Jenta mi tørr nesten ingenting.

[Anonym bruker]

Er vi i bassenget henger hun på meg som en apekatt, kan hoppe fra kanten når hun "har blitt varm" om jeg tar henne i mot. Tørr ikke bade i sjøen, kan vasse litt i kanten om det er fin strand der. Vil ikke være med på noe som innebærere fysiske utfordringer av noe slag, ingen vits å ta henne med på lekeland for hun tørr knapt gjøre noe der. Rolige aktiviteter er helt greit og ellers er hun trygg sosial og tidlig ute på mange områder. Vet ikke helt om dette er noe hun vil vokse fra seg..noen flere med sånne barn? Hun er 6 år.

Anonymous poster hash: 2f4a7...9f0

[Anonym bruker]

Noen barn er bare slik, og d er helt greit, så lenge barnet føler d er greit

 

Anonymous poster hash: 79976...20a

[Anonym bruker]

Jeg har et nokså pysete barn og det er helt greit. Noen er slik av natur, og det må være greit det også.

Barnet blir oppfordret til å presse egne grenser litt, men ikke veldig mye.

 

Anonymous poster hash: 0540d...1df

[Anonym bruker]

Jeg har et nokså pysete barn og det er helt greit. Noen er slik av natur, og det må være greit det også.

Barnet blir oppfordret til å presse egne grenser litt, men ikke veldig mye.

 

Anonymous poster hash: 0540d...1df

Mente å legge til at mitt barn er en del eldre enn ditt, og det er ikke så veldig annerledes enn før. Det er nok en del av personligheten.

 

Anonymous poster hash: 0540d...1df

[Anonym bruker]

Jeg har ikke et sånt barn selv, men jeg var et sånt barn. Det verste for meg var at jeg hele tiden fikk signaler utenfra om at jeg ikke var bra nok pga dette, at det var feil å være sånn, og jeg ble forsøkt presset til å gjøre ting som var helt umulig for meg, hele tiden.

 

Vær så snill og gjør det motsatte av dette. Det er greit å presse litt altså, men da må man gå for ting som er realistisk for akkurat dette barnet, ikke ting man ser at "alle andre" barn klarer, men som dette barnet opplever som umulig. Da blir det bare en lang rekke med nederlag og ingen mestring.

Anonymous poster hash: bbb67...a0b

[frøken alexandra]

må si jeg nesten er litt missunnelig på deg, min gutt er ikke redd for NOEN TING..  
ikke bassengkanter/basseng, ikke fremmede mennesker, ikke biler på veien, ikke høyder, ikke varme kasseroller - ingenting...Jo forresten, julenissen, den er han livredd

 

men jeg ser poenget ditt, en mellomting ville vært behgelig

pr idag må jeg omtrent gå med gutten i bånd - han er to år, og uansett hvor vi er går jeg med hjertet i halsen for at han skal pile av gårde og finne på noe farlig, lynrask er han jo også 

[Anonym bruker]

Problemet er vel at hun føler seg utefor sammen med dem andre barna om de ikke leker rolige ting.. HI

Anonymous poster hash: 2f4a7...9f0

[Anonym bruker]

Var et sånt rolig barn selv, hadde sfo-plass, men gikk hjem fordi det var for mye styr og bråk der... var alltid en liten bokorm som heller ville lese eller tegne enn å klatre i trær og løpe rundt i gatene. Men det "retter" på seg når hun føler for det. ikke alle trenger og være så dristige heller det går nok helt fint skal du se!

Anonymous poster hash: 1b5cf...43a

[Anonym bruker]

Sønnen min er også helt ekstrem pysete!

Han er 3 år å tør ikke rusje på den minste rusjebanen uten å holde hånden min engang.

Skal vi gå i skogen så tør han ikke gå uten å holde meg fordi han er redd for å ramle.

Han er også redd for alle nye steder å hyler at han vil sitte i vognen der han føler seg trygg.

Vet ikke hva jeg skal gjøre for å tøffe han opp..

Anonymous poster hash: 732be...ac7

[Anonym bruker]

Å sønnen min er forresten hysterisk redd for vann utenom i badekaret da.

Selv ett lite plaskebasseng fikk han til å hyle.

Jeg lot bassenget bli stående uten å ta han oppi,å etter ca en halvtime så ble han endelig trygg nok på å ville oppi likevel.

Men badebasseng ellers er han skikkelig redd!

