mannen i huset tar hele tiden styringen......:-(

[Anonym bruker]

Hver gang ungene spør meg om de kan få lov til noe, skynder han seg å svare- nei. Før jeg rekker å si noe. Jeg får aldri bestemme, for han tar alltid sjefs avgjørelsen. Han kjefter på dem støtt, og klarer ikke å svare med normal toneleie.... Han er forresten ikke far til to av barna. Men ungene har siden fødsel kjent han. Vi har vært samboere i 8 år nå, men kjenner at dette ikke går, til tross for at vi har ett barn sammen.

 

Anonymous poster hash: 3a2c4...8e2

[Anonym bruker]

Det samme gjør jeg når sønnen min spør faren om noe, men det er fordi han ikke evner å si nei til noe. Også er det jeg som får konsekvensene av det etterpå.

 

F.eks. kan han la sønnen spise godteri til han spyr, også er det jeg som må trøste og vaske... Eller han kan si at han får være oppe til han er overtrøtt, så er det jeg som må gå inn til ham når han våkner hver time om natten og stå opp med ham ekstra tidlig om morgenen og ta meg av en grinete unge hele dagen.

Anonymous poster hash: b1d64...443

[Anonym bruker]

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a2c4...8e2

[Gjest Antarctica]

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.

Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.

 

Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

[Anonym bruker]

Slik er det til dels her i huset også. Mannen sier konsekvent nei (ofte fordi han ikke gidder å gjøre en liten innsats), og kjefter alt for mye etter min smak. Før sa han til stadighet at her i huset er det han som bestemmer. Det gikk så langt at jeg fikk tilbake at jeg ikke bestemmer i huset, det gjør bare pappa. Da måtte jeg ta en prat med ham om hvordan han ordla seg. Det ble litt bedre etter det. Jeg er vokst opp med fysisk avstraffelse fra min far, og en mor som bare vek unna. Hun mente det var viktig å vise barna at de voksne stod sammen. Jeg er helt uenig. Når jeg mener mannen er urimelig støtter jeg barna.

 

Anonymous poster hash: 85124...b72

[Gjest Antarctica]

Slik er det til dels her i huset også. Mannen sier konsekvent nei (ofte fordi han ikke gidder å gjøre en liten innsats), og kjefter alt for mye etter min smak. Før sa han til stadighet at her i huset er det han som bestemmer. Det gikk så langt at jeg fikk tilbake at jeg ikke bestemmer i huset, det gjør bare pappa. Da måtte jeg ta en prat med ham om hvordan han ordla seg. Det ble litt bedre etter det. Jeg er vokst opp med fysisk avstraffelse fra min far, og en mor som bare vek unna. Hun mente det var viktig å vise barna at de voksne stod sammen. Jeg er helt uenig. Når jeg mener mannen er urimelig støtter jeg barna. Anonymous poster hash: 85124...b72

Syns det er rett av deg. Ungene skal ha noen allierte når de voksne er urimelige.

[Anonym bruker]

 

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.

Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.

Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

Ja for å snakke så frekt til sin mann det er helt uproblematisk?

 

Ville heller spurt han hvorfor han svarte nei! Så blir han kanskje svarskyldig? Svarer han det blir rotete, eller blir gris, eller at skoene som MÅ brukes i morgen blir våte, så får hi si hun tar jobben med å rydde opp.

 

Det kommer jo an på hva han sier nei til? I vårt hus går dette med sperringer gjerne på baking, klipping liming, ut å leke i snøen, og sist men ikke minst iPad!

 

Om mannen går rundt og er dur og sint hele veien kan det jo være han sliter med noe, eller er trøtt og sliten, kanskje han bare er lei. Det er ikke godt å si. Det vet bare hi! Han bør ikke ta det ut over barna, men det er vel gjerne sånn at man letter inviterer nabo barna inn, eller sier ja til besøk etter skolen, eller ja til baking om man føler man har litt å gå på? Eller er det kun meg?

 

Nå tar jeg jo utgangspunkt i at denne mannen tidligere ikke var sånn, da hi har hatt han i livet til barna dine i flere år, og har valgt å gå barn med han. Finn heller ut hva som gnager mannen, snakke og kommunisere litt om hvorfor han sier nei til ungene hele veien? Spørre om han ønsker de skal vokse opp slik? Spørre hva som har endret seg :-)

 

Ellers sa ikke hi noe om at han forskjellsbehandler felles og hennes særkullsbarn, leste innlegget som det var gjevnt over hele fjøla. Da er det et problem mindre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

[Gjest Antarctica]

 

 

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.

Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.

Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

Ja for å snakke så frekt til sin mann det er helt uproblematisk?

Ville heller spurt han hvorfor han svarte nei! Så blir han kanskje svarskyldig? Svarer han det blir rotete, eller blir gris, eller at skoene som MÅ brukes i morgen blir våte, så får hi si hun tar jobben med å rydde opp.

Det kommer jo an på hva han sier nei til? I vårt hus går dette med sperringer gjerne på baking, klipping liming, ut å leke i snøen, og sist men ikke minst iPad!

Om mannen går rundt og er dur og sint hele veien kan det jo være han sliter med noe, eller er trøtt og sliten, kanskje han bare er lei. Det er ikke godt å si. Det vet bare hi! Han bør ikke ta det ut over barna, men det er vel gjerne sånn at man letter inviterer nabo barna inn, eller sier ja til besøk etter skolen, eller ja til baking om man føler man har litt å gå på? Eller er det kun meg?

Nå tar jeg jo utgangspunkt i at denne mannen tidligere ikke var sånn, da hi har hatt han i livet til barna dine i flere år, og har valgt å gå barn med han. Finn heller ut hva som gnager mannen, snakke og kommunisere litt om hvorfor han sier nei til ungene hele veien? Spørre om han ønsker de skal vokse opp slik? Spørre hva som har endret seg :-)

Ellers sa ikke hi noe om at han forskjellsbehandler felles og hennes særkullsbarn, leste innlegget som det var gjevnt over hele fjøla. Da er det et problem mindre. Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

Har ikke sagt det er uproblematisk. Men etter noen år med "skinnlojalitet" der mannen (eksen) var stygg mot ungene og jeg ble medskyldig i all dritten de fikk, syns jeg det var et mindre problem enn at ungene skal synes hjemmet er et utrivelig sted å bo.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.

Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.

Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

Ja for å snakke så frekt til sin mann det er helt uproblematisk?

Ville heller spurt han hvorfor han svarte nei! Så blir han kanskje svarskyldig? Svarer han det blir rotete, eller blir gris, eller at skoene som MÅ brukes i morgen blir våte, så får hi si hun tar jobben med å rydde opp.

Det kommer jo an på hva han sier nei til? I vårt hus går dette med sperringer gjerne på baking, klipping liming, ut å leke i snøen, og sist men ikke minst iPad!

Om mannen går rundt og er dur og sint hele veien kan det jo være han sliter med noe, eller er trøtt og sliten, kanskje han bare er lei. Det er ikke godt å si. Det vet bare hi! Han bør ikke ta det ut over barna, men det er vel gjerne sånn at man letter inviterer nabo barna inn, eller sier ja til besøk etter skolen, eller ja til baking om man føler man har litt å gå på? Eller er det kun meg?

Nå tar jeg jo utgangspunkt i at denne mannen tidligere ikke var sånn, da hi har hatt han i livet til barna dine i flere år, og har valgt å gå barn med han. Finn heller ut hva som gnager mannen, snakke og kommunisere litt om hvorfor han sier nei til ungene hele veien? Spørre om han ønsker de skal vokse opp slik? Spørre hva som har endret seg :-)

Ellers sa ikke hi noe om at han forskjellsbehandler felles og hennes særkullsbarn, leste innlegget som det var gjevnt over hele fjøla. Da er det et problem mindre. Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

Har ikke sagt det er uproblematisk. Men etter noen år med "skinnlojalitet" der mannen (eksen) var stygg mot ungene og jeg ble medskyldig i all dritten de fikk, syns jeg det var et mindre problem enn at ungene skal synes hjemmet er et utrivelig sted å bo.

Det er ofte lett å lese om andre sine situasjoner i lys av egne erfaringer.

Min erfaring er at når vi er to stykker i krevende jobber, unger i barnehage/SFO, lekser aktiviteter, venner, hus, hjem, biler, kan vi fra tid til annen bli litt sure. Tidsklemma, stress og press kan ta hvem som helst fra tid til annen, og ikke blir vi da like koselige å være sammen med hele tida :-)

Min erfaring er at det da hjelper å påpeke hva vi ser hos den som er kortest i lunta, eller eventuelt be om/tilby hjelp. Det gjelder seg å være litt bevisst hvordan vi som voksne oppfører oss, og hvordan vi har det. Det er og lov å si unnskyld til både mann/kone og barn om man har bikket over.

