Aktive barn vs. "aktive" barn

[Anonym bruker]

Her om dagen var jeg på barseltreff (barna er 17-19 måneder, så vi møtes av naturlige årsaker ikke like ofte som før).

 

Ei av mødrene klaget over at hennes barn er såååå aktivt, og at de derfor har ham i barnehagen også når hun og mannen har fri. Gutten elsker jo barnehagen, må vite, og de blir utslitte av å ha ham hjemme. I helger drar de til mannens foreldre for å få hvile noen timer.

 

Ok.

 

Men, barnet er, i mine øyne, svært rolig.

Jeg har en av hver: ett aktivt barn som snakker på inn- og utpust, som sjelden sitter stille i mer enn et par minutter, og ett rolig barn. Mitt rolige barn er mer aktivt enn denne damens aktive barn.

 

På generelt grunnlag: Kan det være et slags førstebarnssyndrom?! Det å gå fra kun å ha ansvar for seg selv og kunne styre dagene som en selv vil, til det å få ansvaret for et barn?

 

Anonymous poster hash: 07af0...27e

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke spørsmålet.

Lurer du på om hun opplever barnet sitt som mer aktivt enn hva du gjør?

Sannsynligvis, ettersom hun mener det er aktivt og du ikke gjør det.

 

Anonymous poster hash: 21fed...dd9

[Anonym bruker]

Kan jo være at han er mer forsiktig med dere. At han hjemme er 100%trygg og dermed er mer aktiv og finner på mer. Mens med dere tørr han ikke det

 

Anonymous poster hash: e47c5...54d

[Gjest Sekretøsa]

Nja, mulig... min første var aktiv. Sov ikkr på natta, skreik hele dagen (kolikk) og når hun kom over det var det høyt og lavt hele dagen. Hun har alltid vært veldig intens og prater fra hun står opp til hun legger seg (enda, i en alder av 10). Nr 2 sov hele tiden, var blid og rolig, lekte for seg selv... merket jo at når han innimellom krevde litt ekstra så var det mye for oss... fordi vi ikke var vant med det. Nr 3 er i en liga for seg, han sliter oss virkelig ut...

 

Har ei i barselgruppa her og som har en unge som har sovet 12 timer om natta siden hun var et par mnd gammel, sitter i ro og leker, aldri hørt henne sutre feks., men guri som den morra stresser!! Hu er jo såååååå urolig. Ungen kan ikke gå engang, og hu syns ungen er urolig....de har støtt barnevakt fordi det er så slitsomt, enda de begge går hjemme.

Men vi er forskjellige. Jeg tåler nok mer med tre enn med en...

[Anonym bruker]

Klønete skrevete av meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal få frem poenget, men skal prøve.

 

Hun mener jo at barnet er sååå aktivt, mens jeg og flere av de andre mammaene mener at barnet er normalt aktivt.

De av oss som anser barnet som normalt aktivt, har flere barn. Hun som mener barnet er superaktivt, har ett barn.

 

Kan det være at hun fortsatt er i en omstillingsfase fra det å ikke ha barn?

Vi som har 2-4 barn synes jo at dette barnet er helt normalt aktiv, en helt vanlig 1,5-åring.

 

Jeg prøver å forstå henne uten å åpenlyst irritere meg...

 

Anonymous poster hash: 29e6a...aae

[Anonym bruker]

Er nok noe i det du skriver, Sekretøsa.

 

For henne er barnet superaktivt, for de fleste av oss andre, er han gjennomsnittelig på aktivitetsskalaen.

Han gikk sent, så de har hatt en stor omveltning der de siste månedene. Er selvfølgelig høyt og lavt nå som han kan gå.

 

Noen ganger trenger jeg tydeligvis hjelp til å se ting utenfra

 

 

Anonymous poster hash: 29e6a...aae

[Anonym bruker]

Jeg har en 6 åring som later til å være essensen av adhd, sånn har han vært siden fødsel. Aldri rolig, alltid i aktivitet og finner på mer hyss enn Emil i Lønneberget

 

Så har vi mini på 1 år, og han sover godt om natta, leker selv og er veldig lettvinn på mange områder, men også han er overalt til enhver tid. Å lære barna og ikke røre pynt er en evne jeg er født uten, så det blir mye løping etter mini på tokt mens jeg alltid må holde styr på hva eldste gjør.

 

Så jeg har fått aktive barn. Et "slitsomt" aktiv (eldste) og et "morsomt" aktiv (yngste). Det er blitt noen rynker og poser under øynene, men jeg er blitt sabla flink til å multitaske! Jeg har begge hjemme så mye som mulig, alle ferier og helger. Barnevakt er kun hvis vi blir bedt på noe som virkelig frister og barn ikke er invitert.

