig bra at du tenker at dette ikke er lurt å gjøre mye. Etterhvert som barnet blir større vil det bli mindre krevende, og du vil bli flinkere til å forutse og kontrollere temperamentet.

 

For noen er dette helt ukjent. Vi er alle forskjellige, og arver temperament fra våre foreldre. Det er kanskje grunn til å anta at rolige foreldre også får roligere barn pga gener og ikke bare miljø?

Skrevet

Hvordan skal du komme deg bort fra denne oppførselen da? Det gjelder dere andre og, hvordan skal det gjøres?

For å få bort ungenes uønskede adferd, som jo er grunnen til til utbruddene, må det en endring til i oppdragelsen av ungene. Det kan være vanskelig å se at man gjør feil, men sånn er det faktisk.

Ingen unger er like og de krever forskjellige metoder for å oppnå ønsket adferd. Så enkelt, så vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 9e355...881

Skrevet

Hvordan skal du komme deg bort fra denne oppførselen da? Det gjelder dere andre og, hvordan skal det gjøres?

For å få bort ungenes uønskede adferd, som jo er grunnen til til utbruddene, må det en endring til i oppdragelsen av ungene. Det kan være vanskelig å se at man gjør feil, men sånn er det faktisk.

Ingen unger er like og de krever forskjellige metoder for å oppnå ønsket adferd. Så enkelt, så vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 9e355...881

 

Aner ikke, har du noen tips?

 

Anonymous poster hash: 3f58a...4fd

Skrevet

 

 

Hvordan skal du komme deg bort fra denne oppførselen da? Det gjelder dere andre og, hvordan skal det gjøres?

For å få bort ungenes uønskede adferd, som jo er grunnen til til utbruddene, må det en endring til i oppdragelsen av ungene. Det kan være vanskelig å se at man gjør feil, men sånn er det faktisk.

Ingen unger er like og de krever forskjellige metoder for å oppnå ønsket adferd. Så enkelt, så vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 9e355...881

Aner ikke, har du noen tips?

 

Anonymous poster hash: 3f58a...4fd

Ja. Det er en bok som heter De utrolige årene. Mange helsestasjoner arrangerer kurs basert på boka. DET er mitt tips.

Vet hvor frustrerende det er, men dette hjalp oss ihvertfall.

 

 

Anonymous poster hash: 9e355...881

Skrevet

 

Jeg er vel en ganske vanlig person. Barna mine har det bra, men jeg sliter med noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle slite med. Jeg er en veldig rolig person som så og si aldri har hevet stemmen... Før jeg fikk barn. Nå skjer det altfor ofte. Før ble jeg sjokkert og var ganske dømmende på de som kjeftet på ungene sine eller pratet veldig strengt til de. Nå er det meg :( føler meg fortvilet og føler ofte jeg "mister kontrollen". Uten å unnskylde men for å forklare så er eldste barnet på tre år et veldig krevende og urolig barn som også mest sannsynlig er midt i verste trassen. Jeg har et barn til på 1,5 år. Jeg har så mye dårlig samvittighet og mange ganger jeg har tenkt at dette var siste gangen jeg oppfører meg slik, men så skjer det igjen. Ingen som kjenner meg ville ant at jeg kan bli så sint. Jeg kjenner ikke meg selv igjen heller. Prøver i det daglige å hele tiden forholde meg rolig når situasjonene oppstår men mange ganger klarer jeg ikke. Mange ganger ender det med at jeg ber 3 åringen om unnskyldning og forklarer at jeg ikke skulle blitt så sint. Ikke skulle ropt osv og vi blir venner igjen. Men det er så vondt så vondt og jeg har så dårlig samvittighet. Ingen barn skulle vel ha det sånn? Livredd for å skade henne med dette, psykisk altså. Redd vi får distanse mellom oss etterhvert. Elsker henne over alt i verden. Klarer dere andre med krevende barn å forholde dere rolige hele tiden? Har mistet begrep på hva som er det normale. Er fortvilende med disse situasjonene. Pappaen blir aldri slik som meg. Han kan bli irritert meg holder seg rolig på overflaten. I blant går han heller ut av rommet for så å komme tilbake, men det er jo ikke alltid man er to og kan lufte seg litt. Føler meg forferdelig. :(Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Hmmm. Syns du det er rett å lære henne at sinne er tabu, da?

