Klarer ikke legge bort maska...

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg er kjent for mitt gode humør og kjappe replikker. Jeg spøker og tuller og tøyser mye. Jeg kan være alvorlig, men ikke om nære ting. Jeg kan diskutere fag, politikk, etikk og det meste i en alvorlig tone.

 

Men så har jeg blitt kjent med en mann. Vi har en god tone, og jeg oppfører meg mot ham som mot andre. Men jeg klarer ikke å vise den sårbare meg. Den som ikke smiler og ler hele tiden. "Negative" ting som bekymringer og opplevelser.

 

Ikke at jeg skal lesse alt som er tungt over på han, men det er godt å dele slike ting også med noen. Alt er jo ikke bare bra og morsomt hele tiden!

 

Jeg har på en måte rotet meg inn i en rolle som jeg ikke vet om jeg klarer å fylle lenger! Folk skryter av meg fordi jeg smiler og ler og takler alt så bra. For at ingenting er et problem.

 

Hvordan skal jeg klare å tørre å legge bort denne masken, og vise han hvem jeg egentlig er? Tenk om han føler at jeg har lurt ham til å tro at alt er bra, mens jeg egentlig er en sutrekopp?

 

Jeg kjenner at dette tynger meg, og jeg kan bli skikkelig nedfor av det. Ha lyst til å gråte, fordi jeg føler at jeg sitter fast i en rolle. Jeg er også redd for å bryte fullstendig sammen om jeg skal begynne å rive ned muren...

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver det her, men det er vel for å få en respons. Er jeg gal? Er dette normalt? Må jeg ta meg sammen og slutte å synes synd på meg selv?

[Anonym bruker]

Jeg er kjent for mitt gode humør og kjappe replikker. Jeg spøker og tuller og tøyser mye. Jeg kan være alvorlig, men ikke om nære ting. Jeg kan diskutere fag, politikk, etikk og det meste i en alvorlig tone.

 

Men så har jeg blitt kjent med en mann. Vi har en god tone, og jeg oppfører meg mot ham som mot andre. Men jeg klarer ikke å vise den sårbare meg. Den som ikke smiler og ler hele tiden. "Negative" ting som bekymringer og opplevelser.

 

Ikke at jeg skal lesse alt som er tungt over på han, men det er godt å dele slike ting også med noen. Alt er jo ikke bare bra og morsomt hele tiden!

 

Jeg har på en måte rotet meg inn i en rolle som jeg ikke vet om jeg klarer å fylle lenger! Folk skryter av meg fordi jeg smiler og ler og takler alt så bra. For at ingenting er et problem.

 

Hvordan skal jeg klare å tørre å legge bort denne masken, og vise han hvem jeg egentlig er? Tenk om han føler at jeg har lurt ham til å tro at alt er bra, mens jeg egentlig er en sutrekopp?

 

Jeg kjenner at dette tynger meg, og jeg kan bli skikkelig nedfor av det. Ha lyst til å gråte, fordi jeg føler at jeg sitter fast i en rolle. Jeg er også redd for å bryte fullstendig sammen om jeg skal begynne å rive ned muren...

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver det her, men det er vel for å få en respons. Er jeg gal? Er dette normalt? Må jeg ta meg sammen og slutte å synes synd på meg selv?

Jeg kan kjenne meg veldig igjen i det du skriver. Jeg liker veldig godt den siden av meg, og jeg liker at jeg stort sett er i godt humør. Men så er jeg jo ikke alltid slik.

 

I begynnelsen av et forhold vil man gjerne vise fram sine beste sider. Og det er vel det du gjør? Å vise sin sårbare side krever trygghetsfølelse, kanskje du ikke er der enda?

Ikke føl at du lurer ham. Alle oppegående mennesker vet at man har forskjellige sider og at ingen kun har gode dager.

 

Forresten; jeg var i liknende situasjon selv en gang. En morgen hvor vi lå og snakket sammen i senga, begynte jeg å tenke på noe trist. Og da falt det deg veldig naturlig å snakke om det triste jeg tenkte på. Det ble litt melankolsk stemning, og vi snakket begge om triste ting. Det gjorde veldig godt for oss begge! Men jeg måtte ha tryggheten først, uten den ville det bare blitt rart for meg å snakke om mine innerste følelser.

 

 

 

Anonymous poster hash: c41ca...df3

[Gjest Antarctica]

Men må den melankolske siden fram så tidlig da, HI? Kan det ikke dryppe fram litt hist og her når det er naturlig?