 

Jeg tror nok at mange får sjokk idet man merker hvor mye jobb det er med baby og barn! Alle barn er aktive i en eller annen grad oppgjennom, de skal merkes og høres. Men man må finne strategier for å overleve, feks å ta de med ut og la de fysisk slite seg ut (eller lekeland osv hvis man ikke er glad i å være ute) og jeg har funnet ut at det å lese høyt mens kiddies er på fanget gjør dem rolige, så det gjør vi mye av.

 

Denne damen fra barselgruppa di er nok bare litt overveldet av hvordan barn er, gi henne litt forståelse, støtte og tips, så kanskje hun finner litt mer ro

 

Anonymous poster hash: e6f76...cd6

[Anonym bruker]

Mine barn er har et heeeelt annet aktivitetsnivå hjemme og på besøk. Høyt og lavt hjemme, mye roligere på besøk. Høyt og lavt i barnehagen også forsåvidt. Kan jo hende det hun sier stemmer? Synes uansett at for en aktiv 1,5 åring, så er det kanskje kjekkere med noen timer i barnehagen enn hjemme med mor og far hvis de synes det er så slitsomt.

 

Anonymous poster hash: 1af2d...2b5

[Anonym bruker]

Alle har forskjellig stressnivå. Vi er ikke like. Bare å akseptere først som sist.

 

Anonymous poster hash: 3c7fb...245

[Anonym bruker]

Jeg er glad mitt barn var like aktiv på barselgruppene som hjemme, så jeg slapp å bli mistrodd på denne måten. "Åh, du må være sliten!" sa de, og det var så godt å kjenne at jeg hadde lov til å være det, for det var jeg.

 

Om vi var blant andre fremmede derimot, da satt han helt rolig på fanget mitt og bare observerte. I barselgruppen var han trygg nok til å være seg selv.

Anonymous poster hash: 98ae3...8e9

[sug lut]

Her om dagen var jeg på barseltreff (barna er 17-19 måneder, så vi møtes av naturlige årsaker ikke like ofte som før).

 

Ei av mødrene klaget over at hennes barn er såååå aktivt, og at de derfor har ham i barnehagen også når hun og mannen har fri. Gutten elsker jo barnehagen, må vite, og de blir utslitte av å ha ham hjemme. I helger drar de til mannens foreldre for å få hvile noen timer.

 

Ok.

 

Men, barnet er, i mine øyne, svært rolig.

Jeg har en av hver: ett aktivt barn som snakker på inn- og utpust, som sjelden sitter stille i mer enn et par minutter, og ett rolig barn. Mitt rolige barn er mer aktivt enn denne damens aktive barn.

 

På generelt grunnlag: Kan det være et slags førstebarnssyndrom?! Det å gå fra kun å ha ansvar for seg selv og kunne styre dagene som en selv vil, til det å få ansvaret for et barn?

 

Anonymous poster hash: 07af0...27e

Jeg tror du har rett - en god del foreldre velger mer sosialt spiselige forklaringer på sin egen tilkortkommenhet.

[Virginia.]

Her om dagen var jeg på barseltreff (barna er 17-19 måneder, så vi møtes av naturlige årsaker ikke like ofte som før).

 

Ei av mødrene klaget over at hennes barn er såååå aktivt, og at de derfor har ham i barnehagen også når hun og mannen har fri. Gutten elsker jo barnehagen, må vite, og de blir utslitte av å ha ham hjemme. I helger drar de til mannens foreldre for å få hvile noen timer.

 

Ok.

 

Men, barnet er, i mine øyne, svært rolig.

Jeg har en av hver: ett aktivt barn som snakker på inn- og utpust, som sjelden sitter stille i mer enn et par minutter, og ett rolig barn. Mitt rolige barn er mer aktivt enn denne damens aktive barn.

 

På generelt grunnlag: Kan det være et slags førstebarnssyndrom?! Det å gå fra kun å ha ansvar for seg selv og kunne styre dagene som en selv vil, til det å få ansvaret for et barn?

 

Anonymous poster hash: 07af0...27e

 

Det er ikke sikkert at det du ser er representativt for hvordan barnet er hjemme.

 

Men om det er det, så kan det tenkes at foreldrene ikke helt forstår hva som er normalt aktivitetsnivå for barn.

Samtidig må det som foreldre være lov å bli sliten i blant, og det kan nok være en stor overgang for mange å få barn.

[☆☆☆]

No som eg er tobarnsmor kan eg ikkje fatte at eg nokonsinne kunne meine eitt barn kunne vere slitsomt. Men eg hugsar vagt at eg ein gong i tida kunne bli like sliten av eitt barn som eg no kan vere av to.