Anonymous poster hash: 732be...ac7

[Anonym bruker]

Min på 5 år eg også en fordømt pyse. For min del er det irriterende, for vi vil gjerne på skitur, aketur, sykkeltur, skogstur osv, men ungen tørr ikke en dritt. Jeg lar ham aldri se hvor mye det irriterer meg at han begynner å grine bare jeg spør om vi skal prøve kjelken, sykkelen eller hva som helst. 

 

Han vil helst sitte på gulvet å leke med togbanen, eller perle/tegne ved bordet.

 

Bhg har kommentert at han er veldig forsiktig, men de har sett dette før og sier noen bare er sånn. 

 

Håper jeg klarer å skjule irritasjonen min for alltid, for gutten min er jo så snill og god, dette burde ikke stresse meg sånn..

Anonymous poster hash: 2a224...76d

[Anonym bruker]

Har en av hver. Storesøster er pysete og lillesøster er så uredd at det er nesten farlig. Lillesøster har måttet få prøve å teste og finne hva som ikke var så lurt. Under kontrollerte forhold så klart, ønsker ikke unødvendige skader.

 

Storesøster har vi brukt mye til på oppfordre, gitt oppmuntring, vært like begeistret som henne når hun har greid de små tingene og presset litt. En ting som er veldig viktig når man presser er å lese barnet slik at man ikke presser for mye. Det skaper bare utrygghet. Hun er blitt bedre og tøffere, heldigvis

 

Anonymous poster hash: 3a14a...220

[Anonym bruker]

Barn er så forskjellige

 

I sommer hoppet min 6 åring fra brygga ut i sjøen uten armringer, og han hadde akkurat lært å svømme. Var vel 2-3 meter fra brygga til vannflata. (selvsagt under nøye overvåking og med en voksen i vannet fra før)

 

Hans kusine på 9 år som kan svømme helt greit, turte bare å gå i vannet fra stigen, ikke hoppe fra den "lille brygga" engang. (to brygger, en høy og en lav).

 

Ikke tenk på det Barn er forskjellige, og tørr ting i forskjellig tempo. 

Anonymous poster hash: a41d5...c95

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn som er slik, og har fått betegnelsen hypersensitiv av barnepsykolog. Det er ikke en diagnose, men en slags personlighetstype som er relativt vanlig. Man må bare lære seg å bruke disse egenskapene til noe positivt.

Anonymous poster hash: f18c6...677

[Anonym bruker]

Litt press og luring tror jeg er bra, men ikke så mye.

Datteren vår var mer eller mindre slik du beskriver, men det har bedret seg mye med mye jobbing.

 

I svømmehallen var hun som din. Hang på oss og ville i hvertfall ikke få hodet under vann. Det hjalp å gå ofte, en gang i uka for oss, og å finne på morsomme leker som likevell føltes trygge, som å kaste ball der vannet bare rakk henne til rett over knærne, henge på ryggen vår mens vi svømte ol. Etter hvert ble hun trygg nok til å bevege seg fritt med vinger.

Vi brukte foresten også svømmeforbundets merkesystem for vanntillvenning. De enkleste består nesten bare i å klare å stå i Basenget og bli sprutet på. Etter hvert forsvant redselen for vann og hun lærte å svømme, dykke, stupe osv.

I sommer, da hun var 9, lærte hun seg å stupe baklengs og hun kan godt svømme 1000 m.

 

I skogen lot vi henne bare holde på i sitt eget tempo. Jeg tok gjerne med meg en bok og satte meg under et tre. Til å begynne med holdt hun seg rett ved meg, men etter hvert utforsket hun mer og mer. Ofte gikk vi tilbake til samme sted slik at det ikke ble så mye nytt. Både jeg og mannen balanserte på trestammer og klatret på steiner bare for å vise at det ikke var farlig. Vi oppmuntret henne ofte til å gjøre ting sammen med oss.

 

På ski og skøyter gikk vi lenge og holdt henne i hendene og hadde henne mellom bena i bakkene. Dessuten valgte vi tereng som ikke var vansklig.

 

Slik har vi gjort med mange aktiviteter. Til å begynne med tok det lang tid å få henne til å forsøke nye ting. Etter hvert gikk det fortere og fortere. Hun har fortsatt litt problemer med å kaste seg ut i nye ting som hun føler er litt utrygge, men hun vet at det går bra selv om hun er redd.

 

Anonymous poster hash: 5aaa4...19c