 

Mannen har da sikkert ting han ikke viser med én gang han heller.

[Gjest Antarctica]

PS: Du sier "Hvordan skal jeg klare å tørre å legge bort denne masken, og vise han hvem jeg egentlig er? Tenk om han føler at jeg har lurt ham til å tro at alt er bra, mens jeg egentlig er en sutrekopp?"

 

Vær litt nådig mot deg selv. Er sutrekoppen mer ditt egentlige jeg enn gladjenta? De er jo begge "sanne"!

[Den perfekte mor, påan igjen]

Dere har kanskje rett, det er bare for tidlig enda. Jeg kjente bare på mismotet i natt Jeg er på ingen måte bevandret i flørteverdenen, og kan bli litt sliten av alle disse spillereglene man bare skal kjenne til. Så mye lettere hvis man bare kunne være ærlig å si ting rett ut!

[Anonym bruker]

Vet du, jeg tror de tankene du har er helt normale

Jeg har selv aldri spilt noen regler i datinglivet, det gjorde både godt og vondt. Det positive var jo at jeg visste fort om dette var en mann for meg... Det negative var jo at det ble noen frosker før jeg slo meg til ro

 

Det å kjenne på at man har en maske ovenfor andre mennesker er en forsvarsmekanisme. Man vil jo ikke bli såret, stille seg blottet og redd. Prøv å endre tankemåten. Prøv å tenke at dette er meg, jeg er en person med tanker og følelser. Noen ganger er jeg glad og smiler, andre ganger er jeg sliten eller sur. Ingen mennesker kan leve et liv på ett humør, noe av det å finne ut om man passer sammen er jo nettopp det å se hvordan man er sammen når humøret svinger.

 

Du sier du er kjent for å være sterk, blid og positiv. Du hadde ikke klart å spille ett spill hvor dette ikke lå naturlig i deg. Selvfølgelig har du perioder hvor du føler deg motløs og som en sytepave, men jeg tviler veldig sterkt på at dette er noe som definerer deg som person. Du sier at du kjente på dette i natt, det er veldig naturlig å føle seg ekstra sårbar og nedfor på natten. Kroppen er sliten og du finner ikke helt roen. Du er i en ny situasjon med en ny person, selvfølgelig vil du kjenne på usikkerhet og spilleregler. Du bør ta ett valg, vil du legge kortene på bordet (når det føles naturlig) eller vil du spille spill?

Jeg har som sagt aldri spilt spill, de jeg har datet har visst hva de får, både på godt og vondt. Jeg lærte fort at jeg kommer ingen vei hvis ikke jeg sier det jeg mener, innenfor rimelighetens grenser selvsagt

 

Du lager reglene, du bestemmer om du vil være ærlig og si ting rett ut. Du har kontrollen over ditt liv og du vet best hva som er det riktige for deg. Hvis du føler for å snakke om ting så gjør du det. Våkner du en morgen med en klump i magen og føler at du er sliten, så sier du det. Du kan velge innfallsvinkel, du kan velge å si at du vil finne på noe gøy i dag for du trenger å le, du kan spørre om hva han tenker om ting, du kan si at i dag er jeg så sliten at jeg må hvile. Du velger selv hvordan du vinkler ting og du velger selv hvor åpen du skal være. Du har kontrollen på ditt liv, dating er ikke ett spill. Det er ett samspill mellom to mennesker Ingen vil oppfatte deg som en sytepave, de vil se på deg som et normalt menneske med normalt følelsesregister.

Anonymous poster hash: c634a...328

[Iiiiik]

Hvis han er så dum at han tror at den glade forelskete jenta er alt du er, så er det vel ikke ham du vil ha? De fleste skjønner (og forventer) at det er det lette, det lyse, det morsomme og fjollete som kommer til syne de første ukene/månedene. For min egen del ville jeg kunne blitt skremt av for mye alvor og tristhet til å begynne med, rett og slett fordi at for de fleste kommer dette litt i bakgrunnen når man er forelsket. Jeg kunne nok tenkt "Oj, når dette kommer allerede nå, hva skal jeg da vente meg etter fire år?"

 

Samtidig er jeg enig med deg - det er enklere hvis man kan si ting rett ut. I hvert fall at man ikke skal måtte spille et spill. Det gidder ikke jeg. Da jeg møtte ham jeg nå er gift med, var det venninner som rådet meg til å vente lengst mulig med å sende meldinger, ikke ringe osv. Sånt gidder ikke jeg. Hvis mitt ekte meg skremmer ham vekk, så er det ikke ham jeg vil ha heller.