Det høres ut som om det er det du syns selv...

Hei det er ikke jeg som har svart deg før, men nei jeg ønsker ikke at sinne skal være tabu, men ønsker vel å være et godt forbilde for hvordan man skal være overfor hverandre og når man er sint. Vil ikke være urimelig eller vise at det er ok å skrike til andre når man er sint for jeg synes ikke det er det. Når det gjelder mannen min så har vi fått det tipset at det kan være lurere å ta seg en pause når man kjenner det holder på å renne over om det er å lukke øynene og telle til ti eller om man må forlate rommet et øyeblikk istedet for å si/gjøre noe man angrer på. Sier da til barnet at mamma/pappa kommer straks tilbake osv. Mange ganger har det gått helt i vranglås og da kan det hjelpe for barnet også å få et minutt å tenke seg om. Men ja vi prater om det etterpå og jeg sier Unnskyld de gangene jeg føler det gikk for langt, men sier også at jeg ble sint og hvorfor osv så vil absolutt ikke si at jeg prøver å få det til å virke tabu? Synes dette er et vanskelig tema. Prøver jo å lure ungene også at det f.eks ikke er lov å slå hverandre, at de har helt lov å bli sint og frustrert men heller da bruke stemmen eller andre måter. Har vel kanskje for dårlig samvittighet enn jeg kanskje burde noen ganger... men det river i hjertet når jenta mi kommer bort til meg og sier: du er ikke sint nei mamma? Sant du er blid? Mens hun selv smiler for livet for å "smitte over". Føler meg som verdens verste da og som at jeg er ujevn og uberegnelig for henne :(

HI

 

Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Skrevet

Ikke Lure *lære

 

Anonymous poster hash: b2cd3...4ff

Gjest Antarctica
Skrevet

Hvordan skal du komme deg bort fra denne oppførselen da? Det gjelder dere andre og, hvordan skal det gjøres?

For å få bort ungenes uønskede adferd, som jo er grunnen til til utbruddene, må det en endring til i oppdragelsen av ungene. Det kan være vanskelig å se at man gjør feil, men sånn er det faktisk.

Ingen unger er like og de krever forskjellige metoder for å oppnå ønsket adferd. Så enkelt, så vanskelig.Anonymous poster hash: 9e355...881

Ingen foreldre er like heller.

Men det ser ut til at løkken er i ferd med å strammes. Rammen for hvordan en forelder (særlig en mor) har "lov" å være er i ferd med å bli så liten at selv ikke en helgen får plass i den. Når foreldre pisker og anklager seg selv for at de innimellom blir sinte - da syns jeg de stiller nesten umenneskelige krav til hva de skal fikse.

 

Prøv å lese denne linken, der elleveåringen selv sier noe om mors evige bekymringer: http://christineotterstad.com/2014/01/16/en-mors-bekymring/

Skrevet

Også jeg kjenner meg igjen her. Jeg er også en rolig person i utgangspunktet, og hadde ikke trodd om meg selv at jeg skulle rope og skrike sånn. Merker på eldstemann at han lærer min rope- og skrikemåte å krangle på, og det føles ikke bra. Men ser også at det er som verst når jeg selv er sliten, da blir lunta mi altfor kort. Så for min del vil jeg prøve å få rutiner enda mer på plass slik at jeg får hvilt meg mer på kveldene og ikke er totalt utslitt hele tiden. 

Jeg tror forresten ikke at det er feil at ungene ser at man både er glad og sint og sur osv, men mener likevel det ikke skal ta helt av, med roping osv i hytt og pine.

 

Klem til deg og lykke til videre. 



Anonymous poster hash: af19a...3cf

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...