Nå er jeg dritt lei grinete unger

[Anonym bruker]

Hver morgen når jeg står opp med de 2 minste er det bare grining! Jeg gjør akkurat det samme som faren, starter dagen rolig med barnetv. Men de hyler og griner og alt er galt!

 

Vekker selvfølgelig resten av huset (storesøster og pappa) også. Det holder på å eksplodere for meg. Er det normalt at små barn skal grine konstant??!

 

Når faren står opp og gjør akkurat det samme som meg er det helt stille og rolig fra stuen.

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke normalt. Du gjør antagelig noe feil. 

 

Her er ungene vanskeligere med far, og det er noe vi jobber med. Jeg har sett mange årsaker til at det er slik, og det handler om fars håndtering av enkelte situasjoner. 

 

Du bør jobbe litt med deg selv og din håndtering og du bør så absolutt samarbeide med far slik at han kan hjelpe deg ettersom han får det til.

Anonymous poster hash: 89343...48a

[Appelsinpiken]

Her endrer ene ungen seg totalt når jeg kommer, da er det sutring og suring konstant! Aldri med pappan

[Anonym bruker]

 

Nei, det er ikke normalt. Du gjør antagelig noe feil.

 

Her er ungene vanskeligere med far, og det er noe vi jobber med. Jeg har sett mange årsaker til at det er slik, og det handler om fars håndtering av enkelte situasjoner.

 

Du bør jobbe litt med deg selv og din håndtering og du bør så absolutt samarbeide med far slik at han kan hjelpe deg ettersom han får det til.

 

Anonymous poster hash: 89343...48a

Men skjønner bare ikke hva jeg gjør feil? Det er sånn med alt. De er verdens roligste og lydige barn til alle andre. Så fort jeg kommer inn døren er det sutring og grining.

 

Føler meg totalt mislykket som mamma og begynner å mislike rollen min sterkt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

[Anonym bruker]

 

Nei, det er ikke normalt. Du gjør antagelig noe feil.

 

Her er ungene vanskeligere med far, og det er noe vi jobber med. Jeg har sett mange årsaker til at det er slik, og det handler om fars håndtering av enkelte situasjoner.

 

Du bør jobbe litt med deg selv og din håndtering og du bør så absolutt samarbeide med far slik at han kan hjelpe deg ettersom han får det til.

 

Anonymous poster hash: 89343...48a

Men skjønner bare ikke hva jeg gjør feil? Det er sånn med alt. De er verdens roligste og lydige barn til alle andre. Så fort jeg kommer inn døren er det sutring og grining.

 

Føler meg totalt mislykket som mamma og begynner å mislike rollen min sterkt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

 

Ikke føl deg mislykket!! Barn ER vanskelige fra tid til tid. 

 

Mannen trodde han gjorde som meg, men jeg brukte litt tid på å observere (mannen visste det da), og her handlet det mye om at han diskuterte mye mer med barna, han lot seg fortere irritere slik at barna dro det lenger og han var nok ikke like oppmerksom som meg. I tillegg hadde nok jeg en mye mer autoritær stemmebruk når jeg trengte det, slik at barna forstod at jeg mente det fortere, mens far ikke hadde noen utpreget autoritær stemme, men brukte "hverdagsstemme" uansett.Mange andre små ting også. 

 

Selv så jeg at jeg måtte jobbe mer med å støtte far og tydeliggjøre ovenfor barna at de skulle høre på oss begge, og at det far sa var like viktig som det jeg sa. Pluss at jeg hjalp far litt en periode når jeg så at situasjonen hadde låst seg litt, fremfor at det tok helt av.

 

Har du jenter? Vi har gutter. Lurer litt på om kranglingen også kan handle litt om en form for naturlig "konkurranse" mellom samme kjønn og at de derfor er mildere mot meg.... bare en teori, vet ikke om det er slik. Om du har jenter, kan det jo være noe av det samme?

 

Uansett, be mannen om hjelp, se hva han gjør og ikke vær så redd for å se at du gjør noen feil. Det gjør alle! Har selv hatt perioder hvor jeg har følt at jeg har taklet ett barn dårligere enn jeg selv liker. 

 

Anonymous poster hash: 89343...48a

[Anonym bruker]

Det er mammaeffekten. Ikke klandre deg selv.