 

Kommunikasjon er et nødvendig gode i alle forhold.

 

Om du har kommet deg unna en mann med anger issues som kuet deg til å ta del i en barneoppdragelse som ikke er bra for barna er jo det helt flott! Får håpe du også ha greid å få de til å slippe samvær om han er stygg med dem :-) fordi om det ikke nødvendigvis er så lett! Stå på.

 

Men min erfaring er ikke at det er noe personlighetsforstyrrelse eller ondskap som ligger bak å være litt knapp med ungene, det er som oftes å være sliten, stressa osv. som er årsaken. Det kan fikses med forståelse, avlastning, støtte og kommunikasjon.

 

Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

[Anonym bruker]

Har konfrontert han flere ganger, men han har alltid rett, og kommer med stadige begrunnelser for hvorfor han har rett og jeg feil. Mye negativt her.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a2c4...8e2

[Sint naken biltyv]

 

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.

Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.

 

Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

Enig

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.

Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.

Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

Ja for å snakke så frekt til sin mann det er helt uproblematisk?

Ville heller spurt han hvorfor han svarte nei! Så blir han kanskje svarskyldig? Svarer han det blir rotete, eller blir gris, eller at skoene som MÅ brukes i morgen blir våte, så får hi si hun tar jobben med å rydde opp.

Det kommer jo an på hva han sier nei til? I vårt hus går dette med sperringer gjerne på baking, klipping liming, ut å leke i snøen, og sist men ikke minst iPad!

Om mannen går rundt og er dur og sint hele veien kan det jo være han sliter med noe, eller er trøtt og sliten, kanskje han bare er lei. Det er ikke godt å si. Det vet bare hi! Han bør ikke ta det ut over barna, men det er vel gjerne sånn at man letter inviterer nabo barna inn, eller sier ja til besøk etter skolen, eller ja til baking om man føler man har litt å gå på? Eller er det kun meg?

Nå tar jeg jo utgangspunkt i at denne mannen tidligere ikke var sånn, da hi har hatt han i livet til barna dine i flere år, og har valgt å gå barn med han. Finn heller ut hva som gnager mannen, snakke og kommunisere litt om hvorfor han sier nei til ungene hele veien? Spørre om han ønsker de skal vokse opp slik? Spørre hva som har endret seg :-)

Ellers sa ikke hi noe om at han forskjellsbehandler felles og hennes særkullsbarn, leste innlegget som det var gjevnt over hele fjøla. Da er det et problem mindre. Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

Har ikke sagt det er uproblematisk. Men etter noen år med "skinnlojalitet" der mannen (eksen) var stygg mot ungene og jeg ble medskyldig i all dritten de fikk, syns jeg det var et mindre problem enn at ungene skal synes hjemmet er et utrivelig sted å bo.

Det er ofte lett å lese om andre sine situasjoner i lys av egne erfaringer.

Min erfaring er at når vi er to stykker i krevende jobber, unger i barnehage/SFO, lekser aktiviteter, venner, hus, hjem, biler, kan vi fra tid til annen bli litt sure. Tidsklemma, stress og press kan ta hvem som helst fra tid til annen, og ikke blir vi da like koselige å være sammen med hele tida :-)

Min erfaring er at det da hjelper å påpeke hva vi ser hos den som er kortest i lunta, eller eventuelt be om/tilby hjelp. Det gjelder seg å være litt bevisst hvordan vi som voksne oppfører oss, og hvordan vi har det. Det er og lov å si unnskyld til både mann/kone og barn om man har bikket over.

Kommunikasjon er et nødvendig gode i alle forhold.

Om du har kommet deg unna en mann med anger issues som kuet deg til å ta del i en barneoppdragelse som ikke er bra for barna er jo det helt flott! Får håpe du også ha greid å få de til å slippe samvær om han er stygg med dem :-) fordi om det ikke nødvendigvis er så lett! Stå på.

Men min erfaring er ikke at det er noe personlighetsforstyrrelse eller ondskap som ligger bak å være litt knapp med ungene, det er som oftes å være sliten, stressa osv. som er årsaken. Det kan fikses med forståelse, avlastning, støtte og kommunikasjon. Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

Ja, hos normale folk som har ønske om å lære noe nytt her i verden går det sikkert på den måten.

