Når man burde være bare blid og glad

[Anonym bruker]

Det er nyttårsaften og jeg er sammen med barna mine, vi koser oss og om noen timer kommer det familie på middag hit. Pappan til barna har flyttet utenlands og treffer ikke barna så ofte. Min nye samboer, som ikke er så ny lengre men straks 4 år, jobber offshore og er på jobb 1 mnd i julen. Om et par uker kommer han hjem og har fri noen uker.

Jeg er så frustrert over den situasjonen jeg har satt meg selv og barna mine i! Så trist og lei over at ting har blitt så annerledes enn forventet.

Jeg har skrevet flere innlegg her inne om det samme..bare at da er det en og en ting jeg har skrevet om og da virker det på en måte ikke så ille. Men tar jeg alt sammens..

 

Han som fikk panikk da jeg ble gravid uten prevensjon..hadde kun brukt "sikre" perioder, oppdaget det da han var på jobb og hadde minimalt med støtte. etter mange og tunge overveielser, og press fra han, tok jeg hjemmeabort helt alene. Ikke ringte han meg, sendte en melding for å høre om jeg var ok..skrev vi kunne snakke om det når han var hjemme. Da han kom hjem noen uker senere nevnte han ikke aborten, jeg tok det til slutt opp.

 

Han overlater alt av ansvar for det hjemme til meg når han er borte, hunden hans, firmaet som vi driver sammen. Det er ok, men han virker aldri særlig takknemmelig. Jeg kan ikke jobbe fult utenom pga firmaet som gir for lite inntekter enda. De siste årene siden vi startet opp med firmaet har jeg derfor levd som en fattiglus, men håp om at det skal bli bedre så snart som firmaet er oppe å går. Måtte kjøpe mat til jula med kredittkort og handle minimalt med julegaver. Han vet jeg er raka fant men sa at så lenge vi har mat så går det jo bra og at det blir bedre økonomisk snart. Selv har han ingen økonomiske problemer.

 

Han synes barna min er upppdragne, at dem sutrer mye og klager.. Det sjokkere han om de får spise en brødskive i stolen sin forran tv til kveldsmaten noen ganger, å spise på stuen på lørdagskvelden er uaktuelt, tømmer de ut sand på plenen er det krise, kommer de borti møblene hans i lek blir han sint, minstemann på 3 år tok en eplekart i sommer og fikk kjeft for det flere ganger selv om han gråt. Han er streng på mange områder med sine barn også, men de får også kos..noe mine ikke får fra han. Han mener sine er spesielt intelligente og flinke barn. Mine er han redd kommer til å havne ute på skråplanet så uoppdragne som de er.

 

Jeg kunne sagt masse mer, listen er laaang, men dette er langt nok som det er. Om jeg drar nå sitter jeg robbet tilbake, vet ikke om vi klarer oss økonomisk. Alt av sparepenger er satt i firmaet, det kommer jeg aldri til å få tilbake alt av.. Uten jobb, uten hus. Ble en sikkelig klagetrad dette her, vet jo det er mange som er i langt værre situasjoner men fikk et anfall av frustrasjon og triste tanker på årets siste dag..

Anonymous poster hash: 2be74...628

[overlord]

Denne mannen hadde jeg ikke brukt en time til av livet mitt på. 

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg hadde heller levd som fattig enn å vært sammen med en idiot som det!

 

Hvis du ikke vil gå fra han så burde du snakket skikkelig med han, si at det ikke går. At da får han begynne å betale deg lønn for arbeidet du gjør i firmaet mens han er i Nordsjøen og tjener penger som kun går til han selv.

Men jeg hadde gått, hadde aldri klart å vært sammen med en slik mann. Håper ikke barna dine vet hva han tenker om de

[Anonym bruker]

Du kommer deg opp på beina igjen !!!

 

DRA!!!!! Kjære menneske -stikk

 

Anonymous poster hash: 2d1d3...108

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt med barna og begynt på bar bakke igjen!! Få med deg det du kan, spør familie/venner om hjelp, brett opp erma og start på nytt. Lykke til- det pleier å ordne seg

Anonymous poster hash: f76f7...a45