ny mann og jeg er vettskremt!!

[Anonym bruker]

Jeg mistet mannen min i en ulykke for halvannet år siden. Vi har tre små på åtte, seks og to år.. jeg har bare stått på for dem den siste tiden.. ganske plutselig har det kommet en mann valsende inn i livet mitt. Han er helt nydelig men totalt forskjellig fra min elskede mann.. noen dager før jul kysset han meg og jeg ble helt stiv, greide ikke puste og skøv han unna.. alt var bare vondt.. jeg hørte meg selv be han gi meg tid.. Han Ga meg en klem og dro.. siden har jeg ikke hørt fra han..

 

Når jeg tenker på det i ettertid blir jeg veldig lei meg men også litt sint på meg selv.. Hvorfor skulle ikke jeg kunne leve videre da???

 

 

 

Anonymous poster hash: 2a204...2f8

[Anonym bruker]

Kanskje ikke helt det samme, men jeg ble for en del år tilbake sammen med en mann som hadde mistet kona si. Da vi kysset hverandre første gangene merket jeg at han var litt... vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men litt tilbakeholden, stiv, som om han egentlig ikke var der. Det gikk seg til, så jeg tenkte ikke mer på det. Så skulle vi ha sex første gang. Han var heltent og hadde ereksjon, og poff, så fikk han skyldfølelse og "junior" forsvant omtrent.

For oss hjalp det å snakke sammen. Han følte veldig på det, han følte at han sviktet kona som hadde dødd, han følte han sviktet meg fordi jeg fortjente bedre enn at kona spøkte i bakhodet hans, og han følte at han ikke lenger var mann som sviktet.

 

Vi var helt åpne om det... mulig jeg nærmest tvang han til å snakke Neida, frivillig tvang Men poenget var at jeg tror det som hjalp var å IKKE distansere oss fra hverandre, men å være der og snakke om det sammen.

 

Ta kontakt med den nye mannen, si at dette kun er vanskelig fordi det er første gang etter du mistet din mann, det betyr ikke at du liker den nye mannen noe mindre eller ikke vil være intim med ham, heller ikke at du ønsker å ikke ha kontakt. Fortell ham at du forstår at det kunne virke som om du avviste ham før jul, men at dette ikke er tilfellet. Snakk med ham.

 

Blir det for vanskelig så se om du finner en fagperson å snakke med. Du skal ikke ha noe skyldfølelse fordi du velger å leve videre. Jeg vil tro mannen din ønsker at du skal fortsette å leve også, ikke at du skal leve i sorg resten av livet og ikke leve selv.

Men jeg tror det er ganske normalt å oppleve en form for skyldfølelse. Ofte føler man dårlig samvittighet første gangene man ler etter at man har mistet noen. Det du opplever nå er egentlig ikke noe særlig anderledes.

 

Snakk med den nye mannen, det er sikkert vondt for ham også å ikke ha kontakt med deg i julen. Likevel respekterer han deg nok til at han gir deg den tiden du sa du trengte. Men kanskje er det ikke distanse, men nærhet, som kan få deg til å greie å gå videre? Håper du finner ut av det, for du fortjener å leve videre!

Anonymous poster hash: 29daf...a7c

[Anonym bruker]

I all verden, kjære deg... Om denne mannen er noe å satse på så vil han skjønne at dette kan ta tid for deg. Selvfølgelig skal du kunne leve videre, men det betyr så klart ikke at du kan glemme din fortid! Slike følelser som du nå har er helt naturlige. Din mann vil alltid være med deg,og det å gå videre kan være både godt og vondt. 

Men nøkkelen her er nok kommunikasjon. Dere må få snakket sammen om dette, heller for mye enn for lite. Han må ha en forståelse for hvordan du har det.. Skjønne at dette kan ta tid for deg. 

Kanskje han nå prøver å ha litt avstand for å gi deg litt tid? At han venter på at du skal ta neste steg når du føler det er greit? Eller kanskje han følte at han overskred dine grenser? 

 

Anonymous poster hash: c60a3...578