Og om det er sånne folk DU har erfaring med, så tolker du nok HIs innlegg på den måten. Er det ikke da flott at jeg, som har en annen erfaring, nærmere opp til HIs, kan støtte henne i at det faktisk ikke er henne eller barna eller situasjonen det er noe feil med, men mannen som oppfører seg dårlig?

[Gjest Antarctica]

Har konfrontert han flere ganger, men han har alltid rett, og kommer med stadige begrunnelser for hvorfor han har rett og jeg feil. Mye negativt her.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

HI, finn en situasjon der dere kan snakke nøkternt om disse tingene. Dere trenger nok en terapeut eller et familievernkontor dersom du syns mannen din kjefter på ungene og ikke evner å bruke en vanlig stemme til dem. Unger lider under en kjeftete tone i hverdagen.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.

Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.

Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

Ja for å snakke så frekt til sin mann det er helt uproblematisk?

Ville heller spurt han hvorfor han svarte nei! Så blir han kanskje svarskyldig? Svarer han det blir rotete, eller blir gris, eller at skoene som MÅ brukes i morgen blir våte, så får hi si hun tar jobben med å rydde opp.

Det kommer jo an på hva han sier nei til? I vårt hus går dette med sperringer gjerne på baking, klipping liming, ut å leke i snøen, og sist men ikke minst iPad!

Om mannen går rundt og er dur og sint hele veien kan det jo være han sliter med noe, eller er trøtt og sliten, kanskje han bare er lei. Det er ikke godt å si. Det vet bare hi! Han bør ikke ta det ut over barna, men det er vel gjerne sånn at man letter inviterer nabo barna inn, eller sier ja til besøk etter skolen, eller ja til baking om man føler man har litt å gå på? Eller er det kun meg?

Nå tar jeg jo utgangspunkt i at denne mannen tidligere ikke var sånn, da hi har hatt han i livet til barna dine i flere år, og har valgt å gå barn med han. Finn heller ut hva som gnager mannen, snakke og kommunisere litt om hvorfor han sier nei til ungene hele veien? Spørre om han ønsker de skal vokse opp slik? Spørre hva som har endret seg :-)

Ellers sa ikke hi noe om at han forskjellsbehandler felles og hennes særkullsbarn, leste innlegget som det var gjevnt over hele fjøla. Da er det et problem mindre. Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

Har ikke sagt det er uproblematisk. Men etter noen år med "skinnlojalitet" der mannen (eksen) var stygg mot ungene og jeg ble medskyldig i all dritten de fikk, syns jeg det var et mindre problem enn at ungene skal synes hjemmet er et utrivelig sted å bo.

 

 

Jeg vokste opp med en sånn far, og jeg er helt enig! De fleste gangene jeg var i konflikt med pappa var han helt tydelig urimelig, og jeg visste at mamma var enig med meg og irritert på pappa, men hun skulle på død og liv ikke si noe så jeg hørte det.

 

Men jeg så det jo på henne, og jeg kjente henne godt nok til å vite det. Det sviket jeg følte fra mamma da var det verste med alt sammen!

 

Anonymous poster hash: b1d64...443

[Anonym bruker]

Da må du ta en alvorsprat med mannen din! Han overstyrer deg fullstendig, det er ikke ok i et forhold basert på gjensidig respekt!! Hvis han har problemer med å forstå kan jo familievernkontoret være en ide! Bedre å få hjelp og se om ting kan bli bedre?

 

Anonymous poster hash: 22d8d...5b8

[Anonym bruker]

Takk skal dere ha for gode svar, damer:-)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3a2c4...8e2

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.

HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.

Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.

Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

Ja for å snakke så frekt til sin mann det er helt uproblematisk?

Ville heller spurt han hvorfor han svarte nei! Så blir han kanskje svarskyldig? Svarer han det blir rotete, eller blir gris, eller at skoene som MÅ brukes i morgen blir våte, så får hi si hun tar jobben med å rydde opp.

Det kommer jo an på hva han sier nei til? I vårt hus går dette med sperringer gjerne på baking, klipping liming, ut å leke i snøen, og sist men ikke minst iPad!

Om mannen går rundt og er dur og sint hele veien kan det jo være han sliter med noe, eller er trøtt og sliten, kanskje han bare er lei. Det er ikke godt å si. Det vet bare hi! Han bør ikke ta det ut over barna, men det er vel gjerne sånn at man letter inviterer nabo barna inn, eller sier ja til besøk etter skolen, eller ja til baking om man føler man har litt å gå på? Eller er det kun meg?