[sug lut]

Det som er viktig er vel egentlig at du ikke framstår som glad og sjølgående i situasjoner der du egentlig ikke føler deg sånn - eller i historier du forteller om deg selv. Så lenge du ikke gjør det fremstiller du jo deg selv ærlig.

Lykke til, forresten!

[Den perfekte mor, påan igjen]

Takk dere Nei, i situasjoner hvor jeg ikke klarer å smile trekker jeg meg heller bort. Rakner det da rakner det nemlig ordentlig.

 

Vi har kjent hverandre i noen år, så det er ikke noe tidlig- i- forholdet- farer på den måten som du nevner Iiiik. Men han har bare fått se "sterke-meg". Jeg kjente han når det ble turbulendt med (eks)mannen, og jeg pratet også med han om det. Da var det greit å ikke smile, men jeg tillot meg ikke å slippe følelsene lenger. 

 

Jeg er også glad for å høre at man slettes ikke trenger å følge alle disse rare reglene med å vente så og så lenge med å skrive meldinger, ikke kunne si slik og spille kostbar der. Skuespiller er jeg nemlig ikke. 

 

Jeg liker ikke å syte, og ser nok stort sett lyst på det meste. Slik sett er det hverken spill eller maske, men jeg sitter litt fast i det. Av og til trenger jeg bare å bli holdt rundt og en forståelse for at ting kan være vanskelig.

[Iiiiik]

Jeg er litt som deg tror jeg. Langt flinkere til å gi trøst enn å ta imot trøst. Flinkere til å være flink og sterk enn ikke-flink og svak. Det koster å slippe andre til og det er vanskelig å være sårbar. Man risikerer jo å få døra midt i trynet eller å bli misforstått eller sviktet. Å vise frem det sårbare er imidlertid ikke ensbetydende med å syte. Med min nåværende var det viktig å nokså tidlig kunne si til ham at jeg ikke er så god på å være på mottakersiden. Sånn sett er det jo viktig å slippe masken etter hvert, slik at forholdet ikke kjøres inn i et spor der du ikke slipper ham til på de vanskelige sidene av livet. Kunne det være en idé å ha en metasamtale om akkuat det - altså å snakke om hvordan dere snakker med hverandre? Det gir kanskje den nødvendige avstanden du trenger for å åpne opp litt mer?

Endret 30. desember 2014 av Iiiiik

[Iiiiik]

Og så er jeg enig med luten - lykke til i utforskingen av det nye forholdet. Kanskje vokser det helt inn i alderdommen, men uansett er det deilig å være der du er nå. Tillat deg å nyte det underveis!

[Marriet]

Hei du

 

Jeg er midt i noe av det samme, men har valgt en taktikk om jeg kan kalle det. Litt sånn "her er jeg".

Møtte en mann for ikke lenge siden. Jeg har vært gjennom en vanskelig periode med eksmann, og det er fremdeles trøblete med han, og livet mitt er generelt turbulent om dagen. Jeg er sårbar. Rett og slett. En rolle jeg overhodet ikke er vant til da jeg også er hun sterke som alltid lander på beina. Vel det føles ikke alltid sånn. Det var ikke planen min å møte noen mann nå. Jeg skulle være alene lenge. Jeg og sønnen min. Allikevel skjedde det altså og han er en fantastisk mann! Jeg har derfor valgt å bare legge alle korta på bordet. Litt take it or leave it mentalitet. Jeg savna han ikke før jeg fikk han så hvis det skulle vise seg at han ikke liker meg pga nedturer eller at jeg av og til føler meg nedstemt så får han heller gå. Jeg er beinhard med meg selv, men nekter å spille skuespill denne gangen. Denne gangen handler det om meg og hvordan jeg har det det. Det forrige forholdet mitt satt jeg meg selv til side for at alle andre skulle ha det bra og alt skulle være så fint og flott, den tid er forbi. Det som er fint med mannen jeg nå har møtt er at han forstår det. Han lytter til meg som om det var den mest naturlige ting og jeg har til og med grått foran han! Og det føltes så sinnsykt deilig! Jeg slapp det løs. Og han trøsta.