 

Anonymous poster hash: 00930...3ac

[Anonym bruker]

 

 

 

Nei, det er ikke normalt. Du gjør antagelig noe feil.

 

Her er ungene vanskeligere med far, og det er noe vi jobber med. Jeg har sett mange årsaker til at det er slik, og det handler om fars håndtering av enkelte situasjoner.

 

Du bør jobbe litt med deg selv og din håndtering og du bør så absolutt samarbeide med far slik at han kan hjelpe deg ettersom han får det til.

 

Anonymous poster hash: 89343...48a

Men skjønner bare ikke hva jeg gjør feil? Det er sånn med alt. De er verdens roligste og lydige barn til alle andre. Så fort jeg kommer inn døren er det sutring og grining.

 

Føler meg totalt mislykket som mamma og begynner å mislike rollen min sterkt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

Ikke føl deg mislykket!! Barn ER vanskelige fra tid til tid.

 

Mannen trodde han gjorde som meg, men jeg brukte litt tid på å observere (mannen visste det da), og her handlet det mye om at han diskuterte mye mer med barna, han lot seg fortere irritere slik at barna dro det lenger og han var nok ikke like oppmerksom som meg. I tillegg hadde nok jeg en mye mer autoritær stemmebruk når jeg trengte det, slik at barna forstod at jeg mente det fortere, mens far ikke hadde noen utpreget autoritær stemme, men brukte "hverdagsstemme" uansett.Mange andre små ting også.

 

Selv så jeg at jeg måtte jobbe mer med å støtte far og tydeliggjøre ovenfor barna at de skulle høre på oss begge, og at det far sa var like viktig som det jeg sa. Pluss at jeg hjalp far litt en periode når jeg så at situasjonen hadde låst seg litt, fremfor at det tok helt av.

 

Har du jenter? Vi har gutter. Lurer litt på om kranglingen også kan handle litt om en form for naturlig "konkurranse" mellom samme kjønn og at de derfor er mildere mot meg.... bare en teori, vet ikke om det er slik. Om du har jenter, kan det jo være noe av det samme?

 

Uansett, be mannen om hjelp, se hva han gjør og ikke vær så redd for å se at du gjør noen feil. Det gjør alle! Har selv hatt perioder hvor jeg har følt at jeg har taklet ett barn dårligere enn jeg selv liker.

 

Anonymous poster hash: 89343...48a

Takk for svar. Kan nok stemme at jeg irriterer meg lettere over dem ja.

 

Er jente og gutt. Men de krangler ikke så mye. Problemet er at er det ikke den ene som hyler for noe er det den andre. Som små terrorister😁

 

Hi

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

[Anonym bruker]

Hvor gamle er de? Det ER lov å be dem kutte ut hylingen og pelle seg på rommet til de slutter. Mest sannsynlig er faren strengere, og de vet det. De slipper unna med å sutre rundt deg, fordi du ikke er autoritær nok.

Anonymous poster hash: e7a53...5eb

[Anonym bruker]

 

Hvor gamle er de? Det ER lov å be dem kutte ut hylingen og pelle seg på rommet til de slutter. Mest sannsynlig er faren strengere, og de vet det. De slipper unna med å sutre rundt deg, fordi du ikke er autoritær nok.

 

Anonymous poster hash: e7a53...5eb

 

De er 2 og 4 år. Ber de kutte ut griningen, men kan ikke sende minste på rommet.

 

Jeg blir sprø. Frister mest å bare stikke av, tror det hadde vært bedre for faren å ha dem alene.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

[Anonym bruker]

Hva med å gi de litt mat og drikke med en gang dere står opp. Gjerne noe tørt i ei skål eller grønnsaker de kan knaske på foran tv.

 

Er du irritert fordi du må stå opp?

Sett deg i midten av dem med tven, gi de oppmerksomhet.

 

Kan 4 åringen være litt på iPad mens 2 åringen velger tvprogram?

 

Anonymous poster hash: 0e7eb...973

[Anonym bruker]

Nå har far overtatt kaoset. Og det er plutselig ikke lengre kaos. Jeg har lagt meg nedpå for å hente meg inn. Gruer meg til å gå inn til de igjen, for da starter det igjen. Nervene takler ikke dette mye lengre.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

[Anonym bruker]

 

 

Hvor gamle er de? Det ER lov å be dem kutte ut hylingen og pelle seg på rommet til de slutter. Mest sannsynlig er faren strengere, og de vet det. De slipper unna med å sutre rundt deg, fordi du ikke er autoritær nok.