Nå tar jeg jo utgangspunkt i at denne mannen tidligere ikke var sånn, da hi har hatt han i livet til barna dine i flere år, og har valgt å gå barn med han. Finn heller ut hva som gnager mannen, snakke og kommunisere litt om hvorfor han sier nei til ungene hele veien? Spørre om han ønsker de skal vokse opp slik? Spørre hva som har endret seg :-)

Ellers sa ikke hi noe om at han forskjellsbehandler felles og hennes særkullsbarn, leste innlegget som det var gjevnt over hele fjøla. Da er det et problem mindre. Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

Har ikke sagt det er uproblematisk. Men etter noen år med "skinnlojalitet" der mannen (eksen) var stygg mot ungene og jeg ble medskyldig i all dritten de fikk, syns jeg det var et mindre problem enn at ungene skal synes hjemmet er et utrivelig sted å bo.

Det er ofte lett å lese om andre sine situasjoner i lys av egne erfaringer.

Min erfaring er at når vi er to stykker i krevende jobber, unger i barnehage/SFO, lekser aktiviteter, venner, hus, hjem, biler, kan vi fra tid til annen bli litt sure. Tidsklemma, stress og press kan ta hvem som helst fra tid til annen, og ikke blir vi da like koselige å være sammen med hele tida :-)

Min erfaring er at det da hjelper å påpeke hva vi ser hos den som er kortest i lunta, eller eventuelt be om/tilby hjelp. Det gjelder seg å være litt bevisst hvordan vi som voksne oppfører oss, og hvordan vi har det. Det er og lov å si unnskyld til både mann/kone og barn om man har bikket over.

 

Kommunikasjon er et nødvendig gode i alle forhold.

 

Om du har kommet deg unna en mann med anger issues som kuet deg til å ta del i en barneoppdragelse som ikke er bra for barna er jo det helt flott! Får håpe du også ha greid å få de til å slippe samvær om han er stygg med dem :-) fordi om det ikke nødvendigvis er så lett! Stå på.

 

Men min erfaring er ikke at det er noe personlighetsforstyrrelse eller ondskap som ligger bak å være litt knapp med ungene, det er som oftes å være sliten, stressa osv. som er årsaken. Det kan fikses med forståelse, avlastning, støtte og kommunikasjon.

 

Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

 

 

 

Jada, MANNFOLK skal forstås og avlastes i hjel, vi damer skal ofre oss hele tiden for dem. Hvorfor det egentlig? Her fikk mannen beskjed om å skjerpe seg eller flytte ut. Depresjon og det å være sliten er ingen unnskyldning - har du depresjon så går du til legen for behandling, er du sliten så prioriterer du annerledes, legger deg tidlig for å få nok søvn, kutter ut noen av gutteturer, aktiviteter som X-Box, trening eller annet som tar tid og energi. Når man har familie kan man ikke bare oppføre seg som en drittsekk og forvente forståelse, støtte og avlastning. Hvem skal avlaste kvinnen som avlaster mannen i hans oppgaver da? Skal vi damer ta på oss mesteparten av jobben ute, husarbeid, unger osv for å ta hensyn til mannen?

 

Anonymous poster hash: 77b7d...780

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

Jeg klarer fint å si nei selv, og trenger ikke hjelp til det. Har sagt det til han, men det respekterer han ikke.HiAnonymous poster hash: 3a2c4...8e2

Da får du ta konfrontasjonen.Har selv sittet og vært lojal i flere år når samboeren (nå eksen) brukte samme taktikk på mine/våre. Jeg tenkte som så at ungene trenger at vi framstår som enige, holder felles regler osv. Men det ble altfor vilkårlig og urettferdig, og når han i tillegg hadde anger issues (som din) ble det uholdbart. Jeg har bestemt meg for at det er ille at voksne krangler, men det er enda verre at den forelderen som burde stå opp for deg ikke gjør det. Da blir man sviktet. Og konflikten er ikke usynlig likevel, selv om de voksne tror det.Hva om du neste gang sier "Jeg hørte spørsmålet, og NN spurte ikke deg. Han spurte meg, og jeg har tenkt å svare selv." Hvis mannen din mukker, sier du bare "Javel, det mener du, men dette bestemmer ikke du, det bestemmer jeg. Mine barn, mine regler." Etabler at du er autoriteten i huset, og fortell ham at han kommer til å miste siste rest av autoritet dersom han ikke er forberedt på å endre seg.

