dere som.har vært alene med små barn

[Anonym bruker]

Ville dere forsøkt å holde sammen med bf hvis forholdet var mulig å bedre?.eller er det overlevbart å være alenemor.

 

Om du skulle valgt...

 

Anonymous poster hash: 4a6ef...375

[Anonym bruker]

Han gikk første gang. Etter noen år ville han tilbake. Da var jeg over han, men følte jeg skyldte å gi det en sjanse. Det skulle jeg aldri gjort, alt ble årets verre. Vi hadde klart å opparbeide et vennskap som nå er borte. Med vennskap mener jeg at vi hjalp hverandre, kunne snakke ordentlig rundt ting om barnet, dra sammen på foreldrekaffe/møter, osv. Nå legger han alt på meg. Jeg koser meg mye mer med barnet alene enn med han. Det var han som gikk andre gang også, men da var det en lettelse, selv om det også var tungt i en periode. Hadde vi vært sammen i dag hadde ingen hatt det godt. Vi er altfor forskjellige.

 

Anonymous poster hash: f02bc...19d

[Anonym bruker]

Ville dere forsøkt å holde sammen med bf hvis forholdet var mulig å bedre?.eller er det overlevbart å være alenemor.

 

Om du skulle valgt...

 

Anonymous poster hash: 4a6ef...375

Alene best her

 

Anonymous poster hash: 05e62...f56

[Anonym bruker]

Jeg ga forholdet vårt mange sjanser. Jeg synes fremdeles det er trist at det er slutt.

 

Anonymous poster hash: c56e5...3ec

[Anonym bruker]

Jeg har vært alenemor siden babyen ble født. Der er nå 11 år siden. Synes det er helt fantastisk å være alenemor! Elsker det!

 

Anonymous poster hash: e10be...faa

[skjotta]

Vi var fra hverandre ett års tid. På noen måter var det fint å være alenemor, men jeg er glad vi ble sammen igjen.

[Anonym bruker]

Mye bedre å være alene! Alt er mye lettere i hverdagen når alt grumset og problemene med eksen ikke er i livet mitt. Vi har et godt vennskap og samarbeider bra. Jeg er overlykkelig over valget om å endelig å gå!! 

Anonymous poster hash: 316ca...cc8

[Anonym bruker]

Jeg har vært alenemor til tre ( 5, 8 og 12 år) i tre år. Selvsagt hadde det ideelle vært å være sammen som et par, og det burde være mye enklere da også. Her var ikke det tilfelle, og da har både barna og jeg det mye bedre med at jeg er alenemor.

Da jeg valgte å bryte hadde jeg allerede ventet for lenge, nettopp i håp om at DENNE gangen skulle det bli bedre. Mannen var en stor egoist og gratispassasjer i alle sammenhenger. Stort sett gjorde han sine ting, og var som et fjerde barn som ikke bidro med noe. Jeg var derfor vant til å ha alt ansvaret selv, så overgangen gikk fint for min del. Jeg var så frustrert og irritert over mannen at jeg hadde en stor klump i magen konstant. Er mye gladere nå, og merker på barna at de er lettet over at den dårlige stemningen i huset er borte! Allikevel må du være forberedt på at barna kan anklage deg om du går. Her har (spesielt midterste) veldig omsorg for faren og synes synd på han som er alene. Samtidig blir de frustrerte når faren ikke holder avtaler og skuffer gang på gang..... Jeg biter sammen og snakker kun positivt om faren, de får finne ut av ting selv etter hvert.

Hadde jeg ventet lenger med å gå, hadde nok samarbeidet gått fløyten tror jeg. Nå snakker vi greit sammen, selv om det alltid er jeg som tar initiativet. Han møter sjelden eller aldri opp i møter og tilstelninger som har med barna å gjøre, men det er hans prioriteringer. Han kan ikke lenger flyte på at "en av oss" er der, men må stå for sine valg selv. Det er kjempesynd, og han kommer nok til å møte seg selv i døra om noen år.

Jeg mener at man ikke skal holde sammen for enhver pris. At stemningen i huset er god og at alle har det bra - også mor - er mye viktigere! Man lærer barna noe uansett hvilket valg man tar!

Anonymous poster hash: 92b10...acb

[Anonym bruker]

Tja.... jeg er nok litt rar kanskje, men jeg syntes det var herlig å være alenemor Jeg kunne ta alle avgjørelser alene og la opp dagene slik vi ville ha dem. Hadde aldri noe problem med det. 

 

Nå er jeg gift og gravid med nr 2 og synes det er koselig også. Men det er ikke nødvendigvis bedre enn å være alene om det. 

 

(være sammen med bf til første var ikke noe alternativ uansett da han ikke var interessert)

Anonymous poster hash: 3ad85...298

[Anonym bruker]

Vært alene i 6 år, barna er nå 7 og 13 år. Og her sviktet far totalt etterpå, var borte 6 mnd av gangen og sånn. Men livet uten han var bedre enn livet med han. Jeg hadde nok blitt alvorlig deprimert skulle jeg fortsatt å være sammen med han.

Da vi bodde sammen var han barn nr. 3, så var jo ikke sånn at livet var lettere med han.

Anonymous poster hash: f2543...31a

[moota m storebror&lillebror]

Jeg gikk fra faren når barna var 2 og 4 år.