 

Anonymous poster hash: e7a53...5eb

De er 2 og 4 år. Ber de kutte ut griningen, men kan ikke sende minste på rommet.

 

Jeg blir sprø. Frister mest å bare stikke av, tror det hadde vært bedre for faren å ha dem alene.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

No offence, men er du psykisk stabil? Eller ligger den en depresjon eller noe hos deg? Tenker selvsagt bare på den siste uttalelsen din. Isåfall kan det nok lett være sånn at du utstråler mer utålmodighet, slitenhet og ikke-tilstedeværelse.

 

Anonymous poster hash: f10c7...8c8

[Anonym bruker]

Hva med å gi de litt mat og drikke med en gang dere står opp. Gjerne noe tørt i ei skål eller grønnsaker de kan knaske på foran tv.

 

Er du irritert fordi du må stå opp?

Sett deg i midten av dem med tven, gi de oppmerksomhet.

 

Kan 4 åringen være litt på iPad mens 2 åringen velger tvprogram?

 

Anonymous poster hash: 0e7eb...973

 

De får mat og drikke nesten med en gang vi står opp. De vil ikke sitte med meg, skal bare styre, rote, hyle, prøve å komme seg inn på rommet til den største som sover.

 

Med faren sitter de rolige og fornøyde i hver sin armkrok. Faren sovner ofte de tidlige morgentimene eller sitter med mobilen. Ikke en sjans om jeg kunne gjort det.

 

Faen altså. Hadde jeg hatt så koselige morgentimer med de hadde jeg gledelig tatt dem hver morgen for å beholde ro i huset. Skjønner jo at faren vil sove ut i blant også, men han får jo sovet på sofaen etter han har stått opp med de også.

 

Jeg er helt ødelagt de dagene jeg starter dagen med de. Går på med friskt mot hver morgen, og skuffelsen er like stor hver gang jeg ser hvordan det utarter seg- igjen.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det sånn i årevis.. Har 3 unger, 3,5 og 7 år. Hos oss er det sånn at mannen er morgenmenneske, jeg er ikke.. Så om morgenen er jeg sur, uansett, selv om jeg ikke vil. Mannen er rolig, blid og fornøyd om morgenen. Dette smitter. Så nå tar vi konsekvensen av det. Mannen vekker ungene, og står opp med dem. Han vil opp uansett. Så når jeg treffer ungene, har vi en helt annen dynamikk.. Det er så deilig!!

 

Anonymous poster hash: 4ca70...791

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvor gamle er de? Det ER lov å be dem kutte ut hylingen og pelle seg på rommet til de slutter. Mest sannsynlig er faren strengere, og de vet det. De slipper unna med å sutre rundt deg, fordi du ikke er autoritær nok.

 

Anonymous poster hash: e7a53...5eb

De er 2 og 4 år. Ber de kutte ut griningen, men kan ikke sende minste på rommet.

 

Jeg blir sprø. Frister mest å bare stikke av, tror det hadde vært bedre for faren å ha dem alene.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

No offence, men er du psykisk stabil? Eller ligger den en depresjon eller noe hos deg? Tenker selvsagt bare på den siste uttalelsen din. Isåfall kan det nok lett være sånn at du utstråler mer utålmodighet, slitenhet og ikke-tilstedeværelse.

 

Anonymous poster hash: f10c7...8c8

 

Lurer selv på om jeg har blitt deprimert ja. Så ikke sikkert jeg er så veldig stabil for tiden.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: da5e7...230

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det sånn i årevis.. Har 3 unger, 3,5 og 7 år. Hos oss er det sånn at mannen er morgenmenneske, jeg er ikke.. Så om morgenen er jeg sur, uansett, selv om jeg ikke vil. Mannen er rolig, blid og fornøyd om morgenen. Dette smitter. Så nå tar vi konsekvensen av det. Mannen vekker ungene, og står opp med dem. Han vil opp uansett. Så når jeg treffer ungene, har vi en helt annen dynamikk.. Det er så deilig!!

 

Anonymous poster hash: 4ca70...791

 

Så heldig du er som har en sånn mann

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: da5e7...230