 

Nå høres jeg ut som en sutrekjerring og det er jeg på ingen måte, men det er noe med hele pakka. Stort sett er jeg blid, fornøyd og lykkelig, men jeg skjuler på ingen måte resten av den grunn. Livet er tøft til tider. Det er ikke rosenrødt. Det er en berg og dalbane og man får bare ta det for det det er.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Ja, det er litt redselen for å bli gjort narr av når man er på sitt mest sårbare. Som å bli satt naken på trammen.

 

Men ja, det er herlig å være der jeg er nå Hvordan det utvikler seg kan jeg selvsagt ikke spå, men man lever bare en gang, og må nyte livet mens man kan

[Den perfekte mor, påan igjen]

Hei du

 

Jeg er midt i noe av det samme, men har valgt en taktikk om jeg kan kalle det. Litt sånn "her er jeg".

Møtte en mann for ikke lenge siden. Jeg har vært gjennom en vanskelig periode med eksmann, og det er fremdeles trøblete med han, og livet mitt er generelt turbulent om dagen. Jeg er sårbar. Rett og slett. En rolle jeg overhodet ikke er vant til da jeg også er hun sterke som alltid lander på beina. Vel det føles ikke alltid sånn. Det var ikke planen min å møte noen mann nå. Jeg skulle være alene lenge. Jeg og sønnen min. Allikevel skjedde det altså og han er en fantastisk mann! Jeg har derfor valgt å bare legge alle korta på bordet. Litt take it or leave it mentalitet. Jeg savna han ikke før jeg fikk han så hvis det skulle vise seg at han ikke liker meg pga nedturer eller at jeg av og til føler meg nedstemt så får han heller gå. Jeg er beinhard med meg selv, men nekter å spille skuespill denne gangen. Denne gangen handler det om meg og hvordan jeg har det det. Det forrige forholdet mitt satt jeg meg selv til side for at alle andre skulle ha det bra og alt skulle være så fint og flott, den tid er forbi. Det som er fint med mannen jeg nå har møtt er at han forstår det. Han lytter til meg som om det var den mest naturlige ting og jeg har til og med grått foran han! Og det føltes så sinnsykt deilig! Jeg slapp det løs. Og han trøsta.

 

Nå høres jeg ut som en sutrekjerring og det er jeg på ingen måte, men det er noe med hele pakka. Stort sett er jeg blid, fornøyd og lykkelig, men jeg skjuler på ingen måte resten av den grunn. Livet er tøft til tider. Det er ikke rosenrødt. Det er en berg og dalbane og man får bare ta det for det det er.

synes du høres modig ut jeg  

[Gjest Antarctica]

Takk dere Nei, i situasjoner hvor jeg ikke klarer å smile trekker jeg meg heller bort. Rakner det da rakner det nemlig ordentlig.

 

Vi har kjent hverandre i noen år, så det er ikke noe tidlig- i- forholdet- farer på den måten som du nevner Iiiik. Men han har bare fått se "sterke-meg". Jeg kjente han når det ble turbulendt med (eks)mannen, og jeg pratet også med han om det. Da var det greit å ikke smile, men jeg tillot meg ikke å slippe følelsene lenger. 

 

Jeg er også glad for å høre at man slettes ikke trenger å følge alle disse rare reglene med å vente så og så lenge med å skrive meldinger, ikke kunne si slik og spille kostbar der. Skuespiller er jeg nemlig ikke. 

 

Jeg liker ikke å syte, og ser nok stort sett lyst på det meste. Slik sett er det hverken spill eller maske, men jeg sitter litt fast i det. Av og til trenger jeg bare å bli holdt rundt og en forståelse for at ting kan være vanskelig.

Tror det er en myte at damer blir så mye mer ettertrakta om de spiller kostbar. Hvorfor skulle en mann like å bli avvist...? De som er hekta på sånt er den typen menn som er mer ute etter "the thrill of the chase". Og dem vil man jo ikke ha.

Samboeren min trumpet igjennom at vi skulle se Notting Hill for ørtende gang nå i jula. For han elsker den scenen der Julia Roberts sier "I am also just a girl, standing in front of a boy, asking him to love her." Enkelheten og oppriktigheten i det er vel det han syns er maksimalt romantisk.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg har faktisk snakka med han i dag Ikke om maska mi, den faller kanskje etterhvert.

 

Men jeg turte å være ærlig om hva jeg føler for han, og jeg fikk faktisk et ærlig og klart svar tilbake. Bare det gjør at jeg ikke blir frustrert av å tenke på det, men klarer å nyte det vi har nå. 

 

Takk jenter, utrolig hva dere kan brukes til <3