Det er positive ting og sider med begge deler. Jeg hadde alt ansvar og han tok bare kosen annen hver helg. Stilte ikke opp på noe, engasjerte seg ikke i noe og hadde ikke særlig kontakt med barna når de var hos meg. (Han jobbet ofte borte de 12 dagene jeg hadde dem.)

 

Etter et par år flyttet vi sammen igjen. Etter enda 1 år startet han med ukependling. Da har jeg ansvaret i ukene og så legger jeg litt ekstra på han i helgene. Det funker helt fint her.

 

Jeg hadde det så godt når jeg var alene at om jeg 2 sekund trodde det var best for barna hadde jeg gått igjen.

[Anonym bruker]

Jeg er alene med barn og kan aldri tenke meg å bli sammen med barnefaren igjen. Å være alenemor er mer enn overkommelig, og nei jeg snakker ikke om "millionbutikken" vi visstnok driver for penger fra staten og far.

Det tyngste er å ikke ha noen som er like opptatt av barnet som du er, hverdagstingene som ikke kan deles og det å måtte stå i alt alene, men etter en tid så er det helt greit. Man blir kreativ på rutinene, oppdager at det ER mer morro å le og leke enn å rydde (altså å holde alt plettfritt hele tiden er ikke noe du må pålegge deg selv). Man blir herre over rot, fjernkontroll, kjøleskap og tid. Du kan disponere tiden som du vil

 

Å være alenemor eller alenefar kan være tøffe tak, men alt i alt er det helt ok og greit.

Anonymous poster hash: 0f828...13c

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra faren når barna var 2 og 4 år.

Det er positive ting og sider med begge deler. Jeg hadde alt ansvar og han tok bare kosen annen hver helg. Stilte ikke opp på noe, engasjerte seg ikke i noe og hadde ikke særlig kontakt med barna når de var hos meg. (Han jobbet ofte borte de 12 dagene jeg hadde dem.)

 

Etter et par år flyttet vi sammen igjen. Etter enda 1 år startet han med ukependling. Da har jeg ansvaret i ukene og så legger jeg litt ekstra på han i helgene. Det funker helt fint her.

 

Jeg hadde det så godt når jeg var alene at om jeg 2 sekund trodde det var best for barna hadde jeg gått igjen.

Jeg er #8 over her.

Når jeg leser innlegget ditt blir jeg veldig nysgjerrig på hvorfor dere ble sammen igjen?

Jeg synes du virker veldig likegyldig i det du skriver, og at det skal veldig lite til før du drar igjen?

 

Anonymous poster hash: 92b10...acb

[Anonym bruker]

Helt klart best alene ! Hadde ALDRI blitt sammen med bf igjen -æsj! Har fått meg en oppvekst og blir kvalm over at jeg har rørt i et så umodent og barnslig menneske.. Nei fysj det forholdet ville aldri vart uansett! Nå kan jeg bestemme alt selv !

 

Anonymous poster hash: 77ce2...a32

[moota m storebror&lillebror]

 

Jeg gikk fra faren når barna var 2 og 4 år.

Det er positive ting og sider med begge deler. Jeg hadde alt ansvar og han tok bare kosen annen hver helg. Stilte ikke opp på noe, engasjerte seg ikke i noe og hadde ikke særlig kontakt med barna når de var hos meg. (Han jobbet ofte borte de 12 dagene jeg hadde dem.)

 

Etter et par år flyttet vi sammen igjen. Etter enda 1 år startet han med ukependling. Da har jeg ansvaret i ukene og så legger jeg litt ekstra på han i helgene. Det funker helt fint her.

 

Jeg hadde det så godt når jeg var alene at om jeg 2 sekund trodde det var best for barna hadde jeg gått igjen.

Jeg er #8 over her.

Når jeg leser innlegget ditt blir jeg veldig nysgjerrig på hvorfor dere ble sammen igjen?

Jeg synes du virker veldig likegyldig i det du skriver, og at det skal veldig lite til før du drar igjen?

 

Anonymous poster hash: 92b10...acb

 

 

 

Vi ble sammen igjen fordi jeg innså at jeg var glad i han. Han solgte og flyttet fra der problemene hadde oppstått og det livet jeg ikke orket og flyttet ifra med barna.

Han flyttet 'hjemover' og vi fikk et nærmere samarbeid om barna av ulike årsaker.

[Gjest Antarctica]

Bedre å være alene enn å være i et forhold fullt av konflikter.

[Anonym bruker 1000]

Har det mye bedre alene.. vi kranglet mye og ting gikk fort over streken + at ungen også har fått det mye bedre, og vi er gode venner nå,mye bedre enn når vi var sammen.. og barnet har 2 glade foreldre som kun vil hans beste

Endret 28. desember 2014 av Kjærlighetsguden

[Anonym bruker]

Nei. Jeg ble i forholdet så lenge det var mulig, og gikk først da jeg følte at det trakk meg så ned at jeg ikke ville makte å være den moren barna mine fortjente hvis jeg ble. Det var tøft å være alene med to små barn, men et himmelrike sammenliknet med to små barn og en pottesur mann som bare trakk meg ned. 

Anonymous poster hash: 535d4...af0