Ja for å snakke så frekt til sin mann det er helt uproblematisk?Ville heller spurt han hvorfor han svarte nei! Så blir han kanskje svarskyldig? Svarer han det blir rotete, eller blir gris, eller at skoene som MÅ brukes i morgen blir våte, så får hi si hun tar jobben med å rydde opp.Det kommer jo an på hva han sier nei til? I vårt hus går dette med sperringer gjerne på baking, klipping liming, ut å leke i snøen, og sist men ikke minst iPad!Om mannen går rundt og er dur og sint hele veien kan det jo være han sliter med noe, eller er trøtt og sliten, kanskje han bare er lei. Det er ikke godt å si. Det vet bare hi! Han bør ikke ta det ut over barna, men det er vel gjerne sånn at man letter inviterer nabo barna inn, eller sier ja til besøk etter skolen, eller ja til baking om man føler man har litt å gå på? Eller er det kun meg?Nå tar jeg jo utgangspunkt i at denne mannen tidligere ikke var sånn, da hi har hatt han i livet til barna dine i flere år, og har valgt å gå barn med han. Finn heller ut hva som gnager mannen, snakke og kommunisere litt om hvorfor han sier nei til ungene hele veien? Spørre om han ønsker de skal vokse opp slik? Spørre hva som har endret seg :-)Ellers sa ikke hi noe om at han forskjellsbehandler felles og hennes særkullsbarn, leste innlegget som det var gjevnt over hele fjøla. Da er det et problem mindre. Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

Har ikke sagt det er uproblematisk. Men etter noen år med "skinnlojalitet" der mannen (eksen) var stygg mot ungene og jeg ble medskyldig i all dritten de fikk, syns jeg det var et mindre problem enn at ungene skal synes hjemmet er et utrivelig sted å bo.

Det er ofte lett å lese om andre sine situasjoner i lys av egne erfaringer.Min erfaring er at når vi er to stykker i krevende jobber, unger i barnehage/SFO, lekser aktiviteter, venner, hus, hjem, biler, kan vi fra tid til annen bli litt sure. Tidsklemma, stress og press kan ta hvem som helst fra tid til annen, og ikke blir vi da like koselige å være sammen med hele tida :-)Min erfaring er at det da hjelper å påpeke hva vi ser hos den som er kortest i lunta, eller eventuelt be om/tilby hjelp. Det gjelder seg å være litt bevisst hvordan vi som voksne oppfører oss, og hvordan vi har det. Det er og lov å si unnskyld til både mann/kone og barn om man har bikket over.Kommunikasjon er et nødvendig gode i alle forhold.Om du har kommet deg unna en mann med anger issues som kuet deg til å ta del i en barneoppdragelse som ikke er bra for barna er jo det helt flott! Får håpe du også ha greid å få de til å slippe samvær om han er stygg med dem :-) fordi om det ikke nødvendigvis er så lett! Stå på.Men min erfaring er ikke at det er noe personlighetsforstyrrelse eller ondskap som ligger bak å være litt knapp med ungene, det er som oftes å være sliten, stressa osv. som er årsaken. Det kan fikses med forståelse, avlastning, støtte og kommunikasjon.Anonymous poster hash: 92a1c...3ec

  Jada, MANNFOLK skal forstås og avlastes i hjel, vi damer skal ofre oss hele tiden for dem. Hvorfor det egentlig? Her fikk mannen beskjed om å skjerpe seg eller flytte ut. Depresjon og det å være sliten er ingen unnskyldning - har du depresjon så går du til legen for behandling, er du sliten så prioriterer du annerledes, legger deg tidlig for å få nok søvn, kutter ut noen av gutteturer, aktiviteter som X-Box, trening eller annet som tar tid og energi. Når man har familie kan man ikke bare oppføre seg som en drittsekk og forvente forståelse, støtte og avlastning. Hvem skal avlaste kvinnen som avlaster mannen i hans oppgaver da? Skal vi damer ta på oss mesteparten av jobben ute, husarbeid, unger osv for å ta hensyn til mannen? Anonymous poster hash: 77b7d...780

Så enig - og hvorfor pokker skal UNGENE lide under at pappa er sliten, pappa er trøtt, pappa er stressa på jobb, pappa har magesår, pappa er bakfull? Kanskje pappa skal ta ansvar for sine egne følelser og lære seg å be andre om unnskyldning hvis det "bare" er stress og slitenhet som gjør at han kjefter på ungene og sier nei til deres beskjedne ønsker...