 

Men det å nærmast konsekvent velge bort samvær med barna når ein kan er for meg vanskelig å forstå.

[Anonym bruker]

Mittførste barn trodde jeg var aktivt helt til nr2 ble ett halvt år. Så hva som er aktivt er forskjellig fra barb til barn, hvor de er og hvem de er med men også hva vi foreldre forventer.

 

Jeg har fått spørsmål om mitt barn har adhd av noen foreldre, og de får litt sjokk da jeg svarer det bare er aktivt. Slik hadde de ikke klart og da hadde de tatt det med til legen for å få medisiner for det.

Mitt minste barn har ikke noe mer enn mye energi som trengs å komme ut. Det liker å være ute og da går det i turbofart hele tiden. Hun klattrer i trær, sykler, står på ski og igrunn det meste som en kan gjøre ute av jenteting og gutteting, jo mer fart og utforing jo bedre. Når barnet fint tilpasser seg hvem det er med, hvor det er og ikke minst har full kontroll over kroppen og ens følelser så har ikke barnet adhd. Dette barnet er det som er mest rolig på skolen, følger regler til pungt og prikke, hjelper andre, blir ikke forstyrret selv om det er uro rundt. Hjemme er det dette barnet som har mest ro til å sitte med ting som krever konsentrasjon og tid.

 

For meg som mor har det vært krevende å få ett så aktivt barn, for jeg må lære meg å gi slipp og legge tilrette for at hun skal få ut den energien hun trenger i løpet av endag. Jeg må lære å lukke øra for ting og lære når jeg skal åpne de. Og ikke minst lære å slappe av. Det viktigste er nemlig å innse at barnet er slikt uten at det er noe galt med det, og at jeg må tilpasse meg. Med tiden har jeg sett st hun klarer seg utrolig bra, tross hvor villbass hun kan våre ute når hun henger og dingler i ett tre. Plaster i ulike varianter har vi og det trengs ofte påfyll, men såfremt det bare er skrubbsår og slike småting som trengs litt pleie skal ungen få lov til å herje når hun har muligheten til å herje. Å være hønemor for henne hadde ikke gått, da hadde jeg vært utslitt etter endag.

Akkurat nå venter jeg på at hun skal komme seg ut av senga. Det var vist deilig å ligge og kose seg i senga idag, så hun hadde ingen planer om å gå ut der med det første sa hun når jeg var innom rommet hennes ista. Så pus gikk inn der, så regner med de ligger og koser seg. Så aktive barn, må ikke være aktive fra de våkner til de sovner. Jenta her elsker å gå på museum og slike ting, og tilpasser seg der. Når vi er der er hun rolig og tilpasser seg, kommer vi ut døra er hun turbo igjen og klattrer, løper og spinner rundt.

 

Anonymous poster hash: af217...bc1

[FlinkePike]

Vi har et barn som er bittelitt yngre, og som er gjenomsnittlig aktiv, vil jeg tro. Det er første barnet vårt. Jeg går ikke rundt å sier at han er sååå aktiv osv, jeg skjønner selv at aktivitetsnivået er helt normalt, men må innrømme at for oss som er vandt med et rimelig bedagelig liv kjennes det ut som han er aktiv fra en annen verden. Hehe. Så det kommer nok på hvilken opplevelse de selv har.

 

I tillegg er smån her ikke spesielt aktiv når vi er ute steder han ikke er helt trygg, mens når han er hjemme med mennesker han er trygg på er han høyt og lavt. Kan muligens være noe i det også.

 

[Anonym bruker]

Jeg vil tro dette har med hva slags referanseramme man har. En ettåring kan være krevende selv om han egentlig ikke er så veldig aktiv om man ser i forhold til normalen. 

Jeg har også fått et nytt perspektiv og innblikk i hva som menes med `aktiv` etter at jeg fikk barn nr 2. For nr 1 var egentlig ikke aktiv i det hele tatt, sett i forhold til denne. 

 

Jeg synes det er helt greit at man i blant har barna i barnehagen selv om man er hjemme selv. Mitt barn sover fortsatt ganske mange timer løpet av dagen, slik at den samlede våkentiden for mitt barn blir omtrent 2,5 - 3 time i barnehagen på de dagene jeg har fri (barnet får korte dager). Mor får gjort nødvendigheter hjemme, og jeg har tid til barnet når det kommer hjem. 

Anonymous poster hash: d2ca8...59a

[Anonym bruker]

Men du kan jo ikke vite hvor aktivt barnet er hjemme hos dem, alene med dem?...

Og formalt du vet kan vel dine barn ha adhd

 

Anonymous poster hash: